hits

De viktige tingene i livet

Natt til torsdag sist uke l jeg i sengen og tekstet og surfet p nettet. Chillet, var i usedvanlig godt humr fordi jeg snakket med min flrt (mehe) og skulle akkurat til legge meg. Plutselig blir synet p hyre ye svekket. Alt jeg ser er dobbelt. Det samme skjedde kvelden fr, men gikk bort etter en stund. S merket jeg at jeg ikke klarte tekste lenger, jeg begynte bli svimmel, kvalm og skjnte ikke hva som skjedde. 

Plutselig blir jeg nummen i det hyre benet, samme side som yet. Jeg blir stressa og prver massere det for f blodsirkulasjonen i gang. Jeg m opp st, kanskje det blir bedre. I det jeg reiser meg kjenner jeg en ekstrem svimmelhet. Jeg masserer benet frenetisk da jeg begynner bli mer og mer bekymret. Plutselig sliter jeg med hre, og svimmelheten og nummenheten er s ille at jeg ikke klarer g skikkelig. Jeg ringer mamma som er i Tyskland, og sier hva som skjer, spr hva jeg skal gjre. Jeg kjenner at ordene ikke ramler ut av munnen skikkelig, jeg sliter med talen. Hun sa jeg skulle ringe 113. Jeg prver g igjen, og foten svikter nesten fullstendig, jeg er s svimmel at jeg klarer ikke g lenger. Jeg m bare legge meg ned i sengen igjen. Hele tiden tenkte jeg: "Ikke f slag, dette kan ikke vre et slag." Jeg var s redd. Jeg tenkte at jeg takler ikke hvis dette skjer med meg.

Jeg ville ikke ringe 113 men forstod at jeg bare mtte det. Jeg ligger i sengen med telefonen p brystet og hyttaler p, for jeg klarer ikke lfte telefonen skikkelig. Ringer 113, forklarer symptomene. Mobilen faller ned fra brystet, jeg prver f den opp igjen. Jeg skjnner at operatren tar symptomene p alvor, men hun spr likevel mer. Hun hrer meg ikke skikkelig, jeg svarer kort, fordi jeg sliter med snakke. Jeg tenker hvorfor skjer dette n. Jeg begynner f korte blackouts der jeg blir helt bevisstls i hodet og forstr at dette er alvorlig. Hun sier at hun skal sende noen over. "Dere m komme n!" roper jeg panisk. Hun sier at de p vei og er der innen f minutter. 

Jeg tenkte at de mtte komme s fort s mulig, kan de stoppe dette? Kan de gjre noe?? Jeg bruker all energien jeg har p kravle meg ut av sengen og bort til dren for lse opp for ambulanseteamet. De hjelper meg ut og ned i ambulansen. Jeg ligger der og grter, holder hendene foran ansiktet i desperasjon, klarer svidt holde ynene oppe. Benet er numment og samtidig begynner det stikke noen steder. Det er nesten uutholdelig. S fr jeg tre korte blackouts etter hverandre. Ambulansen stod fortsatt i ro, s jeg ropte: "Dere m kjre meg et sted!" De satt og vurderte legevakten eller sykehuset. Jeg sier at jeg nekter sitte p legevakten, tenk s flaut. Hvorfor var det flaut? For ingen skulle se meg bustete p hret, grtende, panisk og med stygge nattaklr p meg. Hvordan kunne jeg tenke dette nr tilstanden er s drlig? Til slutt finner de ut at jeg m til Ullevl sykehus.

Jeg blir tatt inn p bren p sykehuset, og var lettet over det, men samtidig kunne jeg ikke forst hva som hadde skjedd. De tar meg med til nevrologisk avdeling, gir meg noe intravenst. Jeg ser drlig, men jeg ser at det str masse legestudenter eller lignende og ser p meg. 5-6 stykker, og de er p min alder. Jeg tr svidt se opp, tenk hvis jeg kjenner noen av dem. Jeg fler meg s avkledd, naken, flau og bekymret p en gang. Jeg forstr at jeg ligger der i det jeg la meg i, stygge klr, ingen sminke, briller p og bustete hrextensions all over the place. Jeg ser ut som et helvete. Samtidig s tenker jeg for en idiot du er. Er du s overflatisk? Hva har det si? Hva feiler deg? Til og med i ambulansen tenkte jeg p hvor stygg jeg s ut, selv om jeg trodde jeg skulle f slag. Latterlig.

De gir meg intravenst og vitaminer, jeg fler meg bedre etter en stund, og synet begynner normalisere seg. Resten av tiden gr til CT og MR av hodet, og blodprver. Klokken er 2 eller 3 p natten og jeg blir trillet inn p et rom som jeg mtte dele med en annen person. Jeg flte meg s mislykka og alene. 

Jeg ligger med de ekle ledningene i venstre arm, og de begynner boble p en mte. Jeg friker ut og fr tak i sykepleieren. Helt normalt sier hun. Kommer inn med mat, men jeg klarer ikke spise skikkelig for jeg kan bare bruke en hnd. I tillegg sover pasienten ved siden av meg og jeg blir redd for vekke henne. Legger meg ned i sengen igjen.

S begynner venstre arm med de ekle ledningene bli HELT nummen. Jeg kjenner ingenting i armen. Drar i snoren, sykepleieren kommer. "Det er helt normalt" sier hun. Ehm, hva?? Jeg er redd armen skal vre dd nr jeg vkner i morgen. Dette her stoler jeg ikke p, s jeg prver sammenligne hudfarge p armene, og stryke meg for kjenne om det er noe flelse der. Det ser normalt ut. Jeg fr en sovepille og fr heldigvis til sove et par timer. 

Neste dag. De kommer med resultatene. Alt ser fint ut. Hjernen min er frisk, kolesterolet mitt er tydeligvis fantastisk bra, og blodprvene ser fine ut. Selvflgelig. Hver gang det skjer noe med meg s er det aldri en forklaring p det. Eneste at stoffskiftet mitt var for hyt, som jeg tar tabletter for. Og det kan gjre deg ganske spr, hvis du i tillegg ikke spiser eller sover skikkelig.  S de fant aldri helt ut av hva det var. Jeg var bedre, fortsatt svimmel, men ble sjekket ut. Jeg ville bare hjem i min egen seng. 

Jeg vet ikke om jeg bare var dehydrert, stresset av symptomene og underernrt p en gang, i tillegg til stoffskiftet. Jeg hadde ikke spist eller sovet skikkelig p flere dager. Jeg skjnner fortsatt ikke symptomene, men hper virkelig at det ikke skjer igjen. 

Det er noen ting en tar for gitt, som er s vitale. Jeg ble overrasket over meg selv som var s overflatisk i et s viktig yeblikk. Jeg lrte noe om meg selv. Utseendet har blitt en del av meg. Misforst meg ikke, jeg driter i hvordan andre ser ut, og jeg er ikke en blond idiot, men mitt eget utseende er s integrert i meg og min personlighet. Det er skjoldet mitt. Jeg forstod ikke hvor stor del av meg det var fr jeg satt i ambulansen og tenkte p at Lakers jerseyen min var feil vei. For det er viktig, det. Not.

Jeg har helt random kontakt med en milliardr for tiden, og han var ogs innlagt p sykehuset rett fr meg. Jeg sendte en spkende snap snn: "N er det min tur, hehe." Jeg l der i sykesenga og s rundt meg, s undret jeg meg: "Hadde han ftt bedre behandling enn meg?" Rommene vre s iallefall like ut, han var i USA da. Greit at det er mer privatisert der, men uansett hvor mye penger du har, s er det ikke alt en kan kjpe. Han kan for eksempel ikke kjpe seg utav det han sliter med. Han kan sikkert f mer oppflging og s videre, men han kan ikke kjpe seg ut av det selv om han s og si har ubegrenset med penger. Jeg har egentlig forsttt hvor lite materielle ting betyr for lenge siden, men det var kanskje i det yeblikket det virkelig gikk inn p meg. Det er noen ting penger ikke kan kjpe. Det er det som gjr oss til mennesker. 

Jeg har alltid vrt veldig frisk fysisk bortsett fra ryggplager og muskelsmerter, s nr noe snn skjer med meg, s tenker jeg bare p alt jeg kunne gjort for forhindre det. Selvflgelig er det ikke alt en kan forebygge, men det er s utrolig viktig ta godt vare p de tingene som betyr noe. Helse, familie og gode venner. Ting som ikke kan kjpes.

Det er s lett glemme de virkelig viktige tingene i livet, srlig i dette samfunnet og den tiden vi lever i. Det hres klisj ut, men en forstr kanskje ikke betydningen av det fr det skjer noe virkelig alvorlig.

I dag var jeg hos legen, og p legerommet var det informasjon p TVene om hva du br gjre hvis du begynner bli nummen i armen og diverse. Du burde ikke nle med ringe 113, det er sekunder som kan telle!

Jeg er utrolig takknemlig for ambulansearbeiderne og for Ullevl sykehus som tok meg alvorlig og godt vare p meg. Det er s lett fle seg som en maur i en maurtue i storbyer, og jeg fler ofte det er mange om benet og vanskelig f hjelp. Men det er alltid noen som sitter p 113 og tar imot samtalene og da kan du iallefall forklare symptomene dine, s tar de en vurdering utifra det. S ikke nl med det hvis du blir bekymret for at noe skal vre galt.

nsker dere alle en fin dag!

8 kommentarer

Herregud s skummelt! Hper det ikke skjer igjen!

Veldig bra skrevet innlegg! :)

hh kjenner jeg ble skikkelig bekymret :( Du m ta vare p deg, fine du <3 Hper det ikke skjer igjen, hrtes kjempe skummelt ut :- (

Uff, godt hre at du er i fin form og at det ikke var noe alvorlig! Men skummelt likevel miste snn kontroll over kroppen sin, jeg skjnner godt at du ble redd!

Ta vare p deg selv <3

Klem

s utrolig skummelt! hper det ikke skjer igjen og at du er helt frisk n <3

Hres ut som et panikkanfall. Jeg ble innlagt p akkurat samme mte som deg, med de samme symtomene, sprsmlet om man skulle til legevakt eller sykehus? Endte opp p sykehuset, nevrologisk avdeling, og fikk etterhvert tilbake synet og flelsen i armene akkurat som du. Hjertet slo veldig merkelig, og det var vel hovedgrunnen for at jeg tenkte p slag, den gang. Men alt viste seg vre bra i etterkant. Har man alkohol i blodet i en snn situasjon, gjr det panikkanfallet verre, s jeg ville sjekket det ut nrmere hos en psykolog om jeg var deg.

:): Hmm, hjertet mitt slo normalt. Flere som pstr det er panikkanfall, noe som er litt irriterende :p jeg var utrolig avslappet og ikke stresset i det hele tatt, jeg var i veldig godt humr der jeg satt og snakket med min flrt :p Skulle akkurat til legge meg. S hvorfor skulle jeg f panikk? Makes no sense. Det med yet skjedde dagen fr ogs, men da gikk det over fort. Tviler sterkt p panikkanfall, men stresset av symptomene kan nok ha gjort at jeg fikk det verre.

Jeg fikk akkurat samme for ca to r siden og fant ut at jeg hadde migreneanfall. Da blir man munnen i armen, benet, ansiktet, munnen etc, man kan miste synet i noen minutter/synet blir uklart. Dette er ofte etterfulgt av en hodepine, men behver ikke vre det. Kan godt hende det var migreneanfall.

Skriv en ny kommentar

BLOGLOVIN'

FACEBOOK

MIN FRISR

INSTAGRAM @HEIDICHIC

Image and video hosting by TinyPic

SHOP MY FAVORITES: