Et Stortingsvalg basert på sosiale medier?

Da har jeg gjort min samfunnsplikt og stemt ved stortingsvalget 2017. Jeg kan ikke tro at det er fire år siden det ble regjeringsskifte, jeg føler det er maks to år siden sist valg. Jeg merker at jeg har prøvd å unngå å tenke på valget mest mulig denne gangen, fordi jeg er ekstra redd for utfallet. Jeg føler det er mye som står på spill denne gangen, og jeg kommer oppriktig til å bli litt knust om det ikke går den veien jeg ønsker.

Det er også mye irritasjon inni bildet denne gangen, fordi vi mer enn noen gang spiller på sosiale media, og teknologi generelt. Jeg er redd for at folk baserer stemmen sin på et innlegg de så på Facebook, en artikkel de leste på en blogg, “fake news” eller andre løse meninger som finnes der ute. Eller kanskje en SMS som denne:

Det er skummelt å tenke på at folk kan være så lett påvirkelige. For å kunne ta et veloverveid og informert valg så må en sette seg inn i politikken til de ulike partiene – ikke tenke på hvem som er frontmannen eller kvinnen, eller om du liker fargen rød eller blå, eller om favorittbloggeren din stemmer på et visst parti. Du må tenke over dine kjernesaker, hva du mener er best og viktigst for Norge, og ta et valg deretter. Og så er det viktig å huske på at det er vanskelig å få alt i en pakke, så du bør velge et parti som dekker “dine” behov mest mulig. 

Det som gjør meg mest irritert og trist er når jeg ser hvordan folk harselerer med folk som velger et visst parti overfor et annet. Bare fordi de ikke er enige. Det er selvfølgelig de som har den mest “aksepterte meningen” som kan sitte på sin høye hest og bruke hersketeknikker og slenge ut skjellsord for å få deg til å føle deg som et dårlig menneske eller en idiot for at du har den meningen du har. Det synes jeg er skikkelig ekkelt. Jeg tror vi alle vil det beste for landet, men vi har forskjellige fremgangsmåter. Selvfølgelig kan jeg sitte å tenke om noen jeg ikke er enig med i det hele tatt at: “Herregud for en idiot”, men jeg sier jo ikke det høyt. Eller får dem til å føle seg som idioter. Pluss at jeg tenker at det er en grunn for at de har den meningen de har.

Det som dessverre kjennetegner Norge er at vi er veldig strenge overfor folk som har en mening som er “utenfor normen”, eller en mening som ikke høres politisk korrekt nok ut. Det gjør at mange ikke orker å ytre seg i offentlig debatt, i frykt for å bli latterliggjort. Det dummeste en kan gjøre når en synes noen har en feil mening, er å få dem til å tie stille ved hjelp av hersketeknikker eller uthenging. Det skaper ikke endring, det skaper raseri og hat. Men det virker omtrent ikke som vi er i stand til å ha en saklig debatt med forskjellige meninger uten å ty til dette her i Norge.

Jeg fikk helt hakeslepp da jeg var i USA og så på nyhetene og debattene de hadde der borte. Jeg ser nyheter hver dag, og jeg elsker spesielt å se nyheter og god morgen show i USA. Den ene dagen drev jeg og brettet klær på hotellrommet mitt og hadde på The View eller noe lignende i bakgrunnen. De snakket om et vanskelig tema, innvandring tror jeg, muligens også muren mellom Mexico og USA. Plutselig hørte jeg hun ene si noe og så tenkte jeg: “Fy faen, nå kommer hun til å bli gravlagt i skjellsord og personangrep, eller de kommer til å få henne til å skamme seg for at hun sa noe sånn”. Det var ikke noe spesielt kontroversielt hun sa, men jeg er bare vant til at det skjer i Norge hvis du ikke sier det “riktige”. Gang på gang skjer det. Men de gikk rolig videre til nestemann som hadde en annen løsning på problemet, og deretter nestemann og deretter nestemann. De hadde en SAKLIG debatt. Og jeg merket at jeg lyttet godt til alle sammen, for det var ikke den unødvendige støyen av personangrep og så videre. Jeg mistet ikke respekt for noen, og jeg følte ingen av dem var idioter selv om alle hadde vidt forskjellige meninger. Jeg hørte alle argumentene og følte at jeg var klokere, og kunne ta et rasjonelt standpunkt deretter.

Da de var ferdige med å prate og det var null hissigheter og de sa seg enige om å være uenige, stod jeg bokstavelig talt å gapte mens jeg så bort på TVen. Jeg ble faktisk litt rørt, og stolt over USA – uansett om Donald Trump er president. Det innslaget, og mange andre debatter jeg så, beviste at der kan du mye tryggere si meningen din uten at du må skamme deg eller at folk kaller deg for en rasist, kommunist, fascist, dårlig person eller hva det måtte være. De bare diskuterte. Ommøblerte tanker. Noe så fint. 

Det som er aller verst i norsk politikk er måten en blir kneblet på. Det skaper absolutt ingen løsninger. Et eksempel: Jeg er feminist og jeg hater mannssjåvinisme. Men om noen skulle demonstrert i gatene med slike kvinnefiendtlige meninger, så er det siste jeg ville gjort å få dem til å tie stille imot deres egen vilje. Det skaper jo stille “bomber”. Jeg ville heller hørt hva de hadde å si, hvorfor de mener det de mener, og utfordre meningene deres. Ekkokamre er virkelige, og det kan være ganske skummelt. Derfor er det viktig at vi får til å ha et mer åpensindig samfunn med større bredde og toleranse for forskjellige meninger. Vi kan ikke bare late som om alle er enige, eller at alle mener at én løsning er best. Det er ikke realistisk. Jeg synes vi har blitt litt bedre på det de siste årene, og jeg håper det fortsetter i den retningen. Men jeg synes vi har en lang vei å gå enda. 

Jeg har en plattform, nemlig bloggen min, som jeg kunne brukt til å spre mitt politiske budskap på mest mulig partisk måte, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg vil at folk skal ta et velinformert valg, ikke ett basert på sosiale medier eller aviser, men på politikken selv. Du kan gå inn på hjemmesidene til hvert enkelt parti, eller få en oversikt (bare passe på at den ikke er partisk) om du søker på google.

Det er siste dag å stemme i morgen. Finn et valglokale, gå dit og så forteller de deg framgangsmåten om du er usikker på hvordan det praktiske skal gjøres. Det er veldig enkelt, trenger ikke valgkort, bare husk legitimasjon.

Godt valg!

Og dagens mest upassende sjekketriks går til…

…denne fyren:

Rett etter det tragiske terrorangrepet i Manchester, som en “spøk”.

Jeg opplever mye irriterende crap fra gutter, men det viser seg å ha ingen ende. Jeg kødder ikke når jeg sier at 90% av guttene som tar kontakt med meg er totalt tapere med absolutt null sosial intelligens. Jeg vet det finnes normale gutter der ute, men så og si ingen av dem tar kontakt. Rart med det.

Over til noe mye viktigere, terroren i verden. Jeg er meget forbanna og fed up. Noe må forandres. Vi skal hele tiden “bekjempe det med kjærlighet” og snu det andre kinnet til. Vi bør kanskje spør oss selv om det fungerer mot mennesker med en slik mentalitet.

 

Vi er narsissistiske, selvopptatte, forferdelige mennesker

I dag våknet jeg til et Facebook-innlegg som var delt av Lene Orvik, som traff meg veldig. Det handlet om netthatere, og det var fylt av screenshots med stygge kommentarer om henne fra forumer, som var så smålige at det var helt trist å se på.

Det er rart, fordi jeg tenkte akkurat i går på at de er heldige de bloggerne som kun blogger om mote, de “eldste” bloggerne som allerede er etablerte og ikke trenger å provosere eller ha sterke meninger for å komme seg opp og frem. Hun var en av dem jeg tenkte på som sikkert ikke får så mye hat, eller iallefall ikke blir “gått løs på”.

Men så ser jeg dette. Og det som gjør meg mest trist og oppgitt er denne janteloven. Ja, jeg vet det er en klisjé, men den er så sterk i Norge at det går ikke an å ignorere den. Janteloven har absolutt ikke forsvunnet. Så snart noen stikker hodet ut så er de “narsissistiske”, “selvopptatte” og forferdelige mennesker. De sier det ikke er sjalusi, men det er uansett det til en viss grad. Rart hvordan ingen tråkker på de som allerede er nede i søla, da. Men så snart de er suksessfulle så skal de dra deg ned. Det må ikke en rakettforsker til for å forstå hva dette dreier seg om. Hvorfor i det hele tatt prøve å dra ned noen som du ikke kjenner, og som ikke har noe med livet ditt å gjøre? Haterne bør seriøst stille seg selv det spørsmålet.

Det er yrket hennes, det skulle bare mangle at hun pynter seg, drar på reiser og tar flotte bilder av seg selv. Det er en underholdningsbransje vi er i, hallo! Og alle vil vel ha noe å være stolt over. Hun har all rett til det, hun har oppnådd veldig mye.

Jeg har vært heldig å sluppet unna med masse av denne dritten fordi jeg ikke har stukket hodet ut så mye eller vært så kjent, så jeg har levd i en trygg liten boble. En feig liten boble. Men jeg har ikke vært klar for å motta kritikken, fordi selv om jeg er en sterk person så har jeg har vært veldig skjør i mange år på grunn av masse jeg har gått gjennom i privatlivet. Det som ingen vet om. Det som jeg er redd skal bli brukt mot meg, om jeg sier det til noen.

Uansett, poenget er at det er noe galt med Norge når vi er smålige. Jeg merker det spesielt godt når jeg har vært i USA, og kun har hengt med jenter et par ganger, og de er ekstremt hyggelige mot meg. Jeg blir nesten sjokkert. De savner meg, og jeg savner dem. De gjør alt de kan for å fremme meg, hjelpe meg, skaffe meg jobber og få meg tilbake til USA. Selv om jeg aldri noensinne har bedt om det eller gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp til noen ting som helst. 

Hun ene skaffet meg nylig en rolle i en realityserie (ikke noe jeg har takket ja til, men uansett), ei annen har skaffet meg flere store modelljobber (Playboy riktignok, haha, ikke noe for meg) og de prøver å spleise meg med gutter som de tror passer til meg. De har spurt om jeg vil bli med på cruise og musikkfestivaler, sier at jeg kan sove på samme rom som dem og at alt er betalt for så jeg trenger ikke tenke på det. Jeg blir nesten litt rørt, for jeg har aldri bedt om noen ting av det. Jeg lurer nesten på hvorfor de liker meg så godt, for jeg har aldri vært særlig populær blant jenter her hjemme. Jeg har som regel blitt fryst ut.

Altså, hva er det som skjer med Norge? Jeg merker at jeg blomstrer når jeg er i USA, og så kommer jeg hjem til kalde Norge, hvor miljøet rett og slett er kjølig. Utrolig nok, og heldigvis har jeg en gruppe mennesker rundt meg i samme bransje som er fantastiske, jordnære og suksessfulle, og vi ønsker hverandre godt. Mennesker som jeg er glad i. Hadde det ikke vært for dem så hadde jeg mistet helt troen på at det i det hele tatt finnes slike folk. 

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å endre seg dette med janteloven. Jeg kan også bli sjalu, fordi det er et konkurrende miljø, men jeg kan ikke sitte å sutre over det eller skrive slemme kommentarer. De har jobbet hardt for det og fortjener den suksessen de får. Og uansett hvor mye du drar noen ned, så blir du ikke større av det selv. Det er helt meningsløst, om en tenker over det. 

Lene Orvik er en bekjent av meg, og hun er en av de mest jordnære og snille menneskene jeg har møtt. Hun er alltid blid og hyggelig og prøver å få folk til å føle seg komfortable, selv om hun er veldig kjent og har mange folk rundt seg å “please” og hilse på. Hun er den personen som jeg vet jeg ikke kommer til å få en vond følelse av å møte på et event. Hun er ikke overlegen eller selvopptatt. Hun er rett og slett jævlig ålreit.

Og så må jeg bare gi en shoutout til Sophie Elise, som sikkert blir gått mest løs på i Norge, både av unge og voksne. Fy faen den jenta der må være sterk. Å høre så mye piss om seg selv konstant, det krever en heftig mur og en styrke uten like for å kunne leve oppi det og fortsette å være i bransjen. Av og til når jeg får dritt så får jeg lyst til å bare ta kontakt å spør hvordan i helvete hun får det til. En får en slik medfølelse når en blir utsatt for det selv. Det er som å bli mobbet i voksen alder, og det hører med yrket, uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Det er trist, men det er ikke til å unngå. 

Jeg har villet jobbe i “show biz” så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var et lite barn. Det er bare en lidenskap som er innebygd i meg. Riktignok USA og ikke Oslo, men prinsippet er det samme. Og når jeg stikker hodet ut og får en brøkdel av kritikk så får jeg bare lyst til å gå inni mitt eget skall. Være super anonym. For det er det jeg alltid har vært. Jeg ble aldri “sett” da jeg var yngre, og det er nok mye av grunnen til at jeg blir stresset når det blir rettet masse fokus mot meg. Jeg skjønner ikke hvorfor folk plutselig bryr seg om meg eller hva jeg har å si. Og så hater jeg å bli misforstått, det er kanskje det som er aller verst. For ingen vet hva jeg har vært igjennom, de dømmer meg kun utifra hvordan jeg ser ut og det som er offentlig. Det gjør meg både forbanna og frustrert, men det hører med. 

Jeg vet ikke om jeg er lagd for dette, men det er dette jeg vil, så jeg kan ikke være så pinglete å gi opp på grunn av potensielt frekke kommentarer. Det som svir mest er det faktum at folk vil meg vondt. Og jeg kjenner dem ikke engang. Eller kanskje jeg gjør det, de er jo alltid anonyme.

Masse cred til dere snille, empatiske lesere som alltid støtter, skriver så mye positivt til oss at vi blir helt rørte og unner oss gode ting. Det er noe å være stolt over. Seriøst. En meget god egenskap, og mye vanskeligere å inneha enn å være en hater. Vit at vi setter stor pris på dere, og at vi også blir glad i dere. Dere må ha det mye bedre med dere selv og mye bedre samvittighet enn folk som sprer negativitet.

– Heidi Lill

Følg meg på Instagram @heidichic

Jeg er ikke her for å blidgjøre deg

Jeg kan ikke si jeg er overrasket over en del dømmende responser som er ute og går etter innlegget mitt, selv om det meste er positivt. Jeg synes det er kjempe fint å se at det er forskjellige meninger og at så mange føler sterkt på det fra begge sider og tør å ytre seg om det. Det er jo naturlig at ikke alle er enige. Det kjipe er at mange er så fulle av hersketeknikker at jeg mister nesten troen på at vi kan ha en saklig debatt. Akkurat som å dra opp rasistkortet hver gang det er snakk om innvandring. Hvis den ene parten prøver å ha en saklig debatt mens den andre er en bedreviter full av raseri som går til personangrep, da faller debatten sammen. Fordi lyttingen uteblir. Du blir stengt ned, fordi du har “feil”. Og dette er mye av grunnen til at jeg ga opp drømmen om å bli politiker i Norge.

Pappa vokste opp i USA og han sa så fint at politikk i Norge skal være så ekstremt politisk korrekt. Folk nekter å bli enige av personlige prinsipper og det å ikke tape ansikt, så det blir ingen reelle endringer. Bare masse svada frem og tilbake og tomme løfter som ikke fører til noen løsninger. I USA kan man si ganske mye uten å bli hetset eller fryst ut av samfunnet, fordi det er mer akseptert å ha forskjellige meninger. Jeg er så stolt av USA for det, uavhengig av om Donald Trump er president.

Jeg leste et sted for en stund siden at Norge er det landet på toppen i verden der man får mest pes og sosial utestengning for å ha en mening som er utenfor normen. Noe som gjør at folk med en mening utenom det vanlige naturligvis nøler med å snakke høyt om den. I stedet sier vi det kanskje kun til dem vi er trygge på og som vi vet mener det samme. Og akkurat det misliker jeg ved Norge. Jeg kunne ønske vi var et tøffere land enn det, og at vi kunne ta opp saker på en annen måte. Selv om det er et godt land så er vi pinglete og firkantede på mange måter.

Om du sier en ting som får den andre personen til å virke horribel, så er det ikke så mye den andre personen kan gjøre egentlig. Fordi du har kneblet dem. Du har definert dem som en rasist, en idiot, en plastikkdukke eller hva det måtte være, avhengig av hvilken debatt er en oppi. Jeg blir forbløffet når folk dømmer meg utifra at jeg tar fillere i leppene mine eller hvordan jeg ser ut, til den grad at de tror at de vet om jeg er et godt eller dårlig menneske. Hva vet de om hvordan jeg er? Er det ikke det inni som har noe å si, som de sier? Jeg har vært gjennom et helvete i livet mitt og står fortsatt på to ben – er ikke det å være et godt forbilde? Er ikke det mye viktigere enn hva jeg velger å gjøre med utseendet mitt? Hvorfor er det så viktig for deg hvordan jeg ser ut? Forresten så ser jeg sjelden at folk som velger å gjøre seg “styggere” (det begrepet bruker jeg veldig løst, ettersom det er et ufint begrep og kommer veldig an på øyet som ser) ved kosmetiske inngrep, blir kritisert. Eller folk som tatoverer seg fra topp til tå og i ansiktet og hele pakken. Rart det der. Siden det er så forferdelig å være unaturlig. Kanskje fordi folk ikke blir så sjalu av det. Hmm.

Har dere noen gang tenkt over hvor mye ansvar menn slipper unna med når det gjelder skjønnhets- og kroppspress? Er det fordi menn ikke trenger å være så snille og føye seg så mye, kanskje? De trenger ikke ta så mye ansvar og slipper unna med mer. Det er veldig mange mannfolk som både sminker seg, pynter seg, kjøper dyre klær og trener til de ser ut som noen hulker. Ofte ved hjelp av anabole steorider. De spiller på sex og det bugner over av dem på Instagram. Menn er også de som kritiserer denne bransjen minst. Og godt er det, applaus til dere for det! Jeg er feminist, men jeg blir så glad når jeg får støtte fra menn. Mens vi kvinner banker hverandre opp mentalt i media for så trivielle, uviktige ting, når det finnes så mye annet å bekymre seg for.

Kvinner er så slemme mot hverandre av og til, og vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å gjøre det. Vi styrker på ingen måte oss selv på den måten, vi svekker oss, og folk får det med seg. Hvis kvinner tråkker på hverandre så åpenlyst, og spesielt på grunn av utseendet, så kan vel alle andre gjøre det også? Vi burde vise at vi respekterer hverandre uansett om vi er uenige i hva vi gjør med kroppen eller utseendet vårt. Og ha en saklig debatt uten personangrep og aggresjon. Vi burde signalisere at det ikke er greit å rakke ned på hvordan noen ser ut, uansett om de har valgt å endre på utseendet sitt. Jeg går aldri rundt og sier at noen ser fæle ut, eller poengterer at de har for små lepper eller for store pupper. Jeg tenker det omtrent ikke engang. fordi det angår ikke meg, og det er urettferdig og ufint. Og det er en sensitiv og personlig sak for mange. I tillegg så er det bare et ytre. Det har ingenting med hvordan de er på innsiden. Det er ingen annen sin business enn den som innehar utseendet.

Jeg forstår veldig godt at dere som er kritiske vil gi meg og andre bloggere ansvaret for dette. Jeg er ikke dum. Jeg skjønner poenget deres. Det jeg mener er at vi kan ikke banne alt som kan føre til det ene eller det andre. Det er så mange ting i verden en blir påvirket av. Hvis jeg slutter å blogge, så kan de fortsatt se noe på tv, internett eller Instagram som de får vondt av. Eller på gata. Og også andre ting som ikke omhandler utseendet. Karriere for eksempel? Skal folk skjule hvor gode karrierer de har fordi vi blir deprimerte fordi ikke kan måle oss med dem? Om vi innskrenker verdenen mer og mer på denne måten så kan det bli ganske ensformig og farlig.

Vet du hvorfor jeg så bastant sier at jeg ikke godtar ansvaret for dette? Fordi jeg ikke er ute etter å være en flink pike som pleaser alle, bare fordi dere føler dere mer komfortable hvis jeg gjør det. Jeg aksepterer ikke at dere prøver å mobbe meg til å ta ansvar for noe. Når mange i denne “qodhetsmafiaen” selv mobber mennesker som ikke er “naturlige”. Er det greit å mobbe folk fordi de tar andre valg enn deg, ser annerledes ut enn deg eller har et annet skjønnhetsideal? Vi har alle ansvar for oss selv, til syvende og sist. Folk snakker om ansvarsfraskrivelse, mens de tar alt ansvar bort fra seg selv og legger det over på noen andre.

Når jeg våkner opp om morgenen og tenker over alle problemene jeg har, og sliter med å i det hele tatt komme meg utav sengen, så er utseendet mitt det siste jeg tenker på. Det er helt andre ting. Ting som er vesentlige. Ting som jeg har vært igjennom i livet. Utseendet er det siste jeg tenker på når jeg har det vondt. Utseendet er den gode, teite overflatiske tingen som jeg kan drømme meg bort i når alt annet i livet går til helvete og jeg bare har lyst til å gi opp. Jeg kan late som jeg er en “prinsesse” en liten stund uten bekymringer. På mange måter kunne jeg ønske det betydde mer, fordi det hadde vært så enkelt, men det løser dessverre ingen av mine problemer. Det er ikke nødvendig å legge mer makt og vekt på det enn nødvendig. Det er det som ødelegger mye også. Når folk setter et vakkert utseende på en pidestall og tror det løser alt. Det gjør ikke det. Det er også en ting som jeg trodde var ganske åpenlyst.

Det er ikke greit å mobbe folk fordi de er feite, tynne, ikke bruker sminke, bruker sminke, er “naturlige”, “unaturlige”, fyller på leppene sine, ikke fyller på leppene sine, opererer seg eller ikke opererer seg. 

Kritisering av andres utseende er aldri greit, uansett. Det burde være helt unødvendig å si, og om du synes det er greit å gjøre, ja, da er du ikke et særlig godt menneske i min bok. Si gjerne at du er imot kosmetiske inngrep, men ikke heng ut enkeltpersoner som har gjort noe med utseendet sitt og pek ut hva du mener er “feil” med dem! Ofte med en kommentar om: “Å herregud, hun må ha dårlig selvtillit.” Dette har blitt en akseptert, moderne heksejakt i dagens samfunn, og jeg synes den er ganske fæl.

Vil legge til denne kommentaren jeg fikk, som jeg syntes var kjempefin og reflektert. Jeg er SÅ glad for at noen tenker sånn.

Det er det jeg har å si om denne “debatten”. Nå er jeg sliten, nå skal jeg tilbake til overflaten – ta noen selfier og late som alt er fint. Jeg har akkurat fått nytt selfie-lys til mobilen i posten som jeg for øyeblikket er helt i ekstase over og ikke kan vente med å pakke opp, haha. Dere ser hvor teit det er, ikke sant? Det gjorde denne grå dagen bittelitt lysere, selv om jeg vet at det kun er på overflaten og varer en liten stund.

Jeg trenger kontraster. Av og til blir ting så overflatisk at jeg føler meg helt tom, og av og til blir ting så dype at jeg blir deprimert. Da prøver jeg å jevne det ut. Jeg trenger litt av begge deler for å ikke bli sprø i hodet. Heldigvis har andre som føler det samme som meg nå tørt og bruke stemmen sin og si hva de mener, og det er jeg veldig stolt og glad over. Mange av disse er reflekterte mennesker som verken har operert seg, brukt fillere eller bruker særlig sminke. Sånn i tilfelle det skulle bety noe, lol. Kall meg gjerne en drittsekk eller et dårlig menneske hvis det får deg til å føle deg bedre, men vit at vi gjerne har mye mer til felles enn det du skulle tro, og at vi kanskje har vært igjennom mye av det samme vonde i livet begge to. Ikke døm kun utifra det du ser. Det er kun en fasade. Uavhengig om du er au naturell eller Kim Kardashian så har du en fasade, altså utseendet ditt, og jeg antar at du ikke hadde likt om folk dømte hele deg og din personlighet utifra det.

Ha en fin påske, peeps!

– Heidi Lill

Instagram: @heidichic

Jeg kunne likeså gjerne tatt på meg en søppelsekk og gått ut døra. Jeg hatet hvert fiber av hele vesenet mitt.

Det var et dristig innlegg jeg kom med sist, tydeligvis. Da jeg mente jeg ikke hadde ansvar for andres komplekser. Mange reaksjoner. Heldigvis mange positive, og det virket som om mange så på det som et friskt pust inn i en ganske ensidig debatt.

Processed with VSCO with b5 preset

Noen av mine favorittkommentarer:

Kritiske også:

Jeg har slektninger som har lidd av spiseforstyrrelser og søsteren min døde av det for noen år siden. Hun skyldte aldri på noen blogger eller supermodell, og jeg vet at hun aldri ville gjort det. For det var ikke derfor. Fantes jo ikke bloggere på den tiden, slik jeg husker så var det mer medelever hun målte seg mot, men det var også andre faktorer som spilte inn som ikke hadde noe med utseendet å gjøre. Mine slektninger sier heller ikke at modeller var grunner til at de utviklet det. Det stakk mye dypere enn det, som det som oftest gjør.

Processed with VSCO with b1 preset Processed with VSCO with b5 preset

Takk, Chris, for fint svar på denne kommentaren:

Men jeg fikk også noen andre som jeg synes var litt anklagende eller nedlatende. 

Jeg kan bare se hvordan folk virkelig ser på meg som en idiot med skjønnhetskomplekser. Det er så tydelig hvordan folk forhåndsdømmer. Og så skal vi ikke bry oss om utseendet? Litt hyklersk. Alle tar vel på seg en stil fordi de vil bli oppfattet som noe. Eller så driter de i det. Jeg for eksempel vet at jeg sikkert blir sett på som en blond idiot med det lyse håret mitt og mine store lepper. Teit nok. Men jeg driter i det, fordi jeg vet at jeg ikke er dum, og de som kjenner meg vet det. Og jeg har typ vært innom hver eneste stil som finnes, alt fra gother til skater. 

Ingen har noen gang fortalt meg at jeg hadde for små lepper, det var noe jeg ville fikse på fordi jeg følte ansiktet mitt ble mer proporsjonert av det. FØR KYLIE JENNER, JA. Lenge før. Hvem fortalte meg at jeg var lav? Jævla mange, hahaha. Jeg gikk rundt og trodde jeg var normal size, og kanskje folk sa det fordi de syntes det var søtt eller fascinerende, men når jeg fikk høre det så mange ganger da jeg var ung så begynte jeg å lure på om jeg så helt overdrevent lav og rar ut. Slapp av, jeg har ikke problemer med høyden min lenger.

Du som skrev at jeg ser ganske gjennomsnittlig ut i forhold til mange andre norske, naturlige og flotte skjønnheter. Alle kan kjøpe seg til mitt utseendet, skrev du. Tingen er at jeg vil se sånn her ut. Jeg er halvt Amerikansk, og jeg har kanskje et annet skjønnhetsideal enn den typiske, norske jenta. Ikke vet jeg. Og jeg vet det slår bedre an i USA enn her hjemme. Men det er mitt valg å ha denne looken. Jeg er ikke ute etter å se naturlig ut, fordi jeg ser på skjønnhet som en kunstform og da må en male litt her og der for å gjøre ting fargerikt. Ikke det at naturlig ikke er pent. Heldige er de som ruller utav senga og ser fabulous ut. Jeg ser ut som et lykketroll.

Våkner ikke opp sånn her:

Processed with VSCO with hb2 preset

Morsomt at folk lurer på hvor jeg har fått disse “såkalte” kompleksene mine fra samtidig som de rakker ned på utseendet mitt. Bra jobba. Men selv om jeg ikke har komplekser for utseendet så har jeg komplekser for andre ting! Så trøst dere med det, hehe.

En liten koselig historie til dere som tror jeg sliter med utseendet mitt, og til dere som tror at det å være/føle seg vakker gjør deg lykkelig: 

Jeg var i et forhold der jeg ble isolert og psykisk manipulert og mishandlet i flere år. Det var et rent helvete, og jeg unner ikke min verste fiende det. Til slutt var jeg overbevist om at jeg var mindre verdt enn dritten under skoen din. Jeg hatet meg selv mer enn en skulle tro var mulig. MEN, og dette er den morsomme delen, han kritiserte aldri utseendet mitt. Aldri. Kun personligheten min, og alt annet ved meg. Det eneste positive han sa til meg var at jeg var pen. Jeg var så vakker, sa han alltid. Og at han elsket meg. Flott, tusen takk, ditt jævla rævhål.

Da jeg omsider fikk klort meg utav denne horrible situasjonen så satt jeg altså igjen med all selvtilliten inntakt på utseendet, og ingenting igjen på innsiden. Hvordan tror du det føltes? Jeg tok på meg sminke av ren og skjær automatikk og folk fortsatte å fortelle meg hvor fin jeg var men det kunne ikke betydd mindre. Jeg hatet meg selv. Jeg kunne likeså gjerne tatt på meg en søppelsekk og gått ut døra. Jeg hatet hvert fiber av hele vesenet mitt.

Det er en ganske unik og spesiell erfaring, selv om jeg kunne ønske jeg hadde vært foruten den. For han tok fra meg alt, selvrespekt, selvfølelse, selvtillit – men ikke utseendet mitt. Som regel så tar de fra deg alt. Og det lærte meg hvor lite viktig utseendet er, når du ikke har noenting annet. Når du er ribba for alt annet, så har utseendet så forbanna lite å si at jeg har ikke ord for det.

Så poenget er; det går an å sminke seg og fikse på utseendet sitt og så videre uten å være full av komplekser.

Noen gjør det fordi de har komplekser, andre ikke. Jeg har ting jeg ikke er helt fornøyd med på utseendet mitt, men det er ikke noe jeg bryr meg noe spesielt om. Jeg er fin nok. Jeg tenker alltid at jeg er fin nok. Før leppefillere, før botox, før alt tenkte jeg det. Jeg har alltid tenkt det, iallefall siden jeg var typ 14 år. Det er bare gøy å føle seg ekstra pen, hva skal jeg si. Akkurat som en bonus. Akkurat som å ta på seg en ny, fet genser. Alle liker vel å pynte seg.

Nå er det sånn at jeg konstant tar bilder av meg selv så da er det liksom ekstra gøy å strebe etter noe. Og så er det et image, en jobb. Men det er en gøy prosess, det er ikke en vond eller selvdestruktiv prosess. Jeg har et veldig lite anstrengt forhold til utseendet mitt, og iallefall til kroppen min. Men jeg har et anstrengt forhold til meg selv og personligheten min fortsatt på grunn av mishandlingen, og det er jeg trist over.

En ting jeg aldri har villet, er å bytte utseendet med noen andre. Selv om de er høyere, tynnere, større pupper, finere øyne, finere nese, større lepper, whatever. Aldri. Fordi da hadde jeg ikke vært meg. Og selv om Heidi er litt fiksa på, så er a fortsatt seg sjæl :p Så tenk det, du. Det er en grunn til at du er du. 

Forresten: Det er ikke så ofte jeg får slemme kommentarer om utseendet mitt, men jeg fikk det etter sist innlegg. Det er jo de som gjør vondt, og de kommentarene jeg fikk når jeg var liten og folk sa jeg var tjukk, lav eller hadde stygg ditten eller datten. Det er mobbingen. Det er ikke andre mennesker, modeller eller bloggere som er vakrere enn meg. Så det er ironisk at noen av de som er uenige i innlegget mitt kanskje er de som kanskje gjør mest skade på folks selvtillit. Du som sier at jeg ser gjennomsnittlig ut og ikke så fin som norske jenter vil tydeligvis at jeg ikke skal føle meg særlig pen. Men slapp av missy, jeg har så mange issues at jeg kommer aldri til å bli høy på pæra, haha.

En relevant kommentar som kom inn på slutten som jeg syntes var fin <3

Jeg er seriøst overveldet over all støtten fra leserne mine og det viser at dere kan ha et nyansert blikk på ting! Det tyder på intelligens, og et realistisk syn på verden. Takk for støtten, jeg setter veldig pris på hver og en av dere!! Jeg er ikke en bitch som ikke sympatiserer med folk som har komplekser, men vi kan ikke gi hver eneste blogger som stikker hodet ut i media skylden for det. Grav dypere.

 

– Heidi Lill

Følg meg gjerne på Instagram (med mindre du havner helt i kjelleren av det, knis): @heidichic

 

Jeg har ikke ansvar for dine komplekser

En ting jeg er jævlig lei av, og som stadig dukker opp overalt i media, er denne debatten om “altfor mye fokus på kropp og skjønnhet”. Jeg har latt det gå meg hus forbi ganske lenge fordi jeg synes det er så latterlig og basert på usikre og bitre mennesker, men jeg føler jeg har lyst til å si hva jeg mener om saken. Jeg som er så opptatt av utseendet mitt, vet du.

Processed with VSCO with c1 preset

For det første så har jeg bare lyst til å spør de som er så “lei” av dette: Hva er problemet? Kan du ikke bare se en annen vei? Du må ikke være interessert, skjønner du, selv om andre er interesserte i det. Skal for eksempel de som ikke er så glupe starte en aksjon mot folk som tar høyere utdanning og gi samfunnet dårlig samvittighet for at de fokuserer for mye på kompetanse? For det finnes nemlig folk som sliter med lærevansker, ikke er så intellektuelle eller som rett og slett er kunstneriske sjeler som ikke passer inn på noe universitet eller høyskole. Som føler seg utenfor samfunnet og ikke gode nok. Jeg er heldig som alltid har fått toppkarakterer i det meste uten mye innsats, men å sitte på en skolebenk er ikke noe for meg. Det har jeg nesten visst hele livet, og det er noen ganger slitsomt. Er jeg irritert eller bitter på de som gledelig tar høyere utdanning og kjempe gode jobber av den grunn? Absolutt ikke.

“You cannot sedate all the things you hate”.

Du kan ikke undertrykke alt du ikke liker. Å holde på med hersketeknikker i media er noe av det verste jeg ser. Det minner meg om byråkrati og kommunisme. “Åja, skal alle tenke som deg, stakkars? Føler du deg bedre da?” Pssshh.

Det er faktisk få ting jeg mister mer respekt av enn når folk setter seg på sin høye hest og gir seg ut for å være moralens politi. Jeg synes det er helt latterlig og flaut. Ro deg ned et par hakk, du er kun et menneske på lik linje med oss andre. Oi, så flink du er som ikke tar botox. Du er virkelig et geni for at du ikke har operert deg eller har fillers i leppene. Du er et så bra menneske! Klapp, klapp, klapp… Sett deg for helvete ned.

Jeg er ikke her for å prøve å tvinge folk til å fokusere mer på skjønnhet, eller tvinge folk til å stappe ting inn i leppene deres. Jeg har en blogg basert på interessefelt, hovedsakelig mote og skjønnhet, som er ment for mennesker med samme interesser. Bloggen er ment for å gi tips og inspirasjon. For mange vil ha det, faktisk! Mange synes det er gøy! Hvis du driter i det, så er denne bloggen irrelevant for deg. Gå og les en politisk blogg eller en matblogg eller hva som enn måtte interessere deg. Men ikke kom hit og prøv å diktere hva jeg skal skrive om. Klart vi har ytringsfrihet, men folk prøver stadig vekk å kneble den med hersketeknikker. Vel, jeg skal ikke knebles.

Jeg har ikke ansvar for at folk får komplekser. Jeg har ikke ansvar for at folk blir deprimerte av å se på bilder av meg eller av å lese bloggen min. Jeg har ikke ansvar for at folk opererer seg eller tar fillere i leppene sine. Uansett alder. Samfunnet kan prøve alt de vil å legge ansvaret over på oss, men jeg godtar det ikke. Fordi vi har rett til å leve slik vi vil. Det er menneskets eget ansvar, inkludert deres foresatte, å prøve å styre barnet deres i riktig retning. Hvor enn relativ den “riktige retningen” er. Og så må vi huske på at vi er et komplekst samfunn, satt sammen av så mange faktorer som vi ikke har kontroll over. 

Vi har menneskelige instinkter, som folk desperat prøver å undertrykke. Det er faktisk unaturlig. Mennesker har alltid vært opptatt av utseendet. Det har med vår biologi å gjøre. Det er en grunn til at menn liker kvinners kurver på en viss måte for eksempel, på grunn av opplevelse av fruktbarhet, parring og så videre. Vi som en rase er faktisk litt primitive, tro det eller ei. For å overleve så må vi faktisk sette mennesker i bås basert på det vi ser, det er et overlevelsesinstinkt, ofte forvirret med ordet “diskriminering” som slenges rundt med en negativ konnotasjon i hytt og pine. Vi er nødt til å være forhåndsdømmende, faktisk. For å overleve. Det er et faktum. Du kan prøve å fortrenge det alt du vil, men det går ikke bort. Du som sitter på din høye hest innehar det like mye som oss andre. Beklager å måtte informere deg om det. Du er menneskelig.

Heldigvis er det veldig lett for meg å drite i å ta ansvar for dette tullet, fordi jeg er den fødte rebell, en loner, et utkast fra samfunnet. Det ser kanskje ikke sånn ut, men du vet ingenting om meg eller hva jeg har vært igjennom basert på bilder av meg, fordi du naturlig nok setter meg i en bås. Jeg kan love deg at det ligger ti tusen flere ting bak denne fasaden enn det du kan forestille deg. En viktig ting å huske på, uansett hvordan et menneske ser ut. 

Jeg skal innrømme at det gjorde vondt en gang da en av mine lesere skrev at hun så opp til meg, at hun ville se ut som meg og at hun ikke hadde råd til leppefillere eller noe i den duren. Jeg husker ikke helt hva det var fordi det er en stund siden, men jeg husker at det gikk inn på meg. Først så fikk jeg dårlig samvittighet, men så begynte jeg å tenke på hvor lite selvtillit som var innstilt i denne jenta fra før, at hun følte at hun måtte se ut som en annen, eller fylle på noe i leppene for å være god nok. Jeg begynte å tenke på barndommen hennes, foreldrene hennes. Hva har hun vært igjennom, har hun blitt mobbet?

Det er også folk som klager og er helt ekstremt triste og dveler over at de aldri kommer til å se ut som den eller den personen. Jeg kom over et innlegg på Instagram som er et prakteksempel på akkurat dette:

Klart er det helt trist og tragisk at denne personen rakker så ekstremt mye ned på seg selv, det er jo nesten latterlig. Men har du sett makan til klaging? Er det dette vi skal ta ansvar for? Skal vi jekke oss ned og slutte å pynte oss for at andre skal føle seg komfortable? Skal vi beklage oss for å være “vakre”? På ingen måte. Jeg levde ikke i kommunisme sist jeg sjekket. Vi lever i et samfunn der vi streber etter noe, og heldigvis for det, ellers hadde ingen orket å strekke seg etter noenting.

Jeg husker jeg gikk til psykolog en gang da jeg var femten år, og så satt jeg meg ned og sa at jeg hadde så mye komplekser over at jeg var så lav. Jeg er kun 1,55 m. Og det hun sa til meg var kanskje ikke helt riktig psykologisk sett, men hun sa: “Heidi, akkurat det der er det ingenting å gjøre med, så det er ikke vits å snakke om engang.” Først ble jeg litt paff, men så tenkte jeg at hun har jo helt rett. Det er ingen verdens ting jeg kan gjøre med det, bortsett fra å ta på meg noen høye hæler. Jeg kan kun prøve å gjøre det beste utav det. Det er andre ting jeg ikke kan gjøre noe med heller. Jeg kan aldri bli flat som en planke, fordi jeg er ikke bygd sånn. Skal jeg sitte å dvele over at jeg er lav og at jeg ikke er en strek? Det hadde vært helt meningsløst, uproduktivt og gjort meg helt miserabel. Akkurat som hun på Instagram.

Min oppfordring til alle: Gjør det beste utav det du har. Omfavn dine beste egenskaper. Godta høyden din, kurvene dine, kroppsbygningen din. Er du overvektig og misfornøyd så ikke sitt å dvel med det. Enten så går du og trener det bort, spiser bedre (med mindre du lider av noe biologisk som gjør det veldig vanskelig å gå ned i vekt), ellers så må du bare godta deg selv. Jeg er ikke imot fillere eller operasjoner (dog mer skeptisk til operasjoner på grunn av risikofaktorene), så hvis du har veldig komplekser for noe som er mulig å endre på uten fatale konsekvenser, så er det mulig å gjøre det. Men har du ikke penger til fillere, operasjoner eller ikke er gammel nok, da må du gjøre slik jeg gjorde med høyden min. Akseptere det. Du kan ikke få alt du vil ha, bare fordi du vil ha det. Og hvis alt annet feiler og du sitter og er helt miserabel over utseendet ditt, da må du oppsøke en psykolog, for sånn skal det ikke være. Da må du få hjelp til å elske og akseptere den du er. Og jeg skal love deg at selvtillit på innsiden er ti ganger viktigere enn selvtillit på utsiden.

Processed with VSCO with c1 preset

Uansett, jeg slutter ikke med min jobb, min hobby eller mitt interessefelt på grunn av at andre ikke liker det. Jeg kan ikke la det diktere livet mitt, akkurat som du ikke burde la noen andre diktere ditt. Til deg som er kritisk, bitter eller bare motstander av denne industrien: Ikke la livet ditt bli påvirket av det. Det er ikke nødvendig. Selv om det er mye fokus på dette, så er ikke alt fokuset på dette. Ikke blås det opp, ikke gi det mer makt enn nødvendig. Bestem deg for hva som er dine kjerneverdier og hold fast ved det. Jeg misunner ofte mennesker som ruller utav sengen og går på sin ni til fire jobb og kommer hjem til sine 2,4 barn og sitt hvite stakittgjerde. Det hadde vært mye enklere om det hadde gjort meg glad. Men det gjør meg ikke glad. Det som gir meg glede er kreativitet, skjønnhet og mote blant andre ting. Men det er bare en liten side av meg. Jeg elsker psykologi og er engasjert i politikk. Jeg kan sitte oppe hele natten og se dokumentarer om WW2. Jeg leser aldri moteblader, kun nyheter, og omtrent det eneste jeg ser på tv er Nyhetskanalen. Det du ser er kun en fasade, og det er et interessefelt for mange, mange mennesker. Vi er ikke helt blåste i hodet hele gjengen, bare fordi vi liker å pynte på utseendet vårt. Det er en hel industri, og den forsvinner ikke, uansett hvor mye du skulle ønske det. Jeg vil gå så langt og si at den kommer aldri til å forsvinne. Så kan vi ikke bare prøve å godta den? I stedet for å irritere oss over den.

La oss respektere hverandre og våre forskjellige interesser. Du kan se ut som en veggblomst eller du kan se ut som Pamela Anderson. Eller en mellomting. Alt er OK i min bok! Peace and love.

– Heidi Lill

Instagram @heidichic

Jeg er så jævla lei av idealisme og politisk korrekthet

Åh, dette er en ting jeg har hatt på hjertet lenge. Nå kaster jeg meg ut i den politiske debatten, koste hva det koste vil.

Med tiden så har kommunikasjon bare blitt større og større, og verden blir mindre og mindre. Hver dag blir vi fôret med meninger og informasjon, enten vi vil eller ikke, via Facebook, kommentarfelt, aviser, leserinnlegg og så videre. Jeg synes det meste er så ekstremt ensformig, at jeg holder på å bli sprø. Jeg tenker dette flere ganger til dagen, og rister både figurativt og bokstavelig talt på hodet.

Politisk korrekthet til det uendelige. Idealisme uten like. Knebling av det frie ord.

Det er så mye som ser fint ut på papiret, men som ikke lar seg gjøre i praksis. Eller rent realistisk sett, utifra samfunnet vi lever i. Alle kan forme en mening som virker rimelig, rettferdig, riktig og fornuftig, som en kunne ønske alle føyde seg etter. Altså en idealistisk mening. I en perfekt verden. Men vi lever langt i fra i en perfekt verden.

Hver dag leser jeg hvordan jeg burde føle, hva jeg burde mene, hva jeg gjør galt og hva jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg sitter av og til og føler meg som en direkte slem person, fordi jeg ikke gjør eller tenker slik jeg tydeligvis burde gjøre. Men så rister jeg det av meg heldigvis, for det er så ekstremt gjennomskuelig, naivt og innsnevret syn enkelte mennesker har i forhold til noen ting, at jeg rett og slett velger å ta avstand fra det.

Spesielt i Norge har vi en godhets-mafia som egentlig ingen kan si noe imot, for de har jo “rett”, uansett hvor relativt begrep det er. Vi er vel de fleste enige om at fred på jord er det beste, at vi skal være snille mot hverandre, at vi ikke skal diskriminere, at vi skal ta vare på planeten og alt det der. Det sier seg vel selv. Men likevel er vi så langt derifra, det er omtrent en utopi, let’s be real. Det betyr ikke at vi skal gi opp, men kom an!

Det som er så farlig, og også kleint å se på, er når folk blir så skinnhellige at de tror de vet alt. Tingen er at alt kan dissekeres ned til den minste detalj, og til slutt sitter du som regel igjen som en eneste stor hykler. Kanskje ikke folk sier det til deg, men de tenker det. Og det er ikke noe jeg vil begi meg ut på. Bare tenk på det. For eksempel pelsbruk. Si du er imot pels men du spiser kjøtt. Og om du ikke spiser kjøtt så drikker du melk og spiser fisk, eller bruker skinnet fra kua til støvlettene dine og veska di. Du boikotter ikke kjendiser som bruker pels til det kvalmende, og du bruker sminke som er dyretestet. Ja, da er du et rævhål. Guilty! Bruker selv ikke pels, men er skyldig i mye annet. Jeg gjør mitt beste, men er også egoistisk.

Folk er irritert over overforbruk mens de samtidig bidrar til overforbruket. Kanskje de har lite innsikt, ikke vet jeg. Det er ikke bare klær som er overforbruk, det er interiør, mat og mange andre ting. De er imot barnearbeid men de har så jævla lyst på det billige plagget som de har siklet på, så de kjører på. Helst i all hemmelighet.

Og veldedighet. Oh, lord. Jay-Z og Beyonce har en milliard dollar i net worth til sammen, og skal hylles fordi de bruker en brøkdel av dette på veldedige saker. Ja, det er fint og det gjør en stor forskjell for mennesker i nød og andre organisasjoner. Men de beholder fortsatt EN MILLIARD dollar til seg selv! Hvorfor? Penger gir luksus, og ikke minst status og makt i Hollywood. Så ikke kom her med at de er så forferdelig gode mennesker på grunn av det. De gjør det sikkert delvis fordi de vil gjøre en god gjerning, og delvis fordi de føler seg som gode mennesker som gjør den gode gjerningen. Det er omtrent obligatorisk når en har den slags rikdom. Men jeg ville sikkert gjort det samme selv. Igjen, er ikke et prakteksempel av et menneske.

For meg er det å være genuin, både på godt og vondt, ekstremt viktig. Fordi det er så åpenlyst at denne menneskeheten ikke er perfekt, at det ville vært arrogant av meg å tro annet om meg selv. Jeg synes det er flaut å komme med et utsagn, for så å bli tatt på det i ettertid. Samme med løgn. Flaut. Derfor prøver jeg å gjøre minst mulig av det, men det hender jo selvfølgelig. Jeg er som sagt, unødvendig å si, ikke en engel.

Uansett, poenget mitt er hva jeg, og sikkert mange andre mennesker som føler seg kneblet i offentlig debatt, er lei av. Folk som sitter på sine høye hester og dømmer oss som har et annet, og kanskje politisk ukorrekt syn på ting. Men kanskje vi bare har, etter vår mening, et mer realistisk syn på verden. At vi kanskje ikke har troen på at alt kan bli rosenrødt. Det er så mange ting i verden jeg ikke skjønner meg på, for eksempel hvordan noen kan ta en kniv å skjære av hodet på et annet menneske. En del av meg dør inni meg når jeg tenker på at det er en realitet. Vold, drap og tortur er helt forferdelig, men det skjer på daglig basis. Det nytter ikke å si fine ting om hvordan vi kunne ønske det var. Vi bør heller prøve å forstå hvorfor. Kanskje vi da kan finne en årsak som fører til en slags…forbedring?

Jeg har et urokkelig syn på at inget menneske i denne verdenen er mer verdt enn et annet. Noe som gjør at jeg ikke ser ned på noen, men kanskje irriterer meg over noen. Til og med blir forbanna av og til. Men, jeg har tro på at alle har en grunn for at de er som de er, og tenker som de tenker. Ellers ville de vel ikke gjort og sagt som de gjorde, eller hva?

Jeg reflekterer ofte over dette, og tenker over de verste handlingene enkelte mennesker har utført, og som gjør meg kvalm, gir meg angst og som nesten er uutholdelig å tenke på. Det utfordrer mitt syn, men jeg prøver likevel å holde fast ved det og forstå. Noe av det ekleste jeg kan tenke på er Ariel Castro som i ti år holdt tre jenter fanget i huset sitt og seksuelt misbrukte og torturerte dem. Josef Fritzl. IS og deres ekstreme tortur. Jeg sliter med å forstå, og har så mye empati med ofrene at det gjør vondt langt inni hjerteroten. Og klart er mye av det ren ondskap. Men vi er alle mennesker. Vi er alle samme rase. Vi blir ikke født onde. Det må være en grunn.

Jeg kan fortsette i all evighet om det, men poenget er denne utopien som folk prøver å tvinge frem, som etter min mening er vanvittig. Det kommer alltid til å finnes onde, jævlige mennesker på denne planeten. Det er sult og elendighet som en såvidt klarer å tenke på. Det er innvandringsproblematikk som er et ekstremt vidt og vanskelig tema, som en omtrent ikke vet hva en skal gjøre med. Det er urettferdighet og rettferdighet, og ingen blir enige om det, fordi rettferdighet er så ekstremt relativt. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg synes om dødsdom, for eksempel. Men kanskje vi ikke trenger å ha en mening om alt, kanskje vi er i gråsonen!

Og så skal vi pynte så jævlig på alt. Som om at du skriver noe idealistisk, fint fjas på Facebook gjør en forandring. Av og til lurer jeg på om folk bare vil virke forferdelig snille og gode, og rakke ned på andre som kanskje tenker et hakk mer realistisk på ting, eller som bare har en annen, mindre populær mening.

En oppfordring, om enn så liten, er å godta at folk har forskjellige meninger. Vennligst prøv å ikke kneble folk bare fordi de ikke tenker det samme som deg. Prøv å la være å bruke hersketeknikker for å få folk til å tie stille, eller slette det Facebook-innlegget som de kviet seg for å poste i utgangspunktet. Det skaper ingen forandring i deres meninger. Det fører bare til at folk holder kjeft fordi de ikke tør å si mer, men innvendig så holder de på å eksplodere. Kanskje holdningene bare blir mer ekstreme. Du gjør ikke deg selv eller andre en tjeneste ved å gjøre dette. Og nå er jeg selv utopisk til en viss grad, for denne skinnhelligheten i enkelte mennesker er så godt plantet i dem at… hjælp.

Jeg har selv vært skyldig i dette. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli politiker, jeg var engasjert i samfunnet og hadde mine kjernesaker som jeg brant for. Og også angående moral. Jeg sa så mange fine ting og trodde jeg hadde svaret på alt, og skjønte aldri hvorfor storesøsteren min så på meg med et irritert og håpløst blikk mens hun ristet på hodet. Nå skjønner jeg det. Jeg var den irriterende idealisten, som ikke så problematikken og realiteten i ting, men i stedet malte alt rosenrødt fordi det hørtes så fint ut, og jeg skjønte meg ikke på hvordan hun kunne være uenig i mine meninger.

Et tema som jeg holder på å bli totalt gal av er klimadebatten. Ordet miljø har jeg fått helt oppi halsen. Om det finnes bedrevitere og folk på sine høye hester, så er det absolutt her. Fy faen. Jeg har bare lyst å skrike ut at jeg driter i hele miljøet. Av og til så sliter jeg med å forstå lidenskapen ved å holde denne planeten i live. Jeg sliter med å bry meg, sorry. Jeg melder meg bare ut av denne debatten, jeg er rett og slett for negativ og inhabil. Det må være lov å si at en gir faen. På samme måte som det må være lov å si at du brenner for noe. For å si det sånn, jeg kommer ikke til å kjøpe den jævla sparepæra. Sorry, not sorry. Spør du meg hvorfor så har jeg iallefall ikke et korrekt svar. Bryr meg ikke, synes planeten er dritt? Er uansvarlig? Noe i den duren.

En annen ting ved å debattere som om en “vet alt” er at det som regel er umulig å ha alle fakta på bordet. Jeg kan sitte å lese et kommentarfelt, uansett om det er noe jeg er rimelig overbevist om, så kommer det opp fakta som jeg ikke visste om (helst med kilder selvfølgelig), og så kan jeg revurdere hele meningen min. Er ikke det mest rimelig, egentlig? Jeg kan jo ikke tviholde på en mening, når jeg får andre opplysninger som ikke støtter det jeg trodde eller mente originalt. Det ville for meg vært veldig trangsynt.

Jeg sier ikke jeg vet alt, for jeg gjør ikke det. Jeg driter i miljøet men får vondt inni meg av å se isbjørnene som klamrer seg til et lite flak av is. Jeg er hard når det gjelder innvandringspolitikk men får ekstremt vondt i hjertet av å se flyktninger som ikke blir behandlet humant. Jeg er feminist men ikke “den kjipe typen” (oi, hjelp). Jeg blir provosert av mannfolk med helt syke kvinnesyn, men jeg prøver ofte å forstå hvorfor de har formet disse synene, istedetfor å dømme. Jeg vet ikke svaret på alt, og jeg er ikke mer verdt enn folk som tror de gjør det. Jeg er for eksempel en uansvarlig person som driter i planeten vår. Andre får ta seg av det, lissom.

Det jeg kunne ønske mer av er velment, konstruktiv debatt uten personangrep. Det er litt av et ønske, men. Av og til må jeg bare ta en pause og tenke at verden går som den går, den utvikler seg, trendene forandrer seg og folk forandrer seg når den tid kommer. Når jeg blir tvangsfôret med alle slags meninger om verdenen så får jeg ofte opp i hodet teksten til en sang av mitt store idol, og etter min mening et geni av en mann, Marilyn Manson – “Nothing’s gonna change the world.” Ja, det veldig negativt og satt på spissen, men jeg har bare troen på at ting går sin gang og at verden forandrer seg når den forandrer seg. Det vil sikkert ha veldig lite å si for samfunnet at jeg skriver denne teksten, men jeg følte for å kaste mitt bidrag av WHATEVER ut i verden. Vi trenger mangfold av meninger – jeg begynner å kjede meg. Live and let live.