hits

Politikk og meninger

Et Stortingsvalg basert p sosiale medier?

Da har jeg gjort min samfunnsplikt og stemt ved stortingsvalget 2017. Jeg kan ikke tro at det er fire r siden det ble regjeringsskifte, jeg fler det er maks to r siden sist valg. Jeg merker at jeg har prvd unng tenke p valget mest mulig denne gangen, fordi jeg er ekstra redd for utfallet. Jeg fler det er mye som str p spill denne gangen, og jeg kommer oppriktig til bli litt knust om det ikke gr den veien jeg nsker.

Det er ogs mye irritasjon inni bildet denne gangen, fordi vi mer enn noen gang spiller p sosiale media, og teknologi generelt. Jeg er redd for at folk baserer stemmen sin p et innlegg de s p Facebook, en artikkel de leste p en blogg, "fake news" eller andre lse meninger som finnes der ute. Eller kanskje en SMS som denne:

Det er skummelt tenke p at folk kan vre s lett pvirkelige. For kunne ta et veloverveid og informert valg s m en sette seg inn i politikken til de ulike partiene - ikke tenke p hvem som er frontmannen eller kvinnen, eller om du liker fargen rd eller bl, eller om favorittbloggeren din stemmer p et visst parti. Du m tenke over dine kjernesaker, hva du mener er best og viktigst for Norge, og ta et valg deretter. Og s er det viktig huske p at det er vanskelig f alt i en pakke, s du br velge et parti som dekker "dine" behov mest mulig. 

Det som gjr meg mest irritert og trist er nr jeg ser hvordan folk harselerer med folk som velger et visst parti overfor et annet. Bare fordi de ikke er enige. Det er selvflgelig de som har den mest "aksepterte meningen" som kan sitte p sin hye hest og bruke hersketeknikker og slenge ut skjellsord for f deg til fle deg som et drlig menneske eller en idiot for at du har den meningen du har. Det synes jeg er skikkelig ekkelt. Jeg tror vi alle vil det beste for landet, men vi har forskjellige fremgangsmter. Selvflgelig kan jeg sitte tenke om noen jeg ikke er enig med i det hele tatt at: "Herregud for en idiot", men jeg sier jo ikke det hyt. Eller fr dem til fle seg som idioter. Pluss at jeg tenker at det er en grunn for at de har den meningen de har.

Det som dessverre kjennetegner Norge er at vi er veldig strenge overfor folk som har en mening som er "utenfor normen", eller en mening som ikke hres politisk korrekt nok ut. Det gjr at mange ikke orker ytre seg i offentlig debatt, i frykt for bli latterliggjort. Det dummeste en kan gjre nr en synes noen har en feil mening, er f dem til tie stille ved hjelp av hersketeknikker eller uthenging. Det skaper ikke endring, det skaper raseri og hat. Men det virker omtrent ikke som vi er i stand til ha en saklig debatt med forskjellige meninger uten ty til dette her i Norge.

Jeg fikk helt hakeslepp da jeg var i USA og s p nyhetene og debattene de hadde der borte. Jeg ser nyheter hver dag, og jeg elsker spesielt se nyheter og god morgen show i USA. Den ene dagen drev jeg og brettet klr p hotellrommet mitt og hadde p The View eller noe lignende i bakgrunnen. De snakket om et vanskelig tema, innvandring tror jeg, muligens ogs muren mellom Mexico og USA. Plutselig hrte jeg hun ene si noe og s tenkte jeg: "Fy faen, n kommer hun til bli gravlagt i skjellsord og personangrep, eller de kommer til f henne til skamme seg for at hun sa noe snn". Det var ikke noe spesielt kontroversielt hun sa, men jeg er bare vant til at det skjer i Norge hvis du ikke sier det "riktige". Gang p gang skjer det. Men de gikk rolig videre til nestemann som hadde en annen lsning p problemet, og deretter nestemann og deretter nestemann. De hadde en SAKLIG debatt. Og jeg merket at jeg lyttet godt til alle sammen, for det var ikke den undvendige styen av personangrep og s videre. Jeg mistet ikke respekt for noen, og jeg flte ingen av dem var idioter selv om alle hadde vidt forskjellige meninger. Jeg hrte alle argumentene og flte at jeg var klokere, og kunne ta et rasjonelt standpunkt deretter.

Da de var ferdige med prate og det var null hissigheter og de sa seg enige om vre uenige, stod jeg bokstavelig talt gapte mens jeg s bort p TVen. Jeg ble faktisk litt rrt, og stolt over USA - uansett om Donald Trump er president. Det innslaget, og mange andre debatter jeg s, beviste at der kan du mye tryggere si meningen din uten at du m skamme deg eller at folk kaller deg for en rasist, kommunist, fascist, drlig person eller hva det mtte vre. De bare diskuterte. Ommblerte tanker. Noe s fint. 

Det som er aller verst i norsk politikk er mten en blir kneblet p. Det skaper absolutt ingen lsninger. Et eksempel: Jeg er feminist og jeg hater mannssjvinisme. Men om noen skulle demonstrert i gatene med slike kvinnefiendtlige meninger, s er det siste jeg ville gjort f dem til tie stille imot deres egen vilje. Det skaper jo stille "bomber". Jeg ville heller hrt hva de hadde si, hvorfor de mener det de mener, og utfordre meningene deres. Ekkokamre er virkelige, og det kan vre ganske skummelt. Derfor er det viktig at vi fr til ha et mer pensindig samfunn med strre bredde og toleranse for forskjellige meninger. Vi kan ikke bare late som om alle er enige, eller at alle mener at n lsning er best. Det er ikke realistisk. Jeg synes vi har blitt litt bedre p det de siste rene, og jeg hper det fortsetter i den retningen. Men jeg synes vi har en lang vei g enda. 

Jeg har en plattform, nemlig bloggen min, som jeg kunne brukt til spre mitt politiske budskap p mest mulig partisk mte, men det kommer jeg ikke til gjre. Jeg vil at folk skal ta et velinformert valg, ikke ett basert p sosiale medier eller aviser, men p politikken selv. Du kan g inn p hjemmesidene til hvert enkelt parti, eller f en oversikt (bare passe p at den ikke er partisk) om du sker p google.

Det er siste dag stemme i morgen. Finn et valglokale, g dit og s forteller de deg framgangsmten om du er usikker p hvordan det praktiske skal gjres. Det er veldig enkelt, trenger ikke valgkort, bare husk legitimasjon.

Godt valg!

Og dagens mest upassende sjekketriks gr til...

...denne fyren:

Rett etter det tragiske terrorangrepet i Manchester, som en "spk".

Jeg opplever mye irriterende crap fra gutter, men det viser seg ha ingen ende. Jeg kdder ikke nr jeg sier at 90% av guttene som tar kontakt med meg er totalt tapere med absolutt null sosial intelligens. Jeg vet det finnes normale gutter der ute, men s og si ingen av dem tar kontakt. Rart med det.

Over til noe mye viktigere, terroren i verden. Jeg er meget forbanna og fed up. Noe m forandres. Vi skal hele tiden "bekjempe det med kjrlighet" og snu det andre kinnet til. Vi br kanskje spr oss selv om det fungerer mot mennesker med en slik mentalitet.

 

Vi er narsissistiske, selvopptatte, forferdelige mennesker

I dag vknet jeg til et Facebook-innlegg som var delt av Lene Orvik, som traff meg veldig. Det handlet om netthatere, og det var fylt av screenshots med stygge kommentarer om henne fra forumer, som var s smlige at det var helt trist se p.

Det er rart, fordi jeg tenkte akkurat i gr p at de er heldige de bloggerne som kun blogger om mote, de "eldste" bloggerne som allerede er etablerte og ikke trenger provosere eller ha sterke meninger for komme seg opp og frem. Hun var en av dem jeg tenkte p som sikkert ikke fr s mye hat, eller iallefall ikke blir "gtt ls p".

Men s ser jeg dette. Og det som gjr meg mest trist og oppgitt er denne janteloven. Ja, jeg vet det er en klisj, men den er s sterk i Norge at det gr ikke an ignorere den. Janteloven har absolutt ikke forsvunnet. S snart noen stikker hodet ut s er de "narsissistiske", "selvopptatte" og forferdelige mennesker. De sier det ikke er sjalusi, men det er uansett det til en viss grad. Rart hvordan ingen trkker p de som allerede er nede i sla, da. Men s snart de er suksessfulle s skal de dra deg ned. Det m ikke en rakettforsker til for forst hva dette dreier seg om. Hvorfor i det hele tatt prve dra ned noen som du ikke kjenner, og som ikke har noe med livet ditt gjre? Haterne br serist stille seg selv det sprsmlet.

Det er yrket hennes, det skulle bare mangle at hun pynter seg, drar p reiser og tar flotte bilder av seg selv. Det er en underholdningsbransje vi er i, hallo! Og alle vil vel ha noe vre stolt over. Hun har all rett til det, hun har oppndd veldig mye.

Jeg har vrt heldig sluppet unna med masse av denne dritten fordi jeg ikke har stukket hodet ut s mye eller vrt s kjent, s jeg har levd i en trygg liten boble. En feig liten boble. Men jeg har ikke vrt klar for motta kritikken, fordi selv om jeg er en sterk person s har jeg har vrt veldig skjr i mange r p grunn av masse jeg har gtt gjennom i privatlivet. Det som ingen vet om. Det som jeg er redd skal bli brukt mot meg, om jeg sier det til noen.

Uansett, poenget er at det er noe galt med Norge nr vi er s smlige. Jeg merker det spesielt godt nr jeg har vrt i USA, og kun har hengt med jenter et par ganger, og de er ekstremt hyggelige mot meg. Jeg blir nesten sjokkert. De savner meg, og jeg savner dem. De gjr alt de kan for fremme meg, hjelpe meg, skaffe meg jobber og f meg tilbake til USA. Selv om jeg aldri noensinne har bedt om det eller gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp til noen ting som helst. 

Hun ene skaffet meg nylig en rolle i en realityserie (ikke noe jeg har takket ja til, men uansett), ei annen har skaffet meg flere store modelljobber (Playboy riktignok, haha, ikke noe for meg) og de prver spleise meg med gutter som de tror passer til meg. De har spurt om jeg vil bli med p cruise og musikkfestivaler, sier at jeg kan sove p samme rom som dem og at alt er betalt for s jeg trenger ikke tenke p det. Jeg blir nesten litt rrt, for jeg har aldri bedt om noen ting av det. Jeg lurer nesten p hvorfor de liker meg s godt, for jeg har aldri vrt srlig populr blant jenter her hjemme. Jeg har som regel blitt fryst ut.

Alts, hva er det som skjer med Norge? Jeg merker at jeg blomstrer nr jeg er i USA, og s kommer jeg hjem til kalde Norge, hvor miljet rett og slett er kjlig. Utrolig nok, og heldigvis har jeg en gruppe mennesker rundt meg i samme bransje som er fantastiske, jordnre og suksessfulle, og vi nsker hverandre godt. Mennesker som jeg er glad i. Hadde det ikke vrt for dem s hadde jeg mistet helt troen p at det i det hele tatt finnes slike folk. 

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til endre seg dette med janteloven. Jeg kan ogs bli sjalu, fordi det er et konkurrende milj, men jeg kan ikke sitte sutre over det eller skrive slemme kommentarer. De har jobbet hardt for det og fortjener den suksessen de fr. Og uansett hvor mye du drar noen ned, s blir du ikke strre av det selv. Det er helt meningslst, om en tenker over det. 

Lene Orvik er en bekjent av meg, og hun er en av de mest jordnre og snille menneskene jeg har mtt. Hun er alltid blid og hyggelig og prver f folk til fle seg komfortable, selv om hun er veldig kjent og har mange folk rundt seg "please" og hilse p. Hun er den personen som jeg vet jeg ikke kommer til f en vond flelse av mte p et event. Hun er ikke overlegen eller selvopptatt. Hun er rett og slett jvlig lreit.

Og s m jeg bare gi en shoutout til Sophie Elise, som sikkert blir gtt mest ls p i Norge, bde av unge og voksne. Fy faen den jenta der m vre sterk. hre s mye piss om seg selv konstant, det krever en heftig mur og en styrke uten like for kunne leve oppi det og fortsette vre i bransjen. Av og til nr jeg fr dritt s fr jeg lyst til bare ta kontakt spr hvordan i helvete hun fr det til. En fr en slik medflelse nr en blir utsatt for det selv. Det er som bli mobbet i voksen alder, og det hrer med yrket, uansett hvordan en vrir og vrenger p det. Det er trist, men det er ikke til unng. 

Jeg har villet jobbe i "show biz" s lenge jeg kan huske, helt siden jeg var et lite barn. Det er bare en lidenskap som er innebygd i meg. Riktignok USA og ikke Oslo, men prinsippet er det samme. Og nr jeg stikker hodet ut og fr en brkdel av kritikk s fr jeg bare lyst til g inni mitt eget skall. Vre super anonym. For det er det jeg alltid har vrt. Jeg ble aldri "sett" da jeg var yngre, og det er nok mye av grunnen til at jeg blir stresset nr det blir rettet masse fokus mot meg. Jeg skjnner ikke hvorfor folk plutselig bryr seg om meg eller hva jeg har si. Og s hater jeg bli misforsttt, det er kanskje det som er aller verst. For ingen vet hva jeg har vrt igjennom, de dmmer meg kun utifra hvordan jeg ser ut og det som er offentlig. Det gjr meg bde forbanna og frustrert, men det hrer med. 

Jeg vet ikke om jeg er lagd for dette, men det er dette jeg vil, s jeg kan ikke vre s pinglete gi opp p grunn av potensielt frekke kommentarer. Det som svir mest er det faktum at folk vil meg vondt. Og jeg kjenner dem ikke engang. Eller kanskje jeg gjr det, de er jo alltid anonyme.

Masse cred til dere snille, empatiske lesere som alltid sttter, skriver s mye positivt til oss at vi blir helt rrte og unner oss gode ting. Det er noe vre stolt over. Serist. En meget god egenskap, og mye vanskeligere inneha enn vre en hater. Vit at vi setter stor pris p dere, og at vi ogs blir glad i dere. Dere m ha det mye bedre med dere selv og mye bedre samvittighet enn folk som sprer negativitet.

- Heidi Lill

Flg meg p Instagram @heidichic

Jeg er ikke her for blidgjre deg

Jeg kan ikke si jeg er overrasket over en del dmmende responser som er ute og gr etter innlegget mitt, selv om det meste er positivt. Jeg synes det er kjempe fint se at det er forskjellige meninger og at s mange fler sterkt p det fra begge sider og tr ytre seg om det. Det er jo naturlig at ikke alle er enige. Det kjipe er at mange er s fulle av hersketeknikker at jeg mister nesten troen p at vi kan ha en saklig debatt. Akkurat som dra opp rasistkortet hver gang det er snakk om innvandring. Hvis den ene parten prver ha en saklig debatt mens den andre er en bedreviter full av raseri som gr til personangrep, da faller debatten sammen. Fordi lyttingen uteblir. Du blir stengt ned, fordi du har "feil". Og dette er mye av grunnen til at jeg ga opp drmmen om bli politiker i Norge.

Pappa vokste opp i USA og han sa s fint at politikk i Norge skal vre s ekstremt politisk korrekt. Folk nekter bli enige av personlige prinsipper og det ikke tape ansikt, s det blir ingen reelle endringer. Bare masse svada frem og tilbake og tomme lfter som ikke frer til noen lsninger. I USA kan man si ganske mye uten bli hetset eller fryst ut av samfunnet, fordi det er mer akseptert ha forskjellige meninger. Jeg er s stolt av USA for det, uavhengig av om Donald Trump er president.

Jeg leste et sted for en stund siden at Norge er det landet p toppen i verden der man fr mest pes og sosial utestengning for ha en mening som er utenfor normen. Noe som gjr at folk med en mening utenom det vanlige naturligvis nler med snakke hyt om den. I stedet sier vi det kanskje kun til dem vi er trygge p og som vi vet mener det samme. Og akkurat det misliker jeg ved Norge. Jeg kunne nske vi var et tffere land enn det, og at vi kunne ta opp saker p en annen mte. Selv om det er et godt land s er vi pinglete og firkantede p mange mter.

Om du sier en ting som fr den andre personen til virke horribel, s er det ikke s mye den andre personen kan gjre egentlig. Fordi du har kneblet dem. Du har definert dem som en rasist, en idiot, en plastikkdukke eller hva det mtte vre, avhengig av hvilken debatt er en oppi. Jeg blir forblffet nr folk dmmer meg utifra at jeg tar fillere i leppene mine eller hvordan jeg ser ut, til den grad at de tror at de vet om jeg er et godt eller drlig menneske. Hva vet de om hvordan jeg er? Er det ikke det inni som har noe si, som de sier? Jeg har vrt gjennom et helvete i livet mitt og str fortsatt p to ben - er ikke det vre et godt forbilde? Er ikke det mye viktigere enn hva jeg velger gjre med utseendet mitt? Hvorfor er det s viktig for deg hvordan jeg ser ut? Forresten s ser jeg sjelden at folk som velger gjre seg "styggere" (det begrepet bruker jeg veldig lst, ettersom det er et ufint begrep og kommer veldig an p yet som ser) ved kosmetiske inngrep, blir kritisert. Eller folk som tatoverer seg fra topp til t og i ansiktet og hele pakken. Rart det der. Siden det er s forferdelig vre unaturlig. Kanskje fordi folk ikke blir s sjalu av det. Hmm.

Har dere noen gang tenkt over hvor mye ansvar menn slipper unna med nr det gjelder skjnnhets- og kroppspress? Er det fordi menn ikke trenger vre s snille og fye seg s mye, kanskje? De trenger ikke ta s mye ansvar og slipper unna med mer. Det er veldig mange mannfolk som bde sminker seg, pynter seg, kjper dyre klr og trener til de ser ut som noen hulker. Ofte ved hjelp av anabole steorider. De spiller p sex og det bugner over av dem p Instagram. Menn er ogs de som kritiserer denne bransjen minst. Og godt er det, applaus til dere for det! Jeg er feminist, men jeg blir s glad nr jeg fr sttte fra menn. Mens vi kvinner banker hverandre opp mentalt i media for s trivielle, uviktige ting, nr det finnes s mye annet bekymre seg for.

Kvinner er s slemme mot hverandre av og til, og vi gjr oss selv en bjrnetjeneste ved gjre det. Vi styrker p ingen mte oss selv p den mten, vi svekker oss, og folk fr det med seg. Hvis kvinner trkker p hverandre s penlyst, og spesielt p grunn av utseendet, s kan vel alle andre gjre det ogs? Vi burde vise at vi respekterer hverandre uansett om vi er uenige i hva vi gjr med kroppen eller utseendet vrt. Og ha en saklig debatt uten personangrep og aggresjon. Vi burde signalisere at det ikke er greit rakke ned p hvordan noen ser ut, uansett om de har valgt endre p utseendet sitt. Jeg gr aldri rundt og sier at noen ser fle ut, eller poengterer at de har for sm lepper eller for store pupper. Jeg tenker det omtrent ikke engang. fordi det angr ikke meg, og det er urettferdig og ufint. Og det er en sensitiv og personlig sak for mange. I tillegg s er det bare et ytre. Det har ingenting med hvordan de er p innsiden. Det er ingen annen sin business enn den som innehar utseendet.

Jeg forstr veldig godt at dere som er kritiske vil gi meg og andre bloggere ansvaret for dette. Jeg er ikke dum. Jeg skjnner poenget deres. Det jeg mener er at vi kan ikke banne alt som kan fre til det ene eller det andre. Det er s mange ting i verden en blir pvirket av. Hvis jeg slutter blogge, s kan de fortsatt se noe p tv, internett eller Instagram som de fr vondt av. Eller p gata. Og ogs andre ting som ikke omhandler utseendet. Karriere for eksempel? Skal folk skjule hvor gode karrierer de har fordi vi blir deprimerte fordi ikke kan mle oss med dem? Om vi innskrenker verdenen mer og mer p denne mten s kan det bli ganske ensformig og farlig.

Vet du hvorfor jeg s bastant sier at jeg ikke godtar ansvaret for dette? Fordi jeg ikke er ute etter vre en flink pike som pleaser alle, bare fordi dere fler dere mer komfortable hvis jeg gjr det. Jeg aksepterer ikke at dere prver mobbe meg til ta ansvar for noe. Nr mange i denne "qodhetsmafiaen" selv mobber mennesker som ikke er "naturlige". Er det greit mobbe folk fordi de tar andre valg enn deg, ser annerledes ut enn deg eller har et annet skjnnhetsideal? Vi har alle ansvar for oss selv, til syvende og sist. Folk snakker om ansvarsfraskrivelse, mens de tar alt ansvar bort fra seg selv og legger det over p noen andre.

Nr jeg vkner opp om morgenen og tenker over alle problemene jeg har, og sliter med i det hele tatt komme meg utav sengen, s er utseendet mitt det siste jeg tenker p. Det er helt andre ting. Ting som er vesentlige. Ting som jeg har vrt igjennom i livet. Utseendet er det siste jeg tenker p nr jeg har det vondt. Utseendet er den gode, teite overflatiske tingen som jeg kan drmme meg bort i nr alt annet i livet gr til helvete og jeg bare har lyst til gi opp. Jeg kan late som jeg er en "prinsesse" en liten stund uten bekymringer. P mange mter kunne jeg nske det betydde mer, fordi det hadde vrt s enkelt, men det lser dessverre ingen av mine problemer. Det er ikke ndvendig legge mer makt og vekt p det enn ndvendig. Det er det som delegger mye ogs. Nr folk setter et vakkert utseende p en pidestall og tror det lser alt. Det gjr ikke det. Det er ogs en ting som jeg trodde var ganske penlyst.

Det er ikke greit mobbe folk fordi de er feite, tynne, ikke bruker sminke, bruker sminke, er "naturlige", "unaturlige", fyller p leppene sine, ikke fyller p leppene sine, opererer seg eller ikke opererer seg. 

Kritisering av andres utseende er aldri greit, uansett. Det burde vre helt undvendig si, og om du synes det er greit gjre, ja, da er du ikke et srlig godt menneske i min bok. Si gjerne at du er imot kosmetiske inngrep, men ikke heng ut enkeltpersoner som har gjort noe med utseendet sitt og pek ut hva du mener er "feil" med dem! Ofte med en kommentar om: " herregud, hun m ha drlig selvtillit." Dette har blitt en akseptert, moderne heksejakt i dagens samfunn, og jeg synes den er ganske fl.

Vil legge til denne kommentaren jeg fikk, som jeg syntes var kjempefin og reflektert. Jeg er S glad for at noen tenker snn.

Det er det jeg har si om denne "debatten". N er jeg sliten, n skal jeg tilbake til overflaten - ta noen selfier og late som alt er fint. Jeg har akkurat ftt nytt selfie-lys til mobilen i posten som jeg for yeblikket er helt i ekstase over og ikke kan vente med pakke opp, haha. Dere ser hvor teit det er, ikke sant? Det gjorde denne gr dagen bittelitt lysere, selv om jeg vet at det kun er p overflaten og varer en liten stund.

Jeg trenger kontraster. Av og til blir ting s overflatisk at jeg fler meg helt tom, og av og til blir ting s dype at jeg blir deprimert. Da prver jeg jevne det ut. Jeg trenger litt av begge deler for ikke bli spr i hodet. Heldigvis har andre som fler det samme som meg n trt og bruke stemmen sin og si hva de mener, og det er jeg veldig stolt og glad over. Mange av disse er reflekterte mennesker som verken har operert seg, brukt fillere eller bruker srlig sminke. Snn i tilfelle det skulle bety noe, lol. Kall meg gjerne en drittsekk eller et drlig menneske hvis det fr deg til fle deg bedre, men vit at vi gjerne har mye mer til felles enn det du skulle tro, og at vi kanskje har vrt igjennom mye av det samme vonde i livet begge to. Ikke dm kun utifra det du ser. Det er kun en fasade. Uavhengig om du er au naturell eller Kim Kardashian s har du en fasade, alts utseendet ditt, og jeg antar at du ikke hadde likt om folk dmte hele deg og din personlighet utifra det.

Ha en fin pske, peeps!

- Heidi Lill

Instagram: @heidichic

Jeg kunne likes gjerne tatt p meg en sppelsekk og gtt ut dra. Jeg hatet hvert fiber av hele vesenet mitt.

Det var et dristig innlegg jeg kom med sist, tydeligvis. Da jeg mente jeg ikke hadde ansvar for andres komplekser. Mange reaksjoner. Heldigvis mange positive, og det virket som om mange s p det som et friskt pust inn i en ganske ensidig debatt.

Processed with VSCO with b5 preset

Noen av mine favorittkommentarer:

Kritiske ogs:

Jeg har slektninger som har lidd av spiseforstyrrelser og ssteren min dde av det for noen r siden. Hun skyldte aldri p noen blogger eller supermodell, og jeg vet at hun aldri ville gjort det. For det var ikke derfor. Fantes jo ikke bloggere p den tiden, slik jeg husker s var det mer medelever hun mlte seg mot, men det var ogs andre faktorer som spilte inn som ikke hadde noe med utseendet gjre. Mine slektninger sier heller ikke at modeller var grunner til at de utviklet det. Det stakk mye dypere enn det, som det som oftest gjr.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with b5 preset

Takk, Chris, for fint svar p denne kommentaren:

Men jeg fikk ogs noen andre som jeg synes var litt anklagende eller nedlatende. 

Jeg kan bare se hvordan folk virkelig ser p meg som en idiot med skjnnhetskomplekser. Det er s tydelig hvordan folk forhndsdmmer. Og s skal vi ikke bry oss om utseendet? Litt hyklersk. Alle tar vel p seg en stil fordi de vil bli oppfattet som noe. Eller s driter de i det. Jeg for eksempel vet at jeg sikkert blir sett p som en blond idiot med det lyse hret mitt og mine store lepper. Teit nok. Men jeg driter i det, fordi jeg vet at jeg ikke er dum, og de som kjenner meg vet det. Og jeg har typ vrt innom hver eneste stil som finnes, alt fra gother til skater. 

Ingen har noen gang fortalt meg at jeg hadde for sm lepper, det var noe jeg ville fikse p fordi jeg flte ansiktet mitt ble mer proporsjonert av det. FR KYLIE JENNER, JA. Lenge fr. Hvem fortalte meg at jeg var lav? Jvla mange, hahaha. Jeg gikk rundt og trodde jeg var normal size, og kanskje folk sa det fordi de syntes det var stt eller fascinerende, men nr jeg fikk hre det s mange ganger da jeg var ung s begynte jeg lure p om jeg s helt overdrevent lav og rar ut. Slapp av, jeg har ikke problemer med hyden min lenger.

Du som skrev at jeg ser ganske gjennomsnittlig ut i forhold til mange andre norske, naturlige og flotte skjnnheter. Alle kan kjpe seg til mitt utseendet, skrev du. Tingen er at jeg vil se snn her ut. Jeg er halvt Amerikansk, og jeg har kanskje et annet skjnnhetsideal enn den typiske, norske jenta. Ikke vet jeg. Og jeg vet det slr bedre an i USA enn her hjemme. Men det er mitt valg ha denne looken. Jeg er ikke ute etter se naturlig ut, fordi jeg ser p skjnnhet som en kunstform og da m en male litt her og der for gjre ting fargerikt. Ikke det at naturlig ikke er pent. Heldige er de som ruller utav senga og ser fabulous ut. Jeg ser ut som et lykketroll.

Vkner ikke opp snn her:

Processed with VSCO with hb2 preset

Morsomt at folk lurer p hvor jeg har ftt disse "skalte" kompleksene mine fra samtidig som de rakker ned p utseendet mitt. Bra jobba. Men selv om jeg ikke har komplekser for utseendet s har jeg komplekser for andre ting! S trst dere med det, hehe.

En liten koselig historie til dere som tror jeg sliter med utseendet mitt, og til dere som tror at det vre/fle seg vakker gjr deg lykkelig: 

Jeg var i et forhold der jeg ble isolert og psykisk manipulert og mishandlet i flere r. Det var et rent helvete, og jeg unner ikke min verste fiende det. Til slutt var jeg overbevist om at jeg var mindre verdt enn dritten under skoen din. Jeg hatet meg selv mer enn en skulle tro var mulig. MEN, og dette er den morsomme delen, han kritiserte aldri utseendet mitt. Aldri. Kun personligheten min, og alt annet ved meg. Det eneste positive han sa til meg var at jeg var pen. Jeg var s vakker, sa han alltid. Og at han elsket meg. Flott, tusen takk, ditt jvla rvhl.

Da jeg omsider fikk klort meg utav denne horrible situasjonen s satt jeg alts igjen med all selvtilliten inntakt p utseendet, og ingenting igjen p innsiden. Hvordan tror du det fltes? Jeg tok p meg sminke av ren og skjr automatikk og folk fortsatte fortelle meg hvor fin jeg var men det kunne ikke betydd mindre. Jeg hatet meg selv. Jeg kunne likes gjerne tatt p meg en sppelsekk og gtt ut dra. Jeg hatet hvert fiber av hele vesenet mitt.

Det er en ganske unik og spesiell erfaring, selv om jeg kunne nske jeg hadde vrt foruten den. For han tok fra meg alt, selvrespekt, selvflelse, selvtillit - men ikke utseendet mitt. Som regel s tar de fra deg alt. Og det lrte meg hvor lite viktig utseendet er, nr du ikke har noenting annet. Nr du er ribba for alt annet, s har utseendet s forbanna lite si at jeg har ikke ord for det.

S poenget er; det gr an sminke seg og fikse p utseendet sitt og s videre uten vre full av komplekser.

Noen gjr det fordi de har komplekser, andre ikke. Jeg har ting jeg ikke er helt fornyd med p utseendet mitt, men det er ikke noe jeg bryr meg noe spesielt om. Jeg er fin nok. Jeg tenker alltid at jeg er fin nok. Fr leppefillere, fr botox, fr alt tenkte jeg det. Jeg har alltid tenkt det, iallefall siden jeg var typ 14 r. Det er bare gy fle seg ekstra pen, hva skal jeg si. Akkurat som en bonus. Akkurat som ta p seg en ny, fet genser. Alle liker vel pynte seg.

N er det snn at jeg konstant tar bilder av meg selv s da er det liksom ekstra gy strebe etter noe. Og s er det et image, en jobb. Men det er en gy prosess, det er ikke en vond eller selvdestruktiv prosess. Jeg har et veldig lite anstrengt forhold til utseendet mitt, og iallefall til kroppen min. Men jeg har et anstrengt forhold til meg selv og personligheten min fortsatt p grunn av mishandlingen, og det er jeg trist over.

En ting jeg aldri har villet, er bytte utseendet med noen andre. Selv om de er hyere, tynnere, strre pupper, finere yne, finere nese, strre lepper, whatever. Aldri. Fordi da hadde jeg ikke vrt meg. Og selv om Heidi er litt fiksa p, s er a fortsatt seg sjl :p S tenk det, du. Det er en grunn til at du er du. 

Forresten: Det er ikke s ofte jeg fr slemme kommentarer om utseendet mitt, men jeg fikk det etter sist innlegg. Det er jo de som gjr vondt, og de kommentarene jeg fikk nr jeg var liten og folk sa jeg var tjukk, lav eller hadde stygg ditten eller datten. Det er mobbingen. Det er ikke andre mennesker, modeller eller bloggere som er vakrere enn meg. S det er ironisk at noen av de som er uenige i innlegget mitt kanskje er de som kanskje gjr mest skade p folks selvtillit. Du som sier at jeg ser gjennomsnittlig ut og ikke s fin som norske jenter vil tydeligvis at jeg ikke skal fle meg srlig pen. Men slapp av missy, jeg har s mange issues at jeg kommer aldri til bli hy p pra, haha.


En relevant kommentar som kom inn p slutten som jeg syntes var fin <3




Jeg er serist overveldet over all sttten fra leserne mine og det viser at dere kan ha et nyansert blikk p ting! Det tyder p intelligens, og et realistisk syn p verden. Takk for sttten, jeg setter veldig pris p hver og en av dere!! Jeg er ikke en bitch som ikke sympatiserer med folk som har komplekser, men vi kan ikke gi hver eneste blogger som stikker hodet ut i media skylden for det. Grav dypere.

 

- Heidi Lill


Flg meg gjerne p Instagram (med mindre du havner helt i kjelleren av det, knis): @heidichic

 

Jeg har ikke ansvar for dine komplekser

En ting jeg er jvlig lei av, og som stadig dukker opp overalt i media, er denne debatten om "altfor mye fokus p kropp og skjnnhet". Jeg har latt det g meg hus forbi ganske lenge fordi jeg synes det er s latterlig og basert p usikre og bitre mennesker, men jeg fler jeg har lyst til si hva jeg mener om saken. Jeg som er s opptatt av utseendet mitt, vet du.

Processed with VSCO with c1 preset

For det frste s har jeg bare lyst til spr de som er s "lei" av dette: Hva er problemet? Kan du ikke bare se en annen vei? Du m ikke vre interessert, skjnner du, selv om andre er interesserte i det. Skal for eksempel de som ikke er s glupe starte en aksjon mot folk som tar hyere utdanning og gi samfunnet drlig samvittighet for at de fokuserer for mye p kompetanse? For det finnes nemlig folk som sliter med lrevansker, ikke er s intellektuelle eller som rett og slett er kunstneriske sjeler som ikke passer inn p noe universitet eller hyskole. Som fler seg utenfor samfunnet og ikke gode nok. Jeg er heldig som alltid har ftt toppkarakterer i det meste uten mye innsats, men sitte p en skolebenk er ikke noe for meg. Det har jeg nesten visst hele livet, og det er noen ganger slitsomt. Er jeg irritert eller bitter p de som gledelig tar hyere utdanning og kjempe gode jobber av den grunn? Absolutt ikke.

"You cannot sedate all the things you hate".

Du kan ikke undertrykke alt du ikke liker. holde p med hersketeknikker i media er noe av det verste jeg ser. Det minner meg om byrkrati og kommunisme. "ja, skal alle tenke som deg, stakkars? Fler du deg bedre da?" Pssshh.

Det er faktisk f ting jeg mister mer respekt av enn nr folk setter seg p sin hye hest og gir seg ut for vre moralens politi. Jeg synes det er helt latterlig og flaut. Ro deg ned et par hakk, du er kun et menneske p lik linje med oss andre. Oi, s flink du er som ikke tar botox. Du er virkelig et geni for at du ikke har operert deg eller har fillers i leppene. Du er et s bra menneske! Klapp, klapp, klapp... Sett deg for helvete ned.

Jeg er ikke her for prve tvinge folk til fokusere mer p skjnnhet, eller tvinge folk til stappe ting inn i leppene deres. Jeg har en blogg basert p interessefelt, hovedsakelig mote og skjnnhet, som er ment for mennesker med samme interesser. Bloggen er ment for gi tips og inspirasjon. For mange vil ha det, faktisk! Mange synes det er gy! Hvis du driter i det, s er denne bloggen irrelevant for deg. G og les en politisk blogg eller en matblogg eller hva som enn mtte interessere deg. Men ikke kom hit og prv diktere hva jeg skal skrive om. Klart vi har ytringsfrihet, men folk prver stadig vekk kneble den med hersketeknikker. Vel, jeg skal ikke knebles.

Jeg har ikke ansvar for at folk fr komplekser. Jeg har ikke ansvar for at folk blir deprimerte av se p bilder av meg eller av lese bloggen min. Jeg har ikke ansvar for at folk opererer seg eller tar fillere i leppene sine. Uansett alder. Samfunnet kan prve alt de vil legge ansvaret over p oss, men jeg godtar det ikke. Fordi vi har rett til leve slik vi vil. Det er menneskets eget ansvar, inkludert deres foresatte, prve styre barnet deres i riktig retning. Hvor enn relativ den "riktige retningen" er. Og s m vi huske p at vi er et komplekst samfunn, satt sammen av s mange faktorer som vi ikke har kontroll over. 

Vi har menneskelige instinkter, som folk desperat prver undertrykke. Det er faktisk unaturlig. Mennesker har alltid vrt opptatt av utseendet. Det har med vr biologi  gjre. Det er en grunn til at menn liker kvinners kurver p en viss mte for eksempel, p grunn av opplevelse av fruktbarhet, parring og s videre. Vi som en rase er faktisk litt primitive, tro det eller ei. For overleve s m vi faktisk sette mennesker i bs basert p det vi ser, det er et overlevelsesinstinkt, ofte forvirret med ordet "diskriminering" som slenges rundt med en negativ konnotasjon i hytt og pine. Vi er ndt til vre forhndsdmmende, faktisk. For overleve. Det er et faktum. Du kan prve fortrenge det alt du vil, men det gr ikke bort. Du som sitter p din hye hest innehar det like mye som oss andre. Beklager mtte informere deg om det. Du er menneskelig.

Heldigvis er det veldig lett for meg drite i ta ansvar for dette tullet, fordi jeg er den fdte rebell, en loner, et utkast fra samfunnet. Det ser kanskje ikke snn ut, men du vet ingenting om meg eller hva jeg har vrt igjennom basert p bilder av meg, fordi du naturlig nok setter meg i en bs. Jeg kan love deg at det ligger ti tusen flere ting bak denne fasaden enn det du kan forestille deg. En viktig ting huske p, uansett hvordan et menneske ser ut. 

Jeg skal innrmme at det gjorde vondt en gang da en av mine lesere skrev at hun s opp til meg, at hun ville se ut som meg og at hun ikke hadde rd til leppefillere eller noe i den duren. Jeg husker ikke helt hva det var fordi det er en stund siden, men jeg husker at det gikk inn p meg. Frst s fikk jeg drlig samvittighet, men s begynte jeg tenke p hvor lite selvtillit som var innstilt i denne jenta fra fr, at hun flte at hun mtte se ut som en annen, eller fylle p noe i leppene for vre god nok. Jeg begynte tenke p barndommen hennes, foreldrene hennes. Hva har hun vrt igjennom, har hun blitt mobbet?

Det er ogs folk som klager og er helt ekstremt triste og dveler over at de aldri kommer til se ut som den eller den personen. Jeg kom over et innlegg p Instagram som er et prakteksempel p akkurat dette:

Klart er det helt trist og tragisk at denne personen rakker s ekstremt mye ned p seg selv, det er jo nesten latterlig. Men har du sett makan til klaging? Er det dette vi skal ta ansvar for? Skal vi jekke oss ned og slutte pynte oss for at andre skal fle seg komfortable? Skal vi beklage oss for vre "vakre"? P ingen mte. Jeg levde ikke i kommunisme sist jeg sjekket. Vi lever i et samfunn der vi streber etter noe, og heldigvis for det, ellers hadde ingen orket strekke seg etter noenting.

Jeg husker jeg gikk til psykolog en gang da jeg var femten r, og s satt jeg meg ned og sa at jeg hadde s mye komplekser over at jeg var s lav. Jeg er kun 1,55 m. Og det hun sa til meg var kanskje ikke helt riktig psykologisk sett, men hun sa: "Heidi, akkurat det der er det ingenting gjre med, s det er ikke vits snakke om engang." Frst ble jeg litt paff, men s tenkte jeg at hun har jo helt rett. Det er ingen verdens ting jeg kan gjre med det, bortsett fra ta p meg noen hye hler. Jeg kan kun prve gjre det beste utav det. Det er andre ting jeg ikke kan gjre noe med heller. Jeg kan aldri bli flat som en planke, fordi jeg er ikke bygd snn. Skal jeg sitte dvele over at jeg er lav og at jeg ikke er en strek? Det hadde vrt helt meningslst, uproduktivt og gjort meg helt miserabel. Akkurat som hun p Instagram.

Min oppfordring til alle: Gjr det beste utav det du har. Omfavn dine beste egenskaper. Godta hyden din, kurvene dine, kroppsbygningen din. Er du overvektig og misfornyd s ikke sitt dvel med det. Enten s gr du og trener det bort, spiser bedre (med mindre du lider av noe biologisk som gjr det veldig vanskelig g ned i vekt), ellers s m du bare godta deg selv. Jeg er ikke imot fillere eller operasjoner (dog mer skeptisk til operasjoner p grunn av risikofaktorene), s hvis du har veldig komplekser for noe som er mulig endre p uten fatale konsekvenser, s er det mulig gjre det. Men har du ikke penger til fillere, operasjoner eller ikke er gammel nok, da m du gjre slik jeg gjorde med hyden min. Akseptere det. Du kan ikke f alt du vil ha, bare fordi du vil ha det. Og hvis alt annet feiler og du sitter og er helt miserabel over utseendet ditt, da m du oppske en psykolog, for snn skal det ikke vre. Da m du f hjelp til elske og akseptere den du er. Og jeg skal love deg at selvtillit p innsiden er ti ganger viktigere enn selvtillit p utsiden.

Processed with VSCO with c1 preset

Uansett, jeg slutter ikke med min jobb, min hobby eller mitt interessefelt p grunn av at andre ikke liker det. Jeg kan ikke la det diktere livet mitt, akkurat som du ikke burde la noen andre diktere ditt. Til deg som er kritisk, bitter eller bare motstander av denne industrien: Ikke la livet ditt bli pvirket av det. Det er ikke ndvendig. Selv om det er mye fokus p dette, s er ikke alt fokuset p dette. Ikke bls det opp, ikke gi det mer makt enn ndvendig. Bestem deg for hva som er dine kjerneverdier og hold fast ved det. Jeg misunner ofte mennesker som ruller utav sengen og gr p sin ni til fire jobb og kommer hjem til sine 2,4 barn og sitt hvite stakittgjerde. Det hadde vrt mye enklere om det hadde gjort meg glad. Men det gjr meg ikke glad. Det som gir meg glede er kreativitet, skjnnhet og mote blant andre ting. Men det er bare en liten side av meg. Jeg elsker psykologi og er engasjert i politikk. Jeg kan sitte oppe hele natten og se dokumentarer om WW2. Jeg leser aldri moteblader, kun nyheter, og omtrent det eneste jeg ser p tv er Nyhetskanalen. Det du ser er kun en fasade, og det er et interessefelt for mange, mange mennesker. Vi er ikke helt blste i hodet hele gjengen, bare fordi vi liker pynte p utseendet vrt. Det er en hel industri, og den forsvinner ikke, uansett hvor mye du skulle nske det. Jeg vil g s langt og si at den kommer aldri til forsvinne. S kan vi ikke bare prve godta den? I stedet for irritere oss over den.

La oss respektere hverandre og vre forskjellige interesser. Du kan se ut som en veggblomst eller du kan se ut som Pamela Anderson. Eller en mellomting. Alt er OK i min bok! Peace and love.

- Heidi Lill

Instagram @heidichic

Jeg er s jvla lei av idealisme og politisk korrekthet

h, dette er en ting jeg har hatt p hjertet lenge. N kaster jeg meg ut i den politiske debatten, koste hva det koste vil.

Med tiden s har kommunikasjon bare blitt strre og strre, og verden blir mindre og mindre. Hver dag blir vi fret med meninger og informasjon, enten vi vil eller ikke, via Facebook, kommentarfelt, aviser, leserinnlegg og s videre. Jeg synes det meste er s ekstremt ensformig, at jeg holder p bli spr. Jeg tenker dette flere ganger til dagen, og rister bde figurativt og bokstavelig talt p hodet.

Politisk korrekthet til det uendelige. Idealisme uten like. Knebling av det frie ord.

Det er s mye som ser fint ut p papiret, men som ikke lar seg gjre i praksis. Eller rent realistisk sett, utifra samfunnet vi lever i. Alle kan forme en mening som virker rimelig, rettferdig, riktig og fornuftig, som en kunne nske alle fyde seg etter. Alts en idealistisk mening. I en perfekt verden. Men vi lever langt i fra i en perfekt verden.



Hver dag leser jeg hvordan jeg burde fle, hva jeg burde mene, hva jeg gjr galt og hva jeg burde ha drlig samvittighet for. Jeg sitter av og til og fler meg som en direkte slem person, fordi jeg ikke gjr eller tenker slik jeg tydeligvis burde gjre. Men s rister jeg det av meg heldigvis, for det er s ekstremt gjennomskuelig, naivt og innsnevret syn enkelte mennesker har i forhold til noen ting, at jeg rett og slett velger ta avstand fra det.

Spesielt i Norge har vi en godhets-mafia som egentlig ingen kan si noe imot, for de har jo "rett", uansett hvor relativt begrep det er. Vi er vel de fleste enige om at fred p jord er det beste, at vi skal vre snille mot hverandre, at vi ikke skal diskriminere, at vi skal ta vare p planeten og alt det der. Det sier seg vel selv. Men likevel er vi s langt derifra, det er omtrent en utopi, let's be real. Det betyr ikke at vi skal gi opp, men kom an!

Det som er s farlig, og ogs kleint se p, er nr folk blir s skinnhellige at de tror de vet alt. Tingen er at alt kan dissekeres ned til den minste detalj, og til slutt sitter du som regel igjen som en eneste stor hykler. Kanskje ikke folk sier det til deg, men de tenker det. Og det er ikke noe jeg vil begi meg ut p. Bare tenk p det. For eksempel pelsbruk. Si du er imot pels men du spiser kjtt. Og om du ikke spiser kjtt s drikker du melk og spiser fisk, eller bruker skinnet fra kua til stvlettene dine og veska di. Du boikotter ikke kjendiser som bruker pels til det kvalmende, og du bruker sminke som er dyretestet. Ja, da er du et rvhl. Guilty! Bruker selv ikke pels, men er skyldig i mye annet. Jeg gjr mitt beste, men er ogs egoistisk.

Folk er irritert over overforbruk mens de samtidig bidrar til overforbruket. Kanskje de har lite innsikt, ikke vet jeg. Det er ikke bare klr som er overforbruk, det er interir, mat og mange andre ting. De er imot barnearbeid men de har s jvla lyst p det billige plagget som de har siklet p, s de kjrer p. Helst i all hemmelighet.

Og veldedighet. Oh, lord. Jay-Z og Beyonce har en milliard dollar i net worth til sammen, og skal hylles fordi de bruker en brkdel av dette p veldedige saker. Ja, det er fint og det gjr en stor forskjell for mennesker i nd og andre organisasjoner. Men de beholder fortsatt EN MILLIARD dollar til seg selv! Hvorfor? Penger gir luksus, og ikke minst status og makt i Hollywood. S ikke kom her med at de er s forferdelig gode mennesker p grunn av det. De gjr det sikkert delvis fordi de vil gjre en god gjerning, og delvis fordi de fler seg som gode mennesker som gjr den gode gjerningen. Det er omtrent obligatorisk nr en har den slags rikdom. Men jeg ville sikkert gjort det samme selv. Igjen, er ikke et prakteksempel av et menneske.

For meg er det vre genuin, bde p godt og vondt, ekstremt viktig. Fordi det er s penlyst at denne menneskeheten ikke er perfekt, at det ville vrt arrogant av meg tro annet om meg selv. Jeg synes det er flaut komme med et utsagn, for s bli tatt p det i ettertid. Samme med lgn. Flaut. Derfor prver jeg gjre minst mulig av det, men det hender jo selvflgelig. Jeg er som sagt, undvendig si, ikke en engel.

Uansett, poenget mitt er hva jeg, og sikkert mange andre mennesker som fler seg kneblet i offentlig debatt, er lei av. Folk som sitter p sine hye hester og dmmer oss som har et annet, og kanskje politisk ukorrekt syn p ting. Men kanskje vi bare har, etter vr mening, et mer realistisk syn p verden. At vi kanskje ikke har troen p at alt kan bli rosenrdt. Det er s mange ting i verden jeg ikke skjnner meg p, for eksempel hvordan noen kan ta en kniv skjre av hodet p et annet menneske. En del av meg dr inni meg nr jeg tenker p at det er en realitet. Vold, drap og tortur er helt forferdelig, men det skjer p daglig basis. Det nytter ikke si fine ting om hvordan vi kunne nske det var. Vi br heller prve forst hvorfor. Kanskje vi da kan finne en rsak som frer til en slags...forbedring?

Jeg har et urokkelig syn p at inget menneske i denne verdenen er mer verdt enn et annet. Noe som gjr at jeg ikke ser ned p noen, men kanskje irriterer meg over noen. Til og med blir forbanna av og til. Men, jeg har tro p at alle har en grunn for at de er som de er, og tenker som de tenker. Ellers ville de vel ikke gjort og sagt som de gjorde, eller hva?

Jeg reflekterer ofte over dette, og tenker over de verste handlingene enkelte mennesker har utfrt, og som gjr meg kvalm, gir meg angst og som nesten er uutholdelig tenke p. Det utfordrer mitt syn, men jeg prver likevel holde fast ved det og forst. Noe av det ekleste jeg kan tenke p er Ariel Castro som i ti r holdt tre jenter fanget i huset sitt og seksuelt misbrukte og torturerte dem. Josef Fritzl. IS og deres ekstreme tortur. Jeg sliter med forst, og har s mye empati med ofrene at det gjr vondt langt inni hjerteroten. Og klart er mye av det ren ondskap. Men vi er alle mennesker. Vi er alle samme rase. Vi blir ikke fdt onde. Det m vre en grunn.

Jeg kan fortsette i all evighet om det, men poenget er denne utopien som folk prver tvinge frem, som etter min mening er vanvittig. Det kommer alltid til finnes onde, jvlige mennesker p denne planeten. Det er sult og elendighet som en svidt klarer tenke p. Det er innvandringsproblematikk som er et ekstremt vidt og vanskelig tema, som en omtrent ikke vet hva en skal gjre med. Det er urettferdighet og rettferdighet, og ingen blir enige om det, fordi rettferdighet er s ekstremt relativt. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg synes om ddsdom, for eksempel. Men kanskje vi ikke trenger ha en mening om alt, kanskje vi er i grsonen!

Og s skal vi pynte s jvlig p alt. Som om at du skriver noe idealistisk, fint fjas p Facebook gjr en forandring. Av og til lurer jeg p om folk bare vil virke forferdelig snille og gode, og rakke ned p andre som kanskje tenker et hakk mer realistisk p ting, eller som bare har en annen, mindre populr mening.

En oppfordring, om enn s liten, er godta at folk har forskjellige meninger. Vennligst prv ikke kneble folk bare fordi de ikke tenker det samme som deg. Prv la vre bruke hersketeknikker for f folk til tie stille, eller slette det Facebook-innlegget som de kviet seg for poste i utgangspunktet. Det skaper ingen forandring i deres meninger. Det frer bare til at folk holder kjeft fordi de ikke tr si mer, men innvendig s holder de p eksplodere. Kanskje holdningene bare blir mer ekstreme. Du gjr ikke deg selv eller andre en tjeneste ved gjre dette. Og n er jeg selv utopisk til en viss grad, for denne skinnhelligheten i enkelte mennesker er s godt plantet i dem at... hjlp.

Jeg har selv vrt skyldig i dette. Da jeg var liten hadde jeg lyst til bli politiker, jeg var engasjert i samfunnet og hadde mine kjernesaker som jeg brant for. Og ogs angende moral. Jeg sa s mange fine ting og trodde jeg hadde svaret p alt, og skjnte aldri hvorfor storessteren min s p meg med et irritert og hplst blikk mens hun ristet p hodet. N skjnner jeg det. Jeg var den irriterende idealisten, som ikke s problematikken og realiteten i ting, men i stedet malte alt rosenrdt fordi det hrtes s fint ut, og jeg skjnte meg ikke p hvordan hun kunne vre uenig i mine meninger.

Et tema som jeg holder p bli totalt gal av er klimadebatten. Ordet milj har jeg ftt helt oppi halsen. Om det finnes bedrevitere og folk p sine hye hester, s er det absolutt her. Fy faen. Jeg har bare lyst skrike ut at jeg driter i hele miljet. Av og til s sliter jeg med forst lidenskapen ved holde denne planeten i live. Jeg sliter med bry meg, sorry. Jeg melder meg bare ut av denne debatten, jeg er rett og slett for negativ og inhabil. Det m vre lov si at en gir faen. P samme mte som det m vre lov si at du brenner for noe. For si det snn, jeg kommer ikke til kjpe den jvla sparepra. Sorry, not sorry. Spr du meg hvorfor s har jeg iallefall ikke et korrekt svar. Bryr meg ikke, synes planeten er dritt? Er uansvarlig? Noe i den duren.

En annen ting ved debattere som om en "vet alt" er at det som regel er umulig ha alle fakta p bordet. Jeg kan sitte lese et kommentarfelt, uansett om det er noe jeg er rimelig overbevist om, s kommer det opp fakta som jeg ikke visste om (helst med kilder selvflgelig), og s kan jeg revurdere hele meningen min. Er ikke det mest rimelig, egentlig? Jeg kan jo ikke tviholde p en mening, nr jeg fr andre opplysninger som ikke sttter det jeg trodde eller mente originalt. Det ville for meg vrt veldig trangsynt.

Jeg sier ikke jeg vet alt, for jeg gjr ikke det. Jeg driter i miljet men fr vondt inni meg av se isbjrnene som klamrer seg til et lite flak av is. Jeg er hard nr det gjelder innvandringspolitikk men fr ekstremt vondt i hjertet av se flyktninger som ikke blir behandlet humant. Jeg er feminist men ikke "den kjipe typen" (oi, hjelp). Jeg blir provosert av mannfolk med helt syke kvinnesyn, men jeg prver ofte forst hvorfor de har formet disse synene, istedetfor dmme. Jeg vet ikke svaret p alt, og jeg er ikke mer verdt enn folk som tror de gjr det. Jeg er for eksempel en uansvarlig person som driter i planeten vr. Andre fr ta seg av det, lissom.

Det jeg kunne nske mer av er velment, konstruktiv debatt uten personangrep. Det er litt av et nske, men. Av og til m jeg bare ta en pause og tenke at verden gr som den gr, den utvikler seg, trendene forandrer seg og folk forandrer seg nr den tid kommer. Nr jeg blir tvangsfret med alle slags meninger om verdenen s fr jeg ofte opp i hodet teksten til en sang av mitt store idol, og etter min mening et geni av en mann, Marilyn Manson - "Nothing's gonna change the world." Ja, det veldig negativt og satt p spissen, men jeg har bare troen p at ting gr sin gang og at verden forandrer seg nr den forandrer seg. Det vil sikkert ha veldig lite si for samfunnet at jeg skriver denne teksten, men jeg flte for kaste mitt bidrag av WHATEVER ut i verden. Vi trenger mangfold av meninger - jeg begynner kjede meg. Live and let live.

 

BLOGLOVIN'

FACEBOOK

MIN FRISR

INSTAGRAM @HEIDICHIC

Image and video hosting by TinyPic

SHOP MY FAVORITES: