Jeg kan ikke si jeg er overrasket over en del dømmende responser som er ute og går etter innlegget mitt, selv om det meste er positivt. Jeg synes det er kjempe fint å se at det er forskjellige meninger og at så mange føler sterkt på det fra begge sider og tør å ytre seg om det. Det er jo naturlig at ikke alle er enige. Det kjipe er at mange er så fulle av hersketeknikker at jeg mister nesten troen på at vi kan ha en saklig debatt. Akkurat som å dra opp rasistkortet hver gang det er snakk om innvandring. Hvis den ene parten prøver å ha en saklig debatt mens den andre er en bedreviter full av raseri som går til personangrep, da faller debatten sammen. Fordi lyttingen uteblir. Du blir stengt ned, fordi du har “feil”. Og dette er mye av grunnen til at jeg ga opp drømmen om å bli politiker i Norge.

Pappa vokste opp i USA og han sa så fint at politikk i Norge skal være så ekstremt politisk korrekt. Folk nekter å bli enige av personlige prinsipper og det å ikke tape ansikt, så det blir ingen reelle endringer. Bare masse svada frem og tilbake og tomme løfter som ikke fører til noen løsninger. I USA kan man si ganske mye uten å bli hetset eller fryst ut av samfunnet, fordi det er mer akseptert å ha forskjellige meninger. Jeg er så stolt av USA for det, uavhengig av om Donald Trump er president.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg leste et sted for en stund siden at Norge er det landet på toppen i verden der man får mest pes og sosial utestengning for å ha en mening som er utenfor normen. Noe som gjør at folk med en mening utenom det vanlige naturligvis nøler med å snakke høyt om den. I stedet sier vi det kanskje kun til dem vi er trygge på og som vi vet mener det samme. Og akkurat det misliker jeg ved Norge. Jeg kunne ønske vi var et tøffere land enn det, og at vi kunne ta opp saker på en annen måte. Selv om det er et godt land så er vi pinglete og firkantede på mange måter.

Om du sier en ting som får den andre personen til å virke horribel, så er det ikke så mye den andre personen kan gjøre egentlig. Fordi du har kneblet dem. Du har definert dem som en rasist, en idiot, en plastikkdukke eller hva det måtte være, avhengig av hvilken debatt er en oppi. Jeg blir forbløffet når folk dømmer meg utifra at jeg tar fillere i leppene mine eller hvordan jeg ser ut, til den grad at de tror at de vet om jeg er et godt eller dårlig menneske. Hva vet de om hvordan jeg er? Er det ikke det inni som har noe å si, som de sier? Jeg har vært gjennom et helvete i livet mitt og står fortsatt på to ben – er ikke det å være et godt forbilde? Er ikke det mye viktigere enn hva jeg velger å gjøre med utseendet mitt? Hvorfor er det så viktig for deg hvordan jeg ser ut? Forresten så ser jeg sjelden at folk som velger å gjøre seg “styggere” (det begrepet bruker jeg veldig løst, ettersom det er et ufint begrep og kommer veldig an på øyet som ser) ved kosmetiske inngrep, blir kritisert. Eller folk som tatoverer seg fra topp til tå og i ansiktet og hele pakken. Rart det der. Siden det er så forferdelig å være unaturlig. Kanskje fordi folk ikke blir så sjalu av det. Hmm.

Har dere noen gang tenkt over hvor mye ansvar menn slipper unna med når det gjelder skjønnhets- og kroppspress? Er det fordi menn ikke trenger å være så snille og føye seg så mye, kanskje? De trenger ikke ta så mye ansvar og slipper unna med mer. Det er veldig mange mannfolk som både sminker seg, pynter seg, kjøper dyre klær og trener til de ser ut som noen hulker. Ofte ved hjelp av anabole steorider. De spiller på sex og det bugner over av dem på Instagram. Menn er også de som kritiserer denne bransjen minst. Og godt er det, applaus til dere for det! Jeg er feminist, men jeg blir så glad når jeg får støtte fra menn. Mens vi kvinner banker hverandre opp mentalt i media for så trivielle, uviktige ting, når det finnes så mye annet å bekymre seg for.

Kvinner er så slemme mot hverandre av og til, og vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å gjøre det. Vi styrker på ingen måte oss selv på den måten, vi svekker oss, og folk får det med seg. Hvis kvinner tråkker på hverandre så åpenlyst, og spesielt på grunn av utseendet, så kan vel alle andre gjøre det også? Vi burde vise at vi respekterer hverandre uansett om vi er uenige i hva vi gjør med kroppen eller utseendet vårt. Og ha en saklig debatt uten personangrep og aggresjon. Vi burde signalisere at det ikke er greit å rakke ned på hvordan noen ser ut, uansett om de har valgt å endre på utseendet sitt. Jeg går aldri rundt og sier at noen ser fæle ut, eller poengterer at de har for små lepper eller for store pupper. Jeg tenker det omtrent ikke engang. fordi det angår ikke meg, og det er urettferdig og ufint. Og det er en sensitiv og personlig sak for mange. I tillegg så er det bare et ytre. Det har ingenting med hvordan de er på innsiden. Det er ingen annen sin business enn den som innehar utseendet.

Jeg forstår veldig godt at dere som er kritiske vil gi meg og andre bloggere ansvaret for dette. Jeg er ikke dum. Jeg skjønner poenget deres. Det jeg mener er at vi kan ikke banne alt som kan føre til det ene eller det andre. Det er så mange ting i verden en blir påvirket av. Hvis jeg slutter å blogge, så kan de fortsatt se noe på tv, internett eller Instagram som de får vondt av. Eller på gata. Og også andre ting som ikke omhandler utseendet. Karriere for eksempel? Skal folk skjule hvor gode karrierer de har fordi vi blir deprimerte fordi ikke kan måle oss med dem? Om vi innskrenker verdenen mer og mer på denne måten så kan det bli ganske ensformig og farlig.

Vet du hvorfor jeg så bastant sier at jeg ikke godtar ansvaret for dette? Fordi jeg ikke er ute etter å være en flink pike som pleaser alle, bare fordi dere føler dere mer komfortable hvis jeg gjør det. Jeg aksepterer ikke at dere prøver å mobbe meg til å ta ansvar for noe. Når mange i denne “qodhetsmafiaen” selv mobber mennesker som ikke er “naturlige”. Er det greit å mobbe folk fordi de tar andre valg enn deg, ser annerledes ut enn deg eller har et annet skjønnhetsideal? Vi har alle ansvar for oss selv, til syvende og sist. Folk snakker om ansvarsfraskrivelse, mens de tar alt ansvar bort fra seg selv og legger det over på noen andre.

Når jeg våkner opp om morgenen og tenker over alle problemene jeg har, og sliter med å i det hele tatt komme meg utav sengen, så er utseendet mitt det siste jeg tenker på. Det er helt andre ting. Ting som er vesentlige. Ting som jeg har vært igjennom i livet. Utseendet er det siste jeg tenker på når jeg har det vondt. Utseendet er den gode, teite overflatiske tingen som jeg kan drømme meg bort i når alt annet i livet går til helvete og jeg bare har lyst til å gi opp. Jeg kan late som jeg er en “prinsesse” en liten stund uten bekymringer. På mange måter kunne jeg ønske det betydde mer, fordi det hadde vært så enkelt, men det løser dessverre ingen av mine problemer. Det er ikke nødvendig å legge mer makt og vekt på det enn nødvendig. Det er det som ødelegger mye også. Når folk setter et vakkert utseende på en pidestall og tror det løser alt. Det gjør ikke det. Det er også en ting som jeg trodde var ganske åpenlyst.

Det er ikke greit å mobbe folk fordi de er feite, tynne, ikke bruker sminke, bruker sminke, er “naturlige”, “unaturlige”, fyller på leppene sine, ikke fyller på leppene sine, opererer seg eller ikke opererer seg. 

Kritisering av andres utseende er aldri greit, uansett. Det burde være helt unødvendig å si, og om du synes det er greit å gjøre, ja, da er du ikke et særlig godt menneske i min bok. Si gjerne at du er imot kosmetiske inngrep, men ikke heng ut enkeltpersoner som har gjort noe med utseendet sitt og pek ut hva du mener er “feil” med dem! Ofte med en kommentar om: “Å herregud, hun må ha dårlig selvtillit.” Dette har blitt en akseptert, moderne heksejakt i dagens samfunn, og jeg synes den er ganske fæl.

Vil legge til denne kommentaren jeg fikk, som jeg syntes var kjempefin og reflektert. Jeg er SÅ glad for at noen tenker sånn.

Det er det jeg har å si om denne “debatten”. Nå er jeg sliten, nå skal jeg tilbake til overflaten – ta noen selfier og late som alt er fint. Jeg har akkurat fått nytt selfie-lys til mobilen i posten som jeg for øyeblikket er helt i ekstase over og ikke kan vente med å pakke opp, haha. Dere ser hvor teit det er, ikke sant? Det gjorde denne grå dagen bittelitt lysere, selv om jeg vet at det kun er på overflaten og varer en liten stund.

Jeg trenger kontraster. Av og til blir ting så overflatisk at jeg føler meg helt tom, og av og til blir ting så dype at jeg blir deprimert. Da prøver jeg å jevne det ut. Jeg trenger litt av begge deler for å ikke bli sprø i hodet. Heldigvis har andre som føler det samme som meg nå tørt og bruke stemmen sin og si hva de mener, og det er jeg veldig stolt og glad over. Mange av disse er reflekterte mennesker som verken har operert seg, brukt fillere eller bruker særlig sminke. Sånn i tilfelle det skulle bety noe, lol. Kall meg gjerne en drittsekk eller et dårlig menneske hvis det får deg til å føle deg bedre, men vit at vi gjerne har mye mer til felles enn det du skulle tro, og at vi kanskje har vært igjennom mye av det samme vonde i livet begge to. Ikke døm kun utifra det du ser. Det er kun en fasade. Uavhengig om du er au naturell eller Kim Kardashian så har du en fasade, altså utseendet ditt, og jeg antar at du ikke hadde likt om folk dømte hele deg og din personlighet utifra det.

Ha en fin påske, peeps!

– Heidi Lill

Instagram: @heidichic