Å bli i LA, eller ikke bli…

Akkurat nå sitter jeg i huset mitt, vel rettere sagt huset til venninna mi, i LA og venter på å gjøre klart og pakke. Jeg kan i teorien bli så lenge jeg vil (innenfor USAs lovgivninger selvfølgelig) fordi hun har sagt at jeg er mer enn velkommen til det. Noe av det mest verdifulle jeg har fått fra denne turen er å se familieverdiene i de forskjellige kulturene. Venninna mi er meksikansk, og hjemmet hvor foreldrene hennes bor er en tro refleksjon av det. Umiddelbart da jeg kom inn ble jeg tatt i mot med et kyss på kinnet og en klem av moren. Det er utrolig fint å se hvor viktig familie er her. Det er jo det i Norge også, vi tar det kanskje bare mer for gitt av og til?

Venninnen min Ruth dro til Mexico bare tre dager etter jeg kom hit, fordi hun har businessen sin der nede, men jeg har vært velkommen til å spise middag hos moren og være der så lenge jeg ville. Familien sa til og med at jeg kunne få det ekstra soverommet de hadde med egen utgang om jeg ville bo i USA, haha! Gjestfriheten og godheten de har vist meg har virkelig vært rørende. Jeg spurte Ruth om dette var hvordan de var mot alle hun tok med hjem? Hun bare nei, de har bare god intuisjon når det gjelder mennesker. Så midt i middagen spurte moren om hun kunne adoptere meg, og jeg tenkte bare: “jaaa” haha.

Senere gikk vi i nabolaget til Ruth hvor hun vokste opp og plutselig så pekte hun på et lite skur og sa at det var der hun vokste opp med hele familien. Jeg bare “what?!” Faren hadde tre jobber på et tidspunkt og de har måttet jobbe beinhardt for å komme hvor de er i dag. Nå er de heldigvis komfortable økonomisk og jeg bor som sagt i en av de tre husene hun har her, utenom foreldrene sitt. Bare snillheten og godheten av å stole på meg gjør meg så rørt. Jeg mener, vi møttes på et forsinket fly fra LA til Oslo hvor vi tilfeldigvis satt vedsiden av hverandre. Og hun er typ en av mine bestevenninner nå. Hun vil at jeg skal bli lenger men det har skjedd mye rart her borte emosjonelt og jeg føler jeg må dra hjem.

 Processed with VSCO with e8 preset

Chatsworth, California

I går tilbringte jeg dagen i nok et nytt hjem i Chatsworth, hos faren og onklene til Tyler. Og bestemoren. Alle bare bor sammen i et gigantisk hus, det er ikke veldig typisk norsk lol. Superkoselig der. Og mannfolka lager all maten, me likey. I går lagde de chili chimichunga ellerno mens vi så film. Yum.

Flyet mitt går altså om bare noen timer nå. Selvfølgelig kunne jeg valgt å utsette det, og tanken på å ta de helsikes lange flyene hjem nå er helt jævlige, men jeg føler bare jeg må. En del av meg elsker alt med USA, en annen del av meg har lyst å spy hvis jeg ser et annet skilt til with “The 99 cent store” eller en ny Target. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så ambivalent, jeg tror jeg bare må finne tilbake til mine verdier og finne ut av om det virkelig er her jeg vil bli? Norge er trossalt det beste landet i verden, så hva er det jeg rømmer fra? Dunno.

Processed with VSCO with a6 preset

Mye emosjonelt som sagt. Kommer til å savne min Clyde to my Bonnie, selv om vi mest sannsynlig ikke er bra for hverandre. Sammensurium av følelser. Bare noen tanker før jeg drar.

Adios.

Møtte cash me ousside-dama!

I går var jeg på Red Robin, en burger restaurant i LA og spiste middag for meg selv og hadde meg en øl. Siden vennene mine suger og ditchet meg! Just kidding.. Eller nei. Anyways. Da jeg er i ferd med å betale regningen får jeg øye på – wait for it – cash me ousside how bow dat-dama. Hun som ble kjent fra Dr. Phil showet for å være en gal tenåring med null respekt for sin mor eller autoriteter. Og nå har 11 millioner følgere på Instagram! Jeg er, som mange av mine beste venner vet, en Dr. Phil nerd, så jeg hadde sett denne episoden for lenge siden.

Processed with VSCO with q4 preset

Men plutselig catchet resten av verden opp til denne respektløse tenåringen, og hun gikk viralt med sine memes om hvordan publikum kunne møte henne utenfor studio for å jule dem opp – aka “cash me ousside, how bow dat?” På vanlig engelsk, catch me outside, how about that? Og hun fortalte også at publikum var “a bunch of hoes”. Disse memes’a varierte veldig og kunne egentlig appliseres til hva som helst, og jeg var den som ble tagget mest i dem tror jeg, sikkert fordi mitt forhold til Dr. Phil. Jeg har trossalt vært i publikum og alt. haha.

Rett før dette skjedde, så møtte jeg sønnen til Dr. Phil på Tinder, vi endte opp med å ha en liten romanse i Beverly Hills, men det gikk til helvete da jeg fortalte hvor fan jeg var av farens show. Burde ikke ha noe å si egentlig, for jeg likte ham for den han var! Anyways,, skjønner at det friket ham litt ut. Jeg klarer alltid å ødelegge absolutt alt når det kommer til mitt kjærlighetsliv. Det er kanskje derfor jeg har vært singel i 3 år snart. Applaus, applaus.

Men nå fikk jeg akkurat melding fra en venn om at hun er dømt til fem års betinget fengsel??! That can’t be! Omg..

Anyways, super lættis å møte henne og mora, mora var superhyggelig. Jeg la på litt ekstra og sa jeg var superfan osv for jeg følte det var det riktige å gjøre, lol. Men det er alltid trist når tenåringer går til helvete, jeg vet alt om å være en tenåringsrebell og det kommer som regel fra et mye dypere sted.

Well that’s the story for now! More to come from LA. Sorry at det er mye engelsk nå, jeg snakker kun amerikansk her så jeg tenker bokstavelig talt amerikansk oppi hodet, lol.

 

Family dinner in Chino Hills

Processed with VSCO with c1 preset

I går var jeg i Chino Hills og besøkte familien til en venn av meg, Tyler. Det var så hyggelig. Jeg tror jeg aldri har vært i et mer “amerikansk” miljø. Dere som følger meg på Snapchat kunne sikkert se det. Så koselig å være i en så stor familie, og alle tok så godt imot meg. Jeg fikk også møtt bestemoren hans fra Jugoslavia, Mima som de kaller henne, supersøt. De lagde derfor en jugoslavisk middagsrett som var helt insaaaane digg. Jeg husker ikke hva den het, men den gikk ned på høykant, for å si det sånn.

Processed with VSCO with f3 preset

Etterpå spilte vi spill og drakk og koste oss. Alle onklene hans er dritlættis, så det var supergøy. De tar det ikke akkurat rolig i den familien!

Jeg måtte ta noen bilder i nabolaget for det er så fint her, jeg elsker slike nabolag, akkurat som på film. Selvfølgelig. Alt i USA er akkurat som på film.

Processed with VSCO with s2 presetProcessed with VSCO with f2 preset

I’m wearing:

Bag Michael Kors // Heels Jessica Simpson // Dress H&M // Sunglasses Marc by Marc Jacobs

Herregud for en tur…

I går var jeg klar for avgang til LA, så en kompis kom og hentet meg for å kjøre meg til Gardermoen. Jeg skulle fra Oslo til San Francisco til LA, så jeg gruet meg allerede ganske mye til den lange turen. Rundt 20 timer totalt. Men veldig glad for at jeg ble kjørt til flyplassen i det minste.

Etter å ha stått i kø i 45 minutter for å sjekke inn bagasjen, kommer jeg endelig frem til skranken. Prøver å reservere meg et vindussete fra London til San Fran, slik at jeg får mulighet til å sove noe på de elleve timene. Hun driver og sjekker, og finner ikke ut av det. Så spør hun sjefen sin: “Hvorfor er ikke flighten kommet opp?” Og hun bare: “Du skal reise 2. august.” Jeg bare: “Ja, det er i dag?” Hun: “Nei, det er i morgen.” FY. Faen.

Så der står jeg stasha opp og klar som et egg til å komme meg avgårde på denne begredelig lange turen, og så må jeg ta flytoget pluss en Uber hjem til Oslo igjen. Fyyyyy. Jeg er ikke en som tar lett på sånne irriterende feil, jeg juler meg selv omtrent opp mentalt. Så det var ingen hyggelig dag for denne jenta, gitt.

Anyways, neste dag, nitrist som faen. Blir ikke kjørt til flyplassen denne gangen selvfølgelig, så nå er det Uber til Oslo S, og flytog som er helt sykt forsinket. Anyways, finner endelig frem til Flytogets nye hemmelige inngangsport etter å ha følgt ørten piler, og kommer meg på det veldig forsinkede toget, som i tillegg, tilfeldigvis i dag, tar dobbelt så lang kjøretid som vanlig.

Går av toget etter 40 minutter istedetfor de vanlige 20, løper med den tunge bagasjen min til skranken hvor British Airways er. Lang kø, igjen. Jaja, waiting game. Kommer frem til skranken, får vindussete hele veien frem til LA. Yay!! Lettelsen brer seg over meg. Så bærer det igjennom sikkerhetskontrollen og til gaten til London.

Kom meg raskt på selve flyet til London, men det gikk ingen sted, og jeg hadde kun 1-2 timer å bytte fly for å komme meg til San Francisco.

Processed with VSCO with c2 preset

Vi kom oss avgårde 30 minutter etter tiden, men jeg tenkte at det gikk ok. Når vi lander derimot er jeg rimelig stressa, for jeg har veldig dårlig tid til å komme meg ombord på flyet til USA. Jeg har cirka 30 minutter før de stenger gaten.

MEN, jeg må igjennom sikkerhetskontroll igjen, noe som går helt sinnsykt treigt. Jeg måtte hente manageren og be henne hente frem mine ting før de andre sine, fordi jeg hadde et fly jeg måtte rekke. Når jeg endelig har fått tingene mine igjennom så må jeg ta heis ned til en annen heis, og så et jævla TOG til gaten. Ja, dere vet, Heathrow Airport – fy søren. Da var det 10 minutter til gaten stengte. Jeg løp mot toget og dørene var seriøst igjen utenom en liten glippe, og jeg tok de små armene mine og dro opp hele åpningen for å komme meg inn, akkurat som på film, haha. Fikk noen rare blikk men jeg var så svett, stressa og letta at jeg brydde meg ikke engang. Går av toget etter to stopp, og løper opp rulletrappene og videre.

Kommer frem til gaten i tide, heldigvis. Viser boarding-passet mitt. De ser på det veldig mystifistisk, ber meg komme å sette meg ved siden av skranken. Jeg bare wtf, hva skjer. Så sier de at det er noe galt med billetten min. Ehm?? Hva? 

Det viste seg at ting fungerer slik at de regnte ikke med at jeg kom i tide, så billetten min var automatisk gitt bort til noen andre. Noe som virker ganske merkelig og urettferdig i mine øyne. Men det er visst sånn det fungerer. Så husk på det, hvis det skjer med deg i fremtiden at du vet du er sen så kan det være lurt å ringe å bare si “Hoi, hoi jeg kommer”. Kanskje det hjelper, ikke vet jeg. Jeg har aldri hatt dette skjedd med meg før, så hele resting bitch-ansiktet mitt gikk i oppløsningen og jeg fikk en sånn surmulende, liten unge som har kommet bort fra moren sin-ansiktsuttrykk i trynet. Jeg var helt svett fra å ha løpt og stresset, hadde ikke sovet natten før, kom hit i tide, og nå slipper de meg ikke ombord. Jeg holdt på å begynne å grine.

De ber meg ringe reiseselskapet jeg bestilte billettene igjennom, men det var jo til ingen hensikt, var jo ikke deres feil. Så de gir meg beskjed om at jeg dessverre ikke kommer på flyet og at jeg må dra til customer service og få dem til å booke meg et nytt fly eller hotell i London. De fortalte meg hvor jeg skulle dra, men jeg var sånn i oppløsning mentalt at jeg glemte ut hvor jeg skulle gå.

Så jeg gikk tilfeldigvis forbi en skranke med to britiske herremenn og spurte hva i helsike jeg skulle gjøre, med et utrolig oppgitt og trist ansiktssuttrykk. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og sa at det var rett før jeg begynte å gråte, og de bare: “Nei nei, ikke gråt! Da vet vi iallefall ikke hva vi skal gjøre!”. Haha. Så de stod på og lette i systemene sine for å gjøre alt de kunne for å fikse meg en direktebillett til LA istedet. Jeg stod omtrent og ba til gud, jeg taklet ikke tanken på å være i London et døgn til når jeg allerede trodde jeg skulle være i USA igår.

Til slutt sa de at de hadde fikset meg en standby billett, men den var ikke endelig bekreftet før det var bekreftet at det var noen passasjerer som ikke nådde flyet. Så jeg satt meg rett utenfor gaten på Starbucks og ventet til det kom noen i skranken. Brukte kupongen på ti pund på en øl og en baguette som jeg fortærte mens jeg satt og gråt og forventet det verste.

Det kom endelig noen i skranken og jeg gikk frem og forklarte situasjonen. De ba meg komme tilbake igjen å sjekke om ti-femten minutter, noe jeg gjorde. Da jeg kom tilbake begynte damen å printe ut boardingpasset mitt, og jeg hadde bare lyst å gråte av glede, lol. Herregud så letta.

Processed with VSCO with f2 preset

Downtown LA

Så jeg endte opp med å komme meg til LA på direktefly istedetfor omveien gjennom San Francisco, i tillegg så fikk jeg vindusplass og ledig sete vedsiden av meg. Fikk meg også en ny kompis fra Orange County som satt like ved meg. Det var fri bar så vi endte opp med å bli rimelig fulle begge to lol. Men det synes jeg var velfortjent etter de helvetes nervene jeg hadde gått igjennom.

Når jeg kom frem til LAX så kom venninnen min Ruth, som jeg ble kjent med på det forsinkede flyet fra USA til Oslo i juni, og hentet meg. Perf! Hun er den snilleste og godeste. Happy, happy for å være tilbake i LA! Dritvarmt og klamt her, men. :p Kan ikke klage 🙂 Target og Taco Bell – here I come! Knis.

Amerikansk mat

Jeg er ikke overrasket over at mange er overvektige i USA når jeg ser hva slags mat de har her. Eller rettere sagt, hva slags mat som er normalt å spise her. Mat som jeg automatisk tenker på som snacks eller snop, for sjeldne anledninger. 

Men jeg måtte jo selvfølgelig teste ut noen matvarer, fordi jeg er så fascinert av sånn. Jeg fant raskt noen favoritter. 

Lunchables er noe som mange barn visstnok tar med seg på skolen, som mat… Eller snacks? Jeg vet ikke. Veldig usunt er det iallefall. Det er små brett som oftest inneholder to typer pålegg, saltkjeks og en annen type søt kjeks. Meget godt var det! Så jeg ble helt hekta på det og kjøpte mange pakker.

En annen ting som er totalt usunt men veldig godt, er Reese’s Puffs. Dere har sikkert sett den sjokoladen hjemme? To pk med peanøttsmør oppi. Vel det er frokostblanding her. Veldig søtt, og bare helt feil å spise til frokost.

Vi kjøpte også – wait for it – Bacon Cheeseburger pizza with pickles fra Papa John’s. Jeg ble kvalm av tanken, men den var faktisk ganske god, haha.

Jeg så også i går på TV at en eller annen pizzakjede hadde nå fått stappet jalapeno ost inni selve skorpen på pizzaen. Som om ikke pizzaen så ekstremt usunn nok ut på forhånd. 

Jeg fikk også endelig dratt på Taco Bell. Jeg elsker jo meksikansk mat, så var spent på hvordan maten på denne kjente, fast food kjeden smakte. Veldig god mat! Jeg tror denne kjeden hadde slått bra an i Norge, faktisk. 

Ellers kan jeg jo bare legge ved noen bilder av andre ting jeg fant i mathyllene:

Fikk så lyst til å prøve Twinkies og Sno Balls iskrem. Men de var visst ikke gode ifølge de jeg hang med. 

Cotton Candy-isen er faktisk min favoritt kuleis ever. Den er ganske fresh, ikke sånn kvalmende søt.

Jeg kjøpte bananbrød-ølen, dritgod! Angrer på at jeg ikke prøvde den andre, Sticky Toffee Pudding øl høres jo helt sykt ut.

Meksikansk sjokolade peanøttsmør-øl. Say no more.

Og så smakte jeg på Horchata øl som var produsert i Orange County. Omg, dritgod. Den er litt sånn melkeaktig, smakte vanilje- og kanel dessert. 

En annen ting som er veldig populært her nede er såkalt “vaping”, som er en form for e-cigarette bare i mer vannpipe-style. Det finnes ekstremt mange smaker her. Sjokolademelk, iskrem, kirsebær, pannekake, pepperkake, sukkerspinn – you name it. De har seriøst alt. 

Da jeg var hos han rockeren sist jeg var her, så jeg på badet hans at han hadde to flasker med noe pepperkake-greier stående der. Og jeg elsker jo sånt, men jeg visste ikke hva det var. Det luktet så ekstremt godt, det var seriøst rett før jeg smakte på det. Men jeg så i siste liten en advarsel om at det ikke skulle spises, heldigvis. Den inneholdt nikotin, men de finnes også uten nikotin. 

Så der var litt av maten, jeg synes alltid det er så interessant å se hva andre land har i matbutikkene. Jeg kan stå i matbutikker i en evighet, og i USA så er det virkelig stort utvalg. Jeg bare elsker at de har alt her.

 

Lunsj på South Coast Plaza

Det var så koselig da Dajana ringte utav det blå her om dagen og ville møtes i Orange County, for vi bor veldig langt fra hverandre. Men hun var på noen møter like ved der jeg bodde, og så tilfeldigvis at jeg hadde geotagget en Snapchat hvor jeg var. Så vi dro på kjøpesenteret South Coast Plaza i O.C. og spiste lunsj. Cozy, cozy.

Jeg spiste Carpaccio. Ah, elsker det.

Processed with VSCO with q9 preset

Love this outfit!

Kommer flere innlegg fra Cali snart 😀

Vintage shopping in Orange County

I dag var jeg på vintageshopping med en kompis av meg, Coltin. De har sykt mange kule vintagebutikker i Old Towne Orange. Både når det gjelder interiør, klær og andre ting. Jeg kjøpte meg blant annet en uberfet vintage Chicago Bulls bomber jacket fra 90-tallet, og en skikkelig cozy Guns N’ Roses genser. Så gøy å kjøpe sjeldne ting, og gjenbruk er jo alltid bra. 





Etterpå dro vi på Wattson’s Soda Fountain Café som ligger i samme område og spiste noen digge French Dip biff sandwicher. Og jeg kjøpte meg en Cotton Candy (sukkerspinn) cocktail. Seff må jeg prøve det mest søte og kvalmende jeg finner. Men var ganske digg.



Nå er klokken snart 12 på kvelden her, så skal se en dokumentarserie og legge meg!

Blogges 😀

Orange County, here I come

Akkurat nå sitter jeg på flyet fra London til LAX. Deretter drar jeg til Orange County hvor jeg skal bo på Newport Beach. Tror ikke det er så langt unna Laguna Beach. Eller det kan være, jeg aner ikke. Så dere på den serien? Før The Hills? Lauren Conrad bare dukker opp i hodet mitt, lol.

Her skal jeg altså bo.

O.C. er cirka 40 minutter utenfor LA. Aldri vært der før, bare fått inntrykk av det på TV, så det blir spennende å se hvordan det er! Glir i alle fall lett inn der med den blonde look’en min. Tenkte på det her om dagen da jeg gikk opp Bogstadveien. Herregud så stygt jenter ser på meg. Jo mer jeg pynter meg, jo verre er det. Det var da jeg innså at jeg kanskje passet bedre inn i O.C. enn Oslo, haha.

Men det blir spesielt å ikke bo midt i en storby, jeg har jo kun bodd i LA, New York, Vegas eller Miami. Kanskje det blir litt mer sånn… suburban, hjemmekoselige strøk? Kult det da. Men jeg skal jo selvfølgelig til LA også. Plænz der også, jajaja. Har faktisk utrolig lyst til å dra til Vegas også, så lenge siden jeg var der. Jeg kjenner så mange DJer og verter som kunne fått meg inn overalt, meeeh, Det hadde tatt helt av! Det er nesten litt for gale å ikke dra dit. Sist gang var jeg i et parforhold og vi verken gamblet eller festet. Fikk ikke helt Vegas-opplevelsen liksom, haha. 

Det er visst super varmt her nede nå, så jeg har så og si bare pakket topper og skjørt. Øhr, ikke så fan av det egentlig… Moten i O.C. er hakket mer bimbo, som dere kanskje har sett på The Real Housewives, men det er i alle fall ikke Miami-stil. 

– Heidi Lill

Økonomi vs Business

Da var jeg endelig kommet meg hjem til Oslo. Jeg tok 07.55 flyet i går fra Alicante til Oslo. Måtte stå opp halv fem. Jeg var så trøtt at det gjorde vondt. Du vet når det har gått 1-2 timer etter at du har stått opp og du fortsatt ikke kommer deg til hektene.

Processed with VSCO with s2 preset Processed with VSCO with b1 preset

Jeg gruet meg sånn til flyturen for jeg blir så rastløs når det er så trangt og det er vanskelig å sove, men heldigvis var det et ledig sete ved siden av meg, det har så mye å si for flyturen når en flyr økonomi. Jeg angrer nesten på at jeg har flydd business class med seng og hele pakka, for det er så kjipt med økonomi etterpå. Det er faktisk absurd at samfunnet er delt opp i sånne klasseforskjeller. Jeg ble helt sjokkert første gang jeg opplevde det.

Dette er så spot on:

Processed with VSCO with f1 preset

English tea (hmm vodka og champagne men ingen te, haha)

Processed with VSCO with f2 preset

Servicen er heeelt annerledes. Du får champagne (i champagneglass, ikke plastkopp lol) med en gang du kommer på flyet. Justerbar seng, dyne, pute, restaurantmeny og vinkart. Og mens du venter på flyet så får du chille i business class loungen som er et eget område på flyplassen med bar, buffét, sofaer og senger. Du kan bare gå i baren og mikse deg akkurat det du vil og gå å legge deg i en sofa etterpå mens du venter på flyet ditt. De har barer med alle typer vodka, whiskey og blandevann du kan tenke deg, og rekker og rekker med all slags mat. Jeg skjønte nesten ingenting først. Jeg spurte hun dama: “Så jeg kan bare gå dit… å… mikse akkurat det jeg vil ha? Og… spise alt jeg vil?” Turte nesten ikke ta noe, haha.

Processed with VSCO with f2 preset

En litt morsom, og stressende historie fra en sånn lounge. Jeg var på Heathrow flyplassen i London etter at jeg kom fra Miami, og flyet mitt til Oslo gikk ikke før fire timer etter. Jeg hadde tatt tog til selve bagasjeinnsjekkingen (gigantisk flyplass) og blitt ferdig med det, så jeg slappet av i business loungen og ventet, utrolig sliten. Og så var det cirka et kvarter til boarding, og jeg tenkte ok jeg tar bare én siste drink før jeg drar. 

I det jeg er på vei ut så spør jeg ei som jobber der hvor gaten min er. Hun: “Ja da må du ta toget dit og dit”. Jeg bare: “TOG??” Jeg hadde sittet utålmodig og ventet i 4 timer etter et 10-timers fly, var dritsliten, og nå kom jeg til å miste flyet hjem til Oslo på grunn av et forbanna tog. Hadde aldri drømt om at jeg måtte ta TO tog. Jeg grabbet med meg trillekofferten min og løp avgårde. Spurte hver eneste person jeg kom over om hvor jeg skulle, hadde ikke tid til å finne utav det selv. Og det var jo femten tog å velge mellom, og jeg hadde kanskje fem minutter slingringsmonn. Det stod tydelig på skiltene utenfor business-loungene at hvis ikke du kom før 20 minutter før flyet gikk så kom du kanskje ikke på. Tror du jeg hatet meg selv på vei bort eller? Jeg tror aldri jeg har skjelt meg sånn ut i hodet før. 

Jeg kom omsider frem til riktig togstasjon og ventet på toget mitt. 5 minutter til toget kom. Jeg stod omtrent og trippet, holdt på å bli sprø av tanken på å ikke komme meg hjem. Og når jeg var fremme på neste stasjon så måtte jeg finne frem til gate 53, og det var det eneste tallet jeg ikke fant NOE sted på noe skilt. Jeg holdt på å flippe ut. Heldigvis kom det en eldre herremann fra London som skulle på samme fly som meg, og han var sen han også. Vi løp sammen og fant frem i siste liten. Fackin’ hell, tror du jeg var letta eller.

Da vet du det hvis du skal på Heathrow Airport!

Uansett, det var overraskende herlig å komme hjem igjen til Oslo. Til regn. Til leiligheten min. Mitt lille fristed. Og også vennene mine selvsagt. Aldri vært borte så lenge fra Norge før. 

Nå skal jeg lage middag, pakke utav koffertene og se på Seinfeld.

See ya.

Ikke så trygt overalt i LA, gitt

Som jeg fortalte tidligere så hadde jo vi vært så heldige å få låne et hus i Hollywood Hills i en uke da vi kom til LA, noe som var superdigg. Takket være Silje og Lars som malte seg i hjæl stakkars, haha. Men etter en uke måtte jeg finne et eget sted å bo. Og jeg bare wtf, hvor i helsike skal jeg bo i Los Angeles. Jeg har kun bodd i Beverly Hills før, som er det fineste strøket, men jeg måtte tenke litt økonomisk denne gangen siden jeg var alene, og jeg skulle jo være der en del dager. Jeg var mest opptatt av trygghet egentlig. Det er skamdyrt å bo i LA, men jeg fant et hotell i Hollywood som virket OK.

Processed with VSCO with f2 preset Processed with VSCO with f2 preset
Fra huset i Hollywood Hills

Så kommer jeg frem, og det er seriemorder vibber seff, typisk motell-ish som du ser på tv, selv om det kostet like mye som et fint hotell i Norge. Og strøket er bare blæh, ingenting i nærheten og skikkelig trashy. Det er ei jente på min alder før meg i køen, og hun ville sjekke rommene før hun takket ja til å bo der. Så jeg slengte meg på, bedre å sjekke liksom. Rommet så ok ut for min del, men da hun kom tilbake så friket hun ut, og hun bare: “Jeg kan ikke bo her!” og da ville selvfølgelig ikke jeg heller, haha. Men så skulle de prøve å ta oss betalt for én natt selv om vi ikke ville bo der, så hun lagde et helvete og ringte politiet og alt. Så kom politiet, supergøy. Men det ordnet det seg heldigvis. Jeg var SÅ fed up på det tidspunktet, det var 30+ grader og jeg bærte på 50 kilo bagasje liksom. 

Så hørte jeg med noen av de amerikanske vennene mine i LA om hvor det var trygt, og ringte en venn og spurte om han kunne google seg frem til et noenlunde hotell i de områdene. Så jeg endte opp i Chinatown da til slutt, helt random. Så kommer jeg inn, sliten som faen med bagasjen, og tenkte at det så mye bedre ut her, men samtidig er veldig mange av hotellene bygget opp så likt, så jeg ville bare forsikre meg i skranken.

 Processed with VSCO with p5 preset

Hotellet i Chinatown

 

“Det er trygt her, ikke sant?” spør jeg resepsjonisten.

Hun: “Tja. Du er midt i LA, liksom.”

Jeg: “Okei? Men det har ikke skjedd noe her på hotellet før?”

Hun: “Mja… Det er 24 timer sikkerhet i byen men ikke på hotellet.”

 

Jaja, det var jo jævlig betryggende, tusen takk! Men jeg var så sliten at jeg bare dro opp på rommet og slengte på den ekstra metallås-sikkerheten og omtrent barrikaderte døren med den tunge bagasjen min. Jeg har jo sett så mye dokumentarer om alt slags, så jeg tenker alltid det verste. Hotellrommet var iallefall fint. Men så måtte jeg ut å kjøpe mat, var jo dritsulten. Og måtte ut før det ble mørkt! Hadde ingen aning om området, så jeg måtte bare føle meg frem, prøvde å gå kortest mulig bort fra hotellet. Jeg følte jeg var i Kina, det var jo Chinatown med omtrent kun asiatere og jeg følte jeg stakk ut som en sår tommel, når jeg ville ha minst mulig oppmerksomhet. Uansett, det gikk fint og jeg endte opp med å like strøket ganske godt. Det var litt mer eksotisk å bo der enn i trashy Hollywood, mye digg mat og sånn og så var Little Tokyo rett i nærheten også.

Men, det var så og si kun kinamat der, og jeg hadde så lyst på en pizza den ene dagen. Så jeg tok en Uber til en Pizza Hut litt unna hotellet. Mer Downtown LA. Jeg trodde ikke det var så ille, trodde jeg skulle komme inn på en typisk familierestaurant, men det var en kjempe ukoselig Pizza Hut skranke. Ååååhr.. Og mens jeg satt og ventet på pizzaen så kom en galning i rullestol bort til meg som var super fiendtlig og skreik og heiv rundt på metallstolene der. Jeg bare FML. Så kommer han to centimeter unna meg og gjør det samme så jeg måtte bare opp i en fart og komme meg bort fra ham.

Anyways, fikk endelig pizzaen min, bestilte en ny UBER og stod ute på gaten og ventet på den. Trafikkert gate midt på lyse dagen liksom. Så kommer to afroamerikanske tenåringer med ansiktstatoveringer bort til meg og sa “oi, så vakker du er.” Takk, sa jeg. Så kom de tilbake like etterpå og spurte hva jeg gjorde der. Så forklarte jeg at jeg hadde kjøpt pizza og ventet på en uber. Og de bare: “Jeg tror ikke det er så lurt for deg å stå her.” Wtf, tenkte jeg. “Hva mener dere? Kan det skje noe med meg?” De: “Ja, det ser ut som du har penger. Du bør kanskje gå innenfor å vente.” Jeg hadde aldri hatt noen aning om at det var utrygt der, og jeg pleier å være ganske god på sånt. Så det var min fantastiske erfaring med Downtown LA. Just don’t. Haha.

Processed with VSCO with b5 preset

Og en av de siste dagene kom Silje, Lars og Bjørn og besøkte meg i Chinatown, og vi skulle ut å ta noen drinks i nærheten. Vi endte opp i Echo Park, og det så rimelig dødt ut der. Men plutselig fant jeg et lysende neon-skilt hvor det stod “Cocktails” og det var masse musikk så jeg bare “Halla folkens, fant noe bra her!” Så skal vi inn da. Full våpenkontroll med metalldetektorer, og skilt hvor det står “No in’s and out’s”. Så du kunne ikke gå inn og ut som du ville, for å si det sånn. Stedet var kjempelite og fullt av merkelige mennesker. Jeg tenkte, er faren så stor for at noen skal komme inn å skyte opp hele stedet? Men det var det altså.

Så dette var min lille historie om sikkerhet i LA, haha :*