I dag våknet jeg til et Facebook-innlegg som var delt av Lene Orvik, som traff meg veldig. Det handlet om netthatere, og det var fylt av screenshots med stygge kommentarer om henne fra forumer, som var så smålige at det var helt trist å se på.

Det er rart, fordi jeg tenkte akkurat i går på at de er heldige de bloggerne som kun blogger om mote, de “eldste” bloggerne som allerede er etablerte og ikke trenger å provosere eller ha sterke meninger for å komme seg opp og frem. Hun var en av dem jeg tenkte på som sikkert ikke får så mye hat, eller iallefall ikke blir “gått løs på”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men så ser jeg dette. Og det som gjør meg mest trist og oppgitt er denne janteloven. Ja, jeg vet det er en klisjé, men den er så sterk i Norge at det går ikke an å ignorere den. Janteloven har absolutt ikke forsvunnet. Så snart noen stikker hodet ut så er de “narsissistiske”, “selvopptatte” og forferdelige mennesker. De sier det ikke er sjalusi, men det er uansett det til en viss grad. Rart hvordan ingen tråkker på de som allerede er nede i søla, da. Men så snart de er suksessfulle så skal de dra deg ned. Det må ikke en rakettforsker til for å forstå hva dette dreier seg om. Hvorfor i det hele tatt prøve å dra ned noen som du ikke kjenner, og som ikke har noe med livet ditt å gjøre? Haterne bør seriøst stille seg selv det spørsmålet.

Det er yrket hennes, det skulle bare mangle at hun pynter seg, drar på reiser og tar flotte bilder av seg selv. Det er en underholdningsbransje vi er i, hallo! Og alle vil vel ha noe å være stolt over. Hun har all rett til det, hun har oppnådd veldig mye.

Jeg har vært heldig å sluppet unna med masse av denne dritten fordi jeg ikke har stukket hodet ut så mye eller vært så kjent, så jeg har levd i en trygg liten boble. En feig liten boble. Men jeg har ikke vært klar for å motta kritikken, fordi selv om jeg er en sterk person så har jeg har vært veldig skjør i mange år på grunn av masse jeg har gått gjennom i privatlivet. Det som ingen vet om. Det som jeg er redd skal bli brukt mot meg, om jeg sier det til noen.

Uansett, poenget er at det er noe galt med Norge når vi er så smålige. Jeg merker det spesielt godt når jeg har vært i USA, og kun har hengt med jenter et par ganger, og de er ekstremt hyggelige mot meg. Jeg blir nesten sjokkert. De savner meg, og jeg savner dem. De gjør alt de kan for å fremme meg, hjelpe meg, skaffe meg jobber og få meg tilbake til USA. Selv om jeg aldri noensinne har bedt om det eller gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp til noen ting som helst. 

Hun ene skaffet meg nylig en rolle i en realityserie (ikke noe jeg har takket ja til, men uansett), ei annen har skaffet meg flere store modelljobber (Playboy riktignok, haha, ikke noe for meg) og de prøver å spleise meg med gutter som de tror passer til meg. De har spurt om jeg vil bli med på cruise og musikkfestivaler, sier at jeg kan sove på samme rom som dem og at alt er betalt for så jeg trenger ikke tenke på det. Jeg blir nesten litt rørt, for jeg har aldri bedt om noen ting av det. Jeg lurer nesten på hvorfor de liker meg så godt, for jeg har aldri vært særlig populær blant jenter her hjemme. Jeg har som regel blitt fryst ut.

Altså, hva er det som skjer med Norge? Jeg merker at jeg blomstrer når jeg er i USA, og så kommer jeg hjem til kalde Norge, hvor miljøet rett og slett er kjølig. Utrolig nok, og heldigvis har jeg en gruppe mennesker rundt meg i samme bransje som er fantastiske, jordnære og suksessfulle, og vi ønsker hverandre godt. Mennesker som jeg er glad i. Hadde det ikke vært for dem så hadde jeg mistet helt troen på at det i det hele tatt finnes slike folk. 

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å endre seg dette med janteloven. Jeg kan også bli sjalu, fordi det er et konkurrende miljø, men jeg kan ikke sitte å sutre over det eller skrive slemme kommentarer. De har jobbet hardt for det og fortjener den suksessen de får. Og uansett hvor mye du drar noen ned, så blir du ikke større av det selv. Det er helt meningsløst, om en tenker over det. 

Lene Orvik er en bekjent av meg, og hun er en av de mest jordnære og snille menneskene jeg har møtt. Hun er alltid blid og hyggelig og prøver å få folk til å føle seg komfortable, selv om hun er veldig kjent og har mange folk rundt seg å “please” og hilse på. Hun er den personen som jeg vet jeg ikke kommer til å få en vond følelse av å møte på et event. Hun er ikke overlegen eller selvopptatt. Hun er rett og slett jævlig ålreit.

Og så må jeg bare gi en shoutout til Sophie Elise, som sikkert blir gått mest løs på i Norge, både av unge og voksne. Fy faen den jenta der må være sterk. Å høre så mye piss om seg selv konstant, det krever en heftig mur og en styrke uten like for å kunne leve oppi det og fortsette å være i bransjen. Av og til når jeg får dritt så får jeg lyst til å bare ta kontakt å spør hvordan i helvete hun får det til. En får en slik medfølelse når en blir utsatt for det selv. Det er som å bli mobbet i voksen alder, og det hører med yrket, uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Det er trist, men det er ikke til å unngå. 

Jeg har villet jobbe i “show biz” så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var et lite barn. Det er bare en lidenskap som er innebygd i meg. Riktignok USA og ikke Oslo, men prinsippet er det samme. Og når jeg stikker hodet ut og får en brøkdel av kritikk så får jeg bare lyst til å gå inni mitt eget skall. Være super anonym. For det er det jeg alltid har vært. Jeg ble aldri “sett” da jeg var yngre, og det er nok mye av grunnen til at jeg blir stresset når det blir rettet masse fokus mot meg. Jeg skjønner ikke hvorfor folk plutselig bryr seg om meg eller hva jeg har å si. Og så hater jeg å bli misforstått, det er kanskje det som er aller verst. For ingen vet hva jeg har vært igjennom, de dømmer meg kun utifra hvordan jeg ser ut og det som er offentlig. Det gjør meg både forbanna og frustrert, men det hører med. 

Jeg vet ikke om jeg er lagd for dette, men det er dette jeg vil, så jeg kan ikke være så pinglete å gi opp på grunn av potensielt frekke kommentarer. Det som svir mest er det faktum at folk vil meg vondt. Og jeg kjenner dem ikke engang. Eller kanskje jeg gjør det, de er jo alltid anonyme.

Masse cred til dere snille, empatiske lesere som alltid støtter, skriver så mye positivt til oss at vi blir helt rørte og unner oss gode ting. Det er noe å være stolt over. Seriøst. En meget god egenskap, og mye vanskeligere å inneha enn å være en hater. Vit at vi setter stor pris på dere, og at vi også blir glad i dere. Dere må ha det mye bedre med dere selv og mye bedre samvittighet enn folk som sprer negativitet.

– Heidi Lill

Følg meg på Instagram @heidichic