Guns N’ Roses har vært et av favorittbandene mine siden jeg var ti år. Jeg husker da storesøsteren min kom inn i stuen til mamma, pappa og meg og insisterte på at vi skulle sette på NRK. De sendte en GnR-konsert. Jeg tenkte bare: “Hvem er han merkelige fyren i stram rød boksershorts og rødt hodebånd som løper vilt rundt på scenen?” Og jeg likte selvfølgelig ikke musikken til å begynne med. Men jeg er utrolig glad for at hun prakket på meg sin fantastiske musikksmak. Hvis ikke for det, hadde jeg sikkert bare fortsatt å hørt på Britney Spears og Ace of Base. Og så videre.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er noe spesielt med metal og samholdet i metal-miljøet, og det kommer alltid til å være den beste musikksjangeren i mine øyne (eller ører). Jeg går egentlig kun på metal-konserter, for det er det eneste som betyr noe for meg. Og noe hip hop. Men i motsetning til søsteren min så liker jeg ikke å prakke musikksmaken min på andre. For jeg skjønner at folk synes det høres ut som bråk. Du må rett og slett la metal vokse på deg. Skal jeg være ærlig så hater jeg hvordan musikkulturen har blitt, det er altfor ensidig. 

Uansett, jeg kan ikke forstå at Guns N’ Roses har kommet sammen igjen og er på turné over hele verden. Jeg er så trist for at søsteren min ikke er her for å oppleve det, for det hadde vært så spesielt for henne. Hun var ikke Gn’R fan, hun var fanatiker, og hadde den største crushen på Axl Rose noensinne. Noe jeg også fikk, haha.

Jeg kunne virkelig ønske vi kunne oppleve det sammen. Gn’R minner meg så mye om henne at jeg klarte ikke å høre på dem i flere år etter at hun gikk bort. Det er kun de to-tre siste årene jeg har klart å høre på musikken igjen, men jeg blir fortsatt trist til tider. Spesielt når jeg hører på “Estranged” som var favorittsangen hennes. Den er utrolig trist fra før av. Jeg lagde en samle-CD med alle favorittlåtene hennes som spilte da hun lå i koma på sykehuset, i håp om at det skulle “hjelpe” på en eller annen måte, og den var én av de jeg tok med. Resten av sangene klarer jeg faktisk fortsatt ikke å høre på. Jeg er klar over at det er unngåelsesatferd, men det er ikke alltid en vil face alt. Eller tenke på alt.

“I’ll never find anyone to replace you
Guess I’ll have to make it through, this time – oh this time
Without you
I knew the storm was getting closer
And all my friends said I was high
But everything we’ve ever known’s here
I never wanted it to die”

Guns N’ Roses – Estranged

Jeg håper sånn jeg kommer meg på en konsert snart, det hadde vært så spesielt. Men det er fortsatt bittersøtt, siden vi ikke får sett dem sammen.