Vel, ikke bokstavelig talt, men… Jeg hadde en liten krise i dag. En luksuskrise om du vil.
Jeg skulle i et tidlig møte cirka 20 minutter utenfor Oslo. Jeg hater å transportere meg utafor min lille Oslo-kjerne, så jeg fikk en kompis til å kjøre meg. Han skulle hente meg igjen etter møtet, men vi hadde ikke avtalt noe tidspunkt.
Jeg skrur av mobilen før jeg går i møtet, fordi lydløs-knappen er ustabil (typisk iPhone). Etter to timer er jeg ferdig i møtet, og skrur på mobilen, men den er låst i Apple logo-modus. Går ikke an å restarte, ingenting funker. Jeg står der ute på motorveien som en lost puppy og tenker: “Faen.”
En ting jeg vet, er at det finnes ikke telefonkiosker i Norge lenger, iallefall ikke her. Okei, jeg får ta en Uber hjem da. Men hvor bestiller en Uber? På Uber-appen. Fuck. Neste løsning? Jeg får ta en god gammaldags taxi. Men det er jo ingen taxier her! Åssen bestiller en taxi? Mobil. Herregud. Får kjøpe billett til bussen da, men jeg ser ingen busstopp, har ikke tilgang til Ruter-appen og har ikke kontanter på meg. Det føles litt som når strømmen går i hjemmet ditt. Livet fungerer ikke lenger.
Hva gjør jeg?
Eneste løsning er å gå til nærmeste butikk og spør om å få låne telefonen. På vei bort lurer jeg på om folk i det hele tatt gjør sånt nå til dags, føler meg nesten klein. Medmenneskelighet er liksom litt ut nå til dags. Klar deg sjæl.
Jeg kom meg endelig til en butikk og spurte gutten i kassa om jeg vær så snill kunne låne telefonen, og han fant fram mobilen sin. OMG I love you. Neste problem, husker noen telefonnumre nå til dags?? Og tar folk telefon fra ukjente numre? HELDIGVIS etter 5 år hadde jeg endelig lært meg nummeret til kompisen min, av ren høflighet. Jeg kan kanskje tre nummer i hodet. Takk høyere makter. Han svarer. I telefonen hører jeg ut som bilen min har strandet i ødemarka og jeg har gått fem mil til nærmeste bensinstasjon i desperasjon. “Hei, det er Heidi. Jeg har ikke mobil. Kom og hent meg!”
Jeg kom meg hjem, men hadde ikke Snapchaten min, ikke Instagram, ikke Facebook. Kunne ikke engang ta en selfie! Så i halve dag har jeg gått uten mobil, uten alle apper som jeg er innpå hver dag. Og det sykeste er at jeg føler at jeg har vært borte i flere dager. Jeg begynte nesten å kjenne på nostalgi-følelser, hvordan livet var før smarttelefoner. Det var ganske digg egentlig, og mindre stressende. Men likevel, jeg kjente det suget, så jeg tok kontakt med Apple-support senere på dagen og måtte reinstallere hele operativsystemet, mistet alt av bilder osv på mobilen. Flottings, rett etter akkurat det samme skjedde med Mac’en min.
Uansett, jeg var utrolig takknemlig for å få mobilen min tilbake, men samtidig kom alt stresset tilbake også. Må oppdatere ditten og datten, det er jo trossalt jobben min, noe som gjør det enda mer stressende. Og plutselig måtte jeg igjen ufrivillig vite hva alle andre holdt på med via Facebook, Instagram, Snapchat. Jeg savner den tiden hvor jeg ikke visste hva i helsike folk gjorde på. Jeg bryr meg jo ikke. Ingen å sammenligne seg med.
Det er helt utrolig hvor avhengig en er av mobilen sin nå til dags. Men det er slik samfunnet har blitt. Er det digg å være uten mobil? Ja. Men du trenger den, og alt stresset følger med. Men kanskje det er lurt å bare skru den av i blant og legge den i en skuff. Så får en bare håpe på at den starter igjen.
så utrolig snill kompis og hyggelig fyr som lånte deg mobilen! er ikke no galt i å spørre selv om vi lever i 2016! det er jo egentlig bra at folk kan gjøre det også 🙂
Ha en fin kveld!
Ida Kristine: Ja, herregud, jeg var så takknemlig! Ikke sant, en må kunne spør om hjelp. Heldigvis finnes det litt medmenneskelighet der ute, en må bare tør å spør :p Ha en flott kveld du også!
Uff, så kjipt.. Man føler seg plutselig helt lost uten mobil, skikkelig ekkelt egentlig 😛 Men så snilt av han å låne deg mobilen sin da! Og bra det gikk bra til slutt 🙂