Hei og hå! Tenk at året snart er omme, dere. Det er jeg egentlig veldig glad for, haha. Jeg har opplevd mye gøy, spennende og surrealistisk i 2016, men samtidig har det vært en berg- og dalbane følelsesmessig. Det er det første året jeg har vært singel på omtrent 12 år, og det har til tider vært vanskelig å justere seg til. Jeg trodde det skulle være så gøy å være singel, men jeg merket fort hvor håpløs romantiker jeg er, og forelsker meg veldig lett. Samtidig så vil jeg ikke slå meg til ro før jeg finner “the one” denne gangen. Så det kan være en stund til, hehe. Akkurat nå vil jeg bare leve livet, og så får jeg se hva som skjer.
Hotellrommet i Miami
Jeg har aldri vært på ferie singel engang, så det var gøy å få oppleve det i Miami. Apropos, jeg har hatt noen syke opplevelser siden jeg kom hjem! Nesten hver natt våkner jeg og ser meg rundt i rommet og skjønner ikke hvor jeg er. Jeg tror fortsatt jeg er i Miami, men vet ikke om jeg er på hotellrommet eller et annet sted. Jeg ser rundt meg og prøver å se om det er noen i rommet, for å finne ut hvor jeg er. Uten bruk av alkohol liksom. Det er skikkelig skummelt! Det skjedde kraftig en natt da jeg var hjemme i Haugesund, jeg brukte kanskje ett minutt på å finne ut hvor jeg var. Jeg visste ikke hvor jeg var, hvem jeg var med eller hvorfor jeg var der. Jeg måtte tenke så det knaket liksom. Jeg ble så lettet da det gikk opp for meg at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Herregud, jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Ekstrem miljøforandring kanskje? Noen andre som har opplevd dette?
Hotellrommet i Miami
Det var veldig hyggelig å være tilbake i Haugesund og se den nye leiligheten til mamma og pappa. Jeg trivdes så godt der at jeg kjedet meg ikke en gang. Ville nesten ikke dra hjem til Oslo. Og så er det ikke akkurat vondt å bli oppvartet av mamma heller, var ikke mye jeg trengte å gjøre der. Herlig å få skikkelig mat servert på bordet, haha. Jeg har vært syk nesten hele tiden, så hver dag jeg våknet så ringte jeg mamma (orket ikke gå ut av sengen) og spurte om hun kunne lage frokost til meg. Hun er kokk, så alt hun lager er ekstra digg. Og rommet mitt lignet veldig på hotellrommet mitt i Miami, så jeg følte jeg bestilte roomservice igjen, haha. Snille mamma <3 Jeg er kun hjemme én gang i året men mulig det blir oftere nå, siden jeg trivdes så godt.
Anyways, nå må jeg seriøst komme meg i trening etter all denne festingen, jeg er 27 år og nå nytter det ikke å surfe på gode gener lenger. Det som er bra er at jeg har sluttet på de p-pillene (Diane) som jeg har brukt i flere år for å dempe testosteronnivået, så nå bygger jeg muskler mye raskere. Jeg fant ut at pillene hadde blitt tatt av markedet i Frankrike og en del andre land fordi det er så stor sjanse for å få blodpropp av dem, så jeg våknet opp en dag og bestemte meg for at jeg ikke ville ta dem lenger. Det var rett etter jeg sluttet med disse jeg havnet på sykehuset, så derfor var jeg ekstra redd for at det var blodpropp eller slag jeg hadde fått. Men nå har jeg vært av dem en stund og det funker veldig bra, så jeg er glad jeg sluttet med dem.
Det med kropp ble jeg ekstra bevisst på etter jeg var i Miami. Det er så mange fine jenter der, herregud. Mange av dem er latinamerikanere, og nå skjønner jeg hvorfor de kaller det “Brazilian buttlift” for å si det sånn. De var så perfekte at det var nesten litt deprimerende, haha.
Ellers har jeg litt posttraumatisk stress etter møtet med Flo Rida, haha. Jeg prøvde å høre på musikken hans her om dagen, og hørte den fete låten etter den andre, og jeg tenkte bare “Neeei, har han den sangen også.” Så jeg klarer nok ikke å høre på ham på en stund fremover.
Dette ble et lite sammensuriet av et innlegg, men.
La oss bare håpe på at 2017 blir et fett og mye bedre år enn 2016!!
Det er noen produkter jeg bare MÅ ha med meg når jeg reiser, ellers blir jeg stresset. Jeg har reist mye i det siste, også til hjembyen min Haugesund, så da passer jeg alltid på å ha med meg disse produktene.
Perfekt olje for håret, gjør håret mykt og glansfullt uten å gjøre det fettete. I tillegg kan du trygt bruke den på hair extensions!
Sebastian Hydre kur:
Jeg bruker hele Sebastian Hydre serien, og denne er kjempebra for å gi håret ekstra næring en gang i blant. Også trygg å bruke på extensions, siden den inneholder mest fuktighetsgivende ingredienser og lite eller ingenting protein.
Sebastian Hydre Shine Define hårspray:
Denne bruker jeg mest som varmebeskyttende. Sprayer den på både vått og tørt hår. Perfekt å bruke til retting og krølling av håret, fordi den gir både glans og tekstur.
Urban Decay All Nighter make up setting spray:
Denne er et MUST! Hvis du vil at sminken skal vare hele dagen (og natten) så er dette sprayen å bruke. I tillegg til at sminken holder bra, så får den foundationen til å se bedre ut, og i tillegg gir den meg ikke kviser ved å tette til huden.
Wunderbrow:
Wunderbrow er et nytt brynsprodukt som er litt annerledes. Det skal være et produkt som er alt i ett, men selv foretrekker jeg å ha en blyant i tillegg. Det som er genialt med denne er at den sitter på i en evighet! Den holder brynene freshe hele dagen, og i flere dager om du ikke vasker den grundig av. Veldig bra hvis du skal på ferie og vil gå uten sminke, men likevel se fresh ut. Den blir litt stiv i konsistensen og ser ut som ekte hårstrå, hvis du gjør det riktig.
Anastasia Beverly Hills Brow Definer:
Jeg foretrekker som sagt å ha en blyant i tillegg, og denne kan fungere helt bra alene. Jeg elsker brynsblyantene til ABH, fordi de er enkle å bruke og er kalde i fargene. Denne er en skrå versjon som gjør det lett å gjøre kantene på brynene. Jeg bruker den i Medium Brown.
Neutrogena Make Up Remover Cleansing Towelettes:
Egentlig er jeg ikke så fan av sånne servietter, men jeg har funnet ut at de er ganske praktiske å ha med på fly og på ferie. Jeg bruker dem absolutt ikke alene som rens, med mindre jeg er på fly og ikke har tilgang til vask og vil gjøre sminken min på nytt. Men de er betryggende å ha med, og også gode til å ta av øyensminke osv hvis du har dårlig tid eller bare vil få gjort renseprosessen raskere. Men den renser ikke huden alene i det hele tatt! Jeg liker denne fra Neutrogena, fordi den gir mye fuktighet og tørker ikke ut huden. Det er også Kim Kardashian sin favoritt, hvis det skulle være av interesse, mehe.
Exuviance OptiLight Daily Prep cleanser:
Denne bruker jeg hver morgen og kveld, og det er den beste rensen jeg har prøvd fra Exuviance. Kremete samtidig som den skummer litt, og passer veldig godt til de som vil forebygge rynker, ettersom den eksfolierer huden forsiktig hver vask.
Exuviance Night Lift:
Denne kremen bruker jeg hver natt, og den forsterker hudens naturlige reparasjonssyklus ved hjelp av unike aldringsingredienser. Den bidrar til å bygge nytt kollagen og hindrer at eksisterende kollagen blir ødelagt. Den styrker også hudens underliggende struktur, jeg kjenner at huden blir fastere, og kremen fyller ut mindre linjer og rynker. Jeg elsker at den holder huden fuktig hele natten.
Exuviance Triple Microdermabrasion:
Denne er det faktisk litt krise hvis jeg ikke har med meg! Det er den beste peelingen jeg har prød til ansiktet, og jeg må bruke den 1-2 ganger i uken for å holde huden ekstra glødende og glatt. Den polerer huden og den kjennes veldig jevn og frisk ut etterpå. I tillegg er den perfekt til å bruke før en maske for eksempel, siden ingrediensene trenger lenger ned i huden etterpå.
glominerals Protective Liquid Foundation:
Jeg klarer meg ikke uten glominerals foundationen, den dekker så bra og er så fuktighetsgivende. Jeg føler meg ikke fin komplett uten! Jeg har rett og slett ikke funnet noen annen som er bedre, så jeg kommer stadig tilbake til denne.
glominerals Contour Kit:
Det er dette jeg bruker alltid. Smelter bra inn i huden siden det er mineralbasert, har fine kalde og varme farger, og en kjempefin highlighter! Highlighteren kan også bli kraftigere hvis du bruker litt vann på børsten.
glominerals LUXE Pressed Powder:
Dette er pudderet jeg bruker til alt egentlig. Det er bake-pudderet mitt også, som jeg bruker sammen med kremkonturering. Det er veldig finmalt og tørker ikke ut huden. Jeg bruker pudder-puffen som kommer med til å presse pudderet inn i huden. Hvis jeg skal “bake”, lar jeg det trekke godt inn i huden før jeg børster av det overflødige og tar på pudderkonturering.
Jeg bruker alltid disse fra ABH hvis jeg skal konturere med krem. Nå har jeg akkurat gått fra light til medium, og de er litt forskjellige. Fargene er kaldere og lysere i “Light”, men samtidig er konsistensen på “Medium” mye mer kremete og enklere å påføre. Men jeg liker begge to like godt egentlig. De kan kjøpes på Brow Rehab.
Naked Original Eyeshadow Palette:
Naked1 paletten har alt du trenger, egentlig! Eneste jeg mangler er en helt sort skygge, men den er likevel favoritten min som jeg alltid tar med på tur. Elsker spesielt Half Baked gulløyenskyggen som jeg bruker med vann. Paletten passer bra til både dag- og kveldssminke.
Håper dere likte innlegget, bare spør hvis dere lurer på noe 🙂
Turen til Miami må nok være den beste ferien jeg har vært på. Jeg har opplevd så mye kult og ikke minst blitt kjent med så mange fete mennesker. Det er så lett å bli kjent med folk der, folk er så inkluderende. Jeg kom jo alene, men har fått meg masse gode venner som jeg kommer til å ha kontakt med. Jeg har lært utrolig mye på denne turen, på godt og vondt, men mest godt. Jeg har funnet ut hva jeg ikke ønsker i livet, og hva jeg ønsker. Materielle ting blir mindre og mindre viktig jo mer jeg reiser. Du trenger kun nok penger, og etter det skaper du din egen lykke. Jeg har funnet ut at det viktigste i livet for meg er kjærlighet, ha gode venner og familie.
Da jeg først kom til Miami, observerte jeg så mye falskhet og gold diggers på klubbene at jeg ville nesten bare dra hjem. Jeg ble trist, jeg ble ubekvem. Hvordan skal jeg forklare det? Som om en politiker som plutselig har havnet på en strippeklubb. Jeg ville like meg, men det var bare utenfor mitt element. Jeg følte jeg var for genuin og for smart til dette. Men så fant jeg ekte mennesker og lærte så mye av dem. Det var da jeg kunne slippe meg løs og begynte å kose meg.
Blant annet ble jeg kjent med Miguel, som jeg egentlig hang mest med. Jeg møtte ham første dagen vi var ute alle sammen, han er sånn club promoter som får alle inn på nattklubbene osv. Jeg likte ham umiddelbart, jeg har aldri sett noen med mer utstråling og karisma. Samtidig er han som den irriterende lillebroren jeg aldri fikk. Så utrolig høy selvtillit, og så frekk i kjeften. Jeg er også frekk i kjeften, så dere kan sikkert se for dere hvordan vi hadde det. Han stjal mobilen min, vi sloss, jeg prøvde kaste ham ut fra rommet mitt, han nektet å dra. “You so STUPID!” med den slang New York-dialekten hans har jeg vel hørt 100 ganger i løpet av turen. Fordi han vet jo alltid best, selvfølgelig. Men vi hadde det utrolig morsomt, vi satt på hotellrommet mitt og så film, spiste mat og lo oss ihjel av elendige amerikanske reklamer. Han er en av de sykeste menneskene jeg har møtt, men også den mest sjarmerende personen jeg har møtt. Han har hatt et så vanskelig liv, men er fortsatt så ekstremt positiv, og hver gang jeg var negativ minnet han meg på hvordan jeg heller burde tenke. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til.
Det som er ekstremt random med det hele, er at han la meg til på Snapchat en måned før jeg i det hele tatt hadde bestemt meg for å dra til Miami. Jeg visste ikke hvem han var, men han drev å maste på meg om at jeg skulle komme til Miami og feste, jeg bare wtf, jeg skal ikke dit, slutt å mas. Og når jeg faktisk endte opp med å reise til Miami drev han å maste hull i hode på meg: “Skal du feste? Skal du ikke feste eller? Er du ikke klar for å feste?” igjen og igjen. Jeg skrev tilbake: “Jo, selvfølgelig er jeg klar for å feste, men ikke med deg!”
Og så drar jeg ut med de jeg egentlig skulle møte, første dagen vi er der, og vi står og venter på å dra inn på nattklubben. Det er han som er promoteren vår, og en god venn av de jeg skulle møte. Jeg visste ikke hvem han var i det hele tatt. Så plutselig sitter vi ved siden av hverandre inne på klubben, og han bare: “Jeg kjenner deg igjen. Du er hun fra Snapchat!” Og jeg skjønte ikke hva han mente. Plutselig gikk det opp for meg. “Åå, du er han irriterende fyren fra Snapchat!” sier jeg. Det der er faktisk så sykt tilfeldig. Hva er sjansene liksom?
Den siste dagen var jeg ganske emosjonell, jeg gruet meg til å dra hjem til Norge, fra ham og fra alt. Vi var på hotellrommet, jeg hadde masse å pakke og var bare stresset. Han begynner plutselig å le. Jeg spør hva det er. “You’re not throwing me out anymore!”, sa han. Jeg lo. Det var sant. Jeg hadde blitt vant til det irriterende nærværet hans. Han endte opp med å traske etter meg hele dagen, noe jeg normalt sett ikke hadde latt noen andre gjøre. Jeg er så vant til å være alene.
På slutten av dagen satt jeg i lobbyen på hotellet sammen med ham og ventet på å dra til flyplassen. Jeg ville bare at dagen skulle vare for alltid. “Don’t start crying now!” sier han. Men det gjorde jeg jo selvfølgelig og løp på toaletten. Etterpå holdt han rundt meg og prøvde å trøste meg. Han foreslår at vi tar noen shots som en avskjed, og sier at vi skal holde kontakten.
Jeg kommer endelig frem til flyplassen i London etter ti timer på fly, er dritsliten og står og venter på bagasjen min mens jeg er på telefonen. Plutselig ser jeg en video. Det er fra ham, som han sikkert la igjen mens jeg var på toaletten. Han ser inn i kameraet og sier: “Heidi, du er ikke dum. Du er fantastisk. Du er superkul, og jeg håper når du ser denne videoen at du alltid tenker det. Jeg kommer til å savne deg, og jeg er glad i deg. Bestevenn!” Først smilte jeg fra øre til øre og så ut som en weirdo der jeg stod, og så bare knakk jeg sammen. Jeg er så vant til å få høre hvor pen, deilig og vakker jeg er, men alt jeg ville høre var at noen likte meg for den jeg var. Og han er en av de få menneskene som faktisk fikk se hvem jeg egentlig er. På godt og vondt. Det var jo umulig å unngå, han ville jo aldri la meg være i fred, haha. Det er det søteste ever. <3
Håper dere liker å høre om turen min, setter pris på alle de hyggelige tilbakemeldingene fra dere! 🙂
Jeg nevnte tidligere at jeg var i leiligheten til rapperen Flo Rida her om dagen, og at jeg skulle komme tilbake til det. Det er en veldig morsom, men også pinlig historie.
Jeg satt og swipet på Tinder på hotellrommet mitt den ene dagen, hvorfor ikke liksom. Så matchet jeg med en fyr som så hyggelig ut. Vi pratet litt, og han fortalte at han var designer og viste meg litt av hva han gjorde. Jeg så at han hang med en del kjendiser, blant annet The Rock og noen andre. Så plutselig spør han meg om jeg vil møte ham, sier at han skal til Flo Rida sin leilighet og klippe ham. Kult, jeg digger Flo Rida.
Jeg tenkte ok, dette er random. Og i tillegg hadde han sykt dårlig tid, så jeg måtte møte ham kjapt. Jeg hadde såvidt sminket meg, så jeg satt i gang og gjorde det i all hu og hast. Mens jeg sminket meg tenkte jeg: “Er dette lureri?” men fortsatte å gjøre meg klar. Jeg sier at jeg ikke rekker å være der i tide, men kommer så kjapt jeg kan.
Han sender meg adressen og jeg bestiller en Uber. Det er down town, 20-30 minutter unna hotellet mitt. Når jeg sitter i Uberen tenker jeg fy faen, Heidi, hva er det du driver med?? Tenk om jeg blir kidnappet, voldtatt eller drept. Det er trossalt USA og jeg skal hjem til noen jeg ikke kjenner. Jeg googler “human trafficking in Miami” og prøver å finne ut hvordan det foregår og om det er hyppig her. Jeg begynner å frike ut, sender melding til en kompis og sier den eksakte adressen, navnet på fyren, og at om jeg ikke gir beskjed om at alt er OK innen ti minutter så er jeg fucked. Ring 911!
Jeg kommer endelig frem, men jeg finner ikke inngangen. Det ser ikke posh ut utenfor, og jeg begynner å bli rimelig skeptisk. Kan dette være hans leilighet? Jeg er helt elendig til å finne frem til steder generelt, det regner som faen, jeg er utålmodig og begynner å bli forbanna. Tekster designeren, han tekster tilbake og prøver å forklare, men jeg finner ingen inngang. Jeg blir mer og mer frustrert, jeg har pyntet meg fra topp til tå og så må jeg gå rundt i regnet og lete. Jeg sender mer og mer hissige meldinger, finner fortsatt ikke frem. Til slutt skriver jeg “Fy faen, dette er fuckings bullshit” og en haug andre ting. “Hvis ikke du kommer og henter meg NÅ så stikker jeg!”
Han kommer endelig ned. Det er ham på bildene, jeg kjenner en lettelse. Han prøver å gi meg en klem men jeg dytter ham omtrent bort i det samme. Han sier: “Slapp av!” Så går vi inn i noe som ser ut som en hotellresepsjon, og deretter inn i heisen. Han forklarer meg at han var midt oppi hårklippen, og at Flo Rida har lest opp alle tekstmeldingene etterhvert som jeg har sendt dem. Og alle i rommet har hørt dem. Så nå har jeg avbrutt hårklippen hans, og i tillegg vært en sur megge. Fy faen. Dette er sekunder før vi skal inn i leiligheten hans.
Jeg går inn døra, der sitter han med barber-kappen på seg og ser jævlig alvorlig på meg. Ikke et smil i sikte. Jeg føler bare han tenkte: “Hvem faen tror denne hissige, blonde kvinnen hun er.” Og han er ikke alene der, nevøen hans og en annen fyr er der også, og de har hørt alt de også, selvfølgelig. Et rom fullt av gangstas og jeg kommer inn der like whut, whut. Klassisk Heidi. Bokstavelig talt, jeg er veldig utålmodig og har et heftig temperament, men at de skulle få se det umiddelbart var ikke det jeg hadde planlagt.
Jeg må hilse på alle, og jeg bare “Hi, I’m Heidi, nice to meet you”, prøver å virke ikke-forbanna og kjenne på håndtrykkene deres hvordan feelingen er. Etterpå står jeg der ved kjøkkendisken en meter unna Flo og tenker hva faen skal jeg gjøre. Det var rett før jeg fikk munndiaré og sa: “Helvete, jeg trenger en drink!”, men takk gud for at jeg ikke gjorde det. Jeg virket nok diva fra før av. Jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av meg, men alltid pokerfjes på uansett hvor nervøs jeg er. Ser den heftige bling-bling sofaen hans og går bort og setter meg.
Jeg ser at de andre to står og ser bort på meg med et spørsmålstegn. Prøver å ignorere det, sitter på mobilen min og prøver å virke cool. Ser rundt meg, observerer den fete leiligheten. Han har portretter av seg selv på veggene. Et rom fullt av joggesko. Kult.
Flo snur seg plutselig i stolen og ser på meg. Lenge. Jeg kan kjenne blikket hans syre inn i meg. Han stirrer på meg. Jeg stirrer tilbake, han er blodseriøs. Jeg tror han er småirritert og fascinert på samme tid. Jeg tenker at han skal ikke få psyke meg ut, uansett hvem han er. Stirrekonkurranse. Det begynner å bli kleint. Han vant, men han fikk ikke et nervøst smil utav meg. Jeg ser ned i mobilen igjen.
Begynner å slappe av og ta innover meg situasjonen. Hårklippen er ferdig. Han går rundt. De pakker fordi han skal til Canada, klærne ligger spredt utover sofaen jeg sitter på. Plutselig begynner han å synge R&B-style mens han går rundt, jeg kvekker til, det høres ut som noen skrudde på radioen. Sykt fin stemme. Jeg føler jeg må si noe snart, jeg skal ikke bare være veggpynt. Jeg lirer ut av meg: “Room full of sneakers, huh” og ler. Han sier ingenting, men begynner å gå sakte opp trappen til rommet med joggeskoene. Han skrur på lyset der. “Is that the thing to do?” Jeg: “What do you mean? A room full of sneakers?” Han: “Yeah?” Jeg: “Yeah, that’s the thing to do.”
BAM. That’s how I met the G. Etterpå gikk jeg hjem og hørte på Flo Rida – Welcome to My House. Just kiddin’.
Jeg har stort sett kun festet og sosialisert meg i Miami, men det ble littegrann shopping også! Jeg shoppet i en liten gate rett ved der jeg bodde, Collins Avenue tror jeg den het. Shoppingen er ganske spredt her, for Miami er så utrolig stort og det er så lange distanser mellom ting. Men dette er en av de mest koselige gatene synes jeg. Her er noen av innkjøpene mine fra ZARA. Herregud, ZARA’en her borte er den beste jeg har vært på noensinne, så bra styling og så sykt mye fint. Hadde lyst å ta med meg hele butikken.
Jeg trengte en ny veske til hverdags, og denne er helt perfekt! I tillegg er den i ekte skinn, som gjør den mer slitesterk.
Moten i Miami er litt.. tja, tacky? Folk bruker generelt lite klær her. Så det er litt vanskelig å kle seg fashionabelt i klubbene uten å bli helt borte i mengden. Men denne paljettgenseren er såå fin på. Den har et veldig classy fall bak, som gjør den litt mer spesiell, og den er ikke kjedelig.
Jeg trengte også en veske som var mindre som jeg kunne bruke da jeg var ute og festet, for det var stort sett dansing det gikk i. Så jeg trengte å passe godt på mobilen og ikke ha så mye å drasse på. Elsker designet og fargekombinasjonen på paljettene.
Og seff måtte jeg ha denne vesken i fuskepels! Så skjønn. Perfekt detalj for å gjøre et antrekk litt mer søtt eller edgy.
Noen av dere har sikkert har fått med dere at jeg er Miami. Vært her en uke nå faktisk 😮 Og ble alt som planlagt? Absolutt ikke! Haha. Selvfølgelig.
Jeg reiste hit for å møte en fyr, men dagen før jeg ankom ble han helt betatt av en annen jente, så da var jeg her alene da. Det er jenta over, hun er en Playmate og skikkelig søt, så vi kom veldig godt overens. Han var ikke min type uansett, så det var egentlig for det beste. Han fikk så dårlig samvittighet og sa han kunne betale hotellrommet mitt så lenge jeg ønsket. Uff, stakkar :p sånt skjer, skikkelig snill fyr da. Jeg bare bestemte meg for at vi kunne henge sammen alle som venner. Noe som funket veldig bra. Vi har vært en hel gjeng, og det har vært noen syke fester! Da jeg kom var Art Basel kunstfestivalen i gang, så det har tatt helt av i Miami. Første klubben vi skulle inn på kostet det femten tusen dollar for et bord. Mokai het den klubben. Og joda, det ble bord.
Ellers hadde vi pool party hos han fyren jeg skulle møte originalt, noe som var veldig gøy. Men jeg har jo egentlig kunnet gjort hva jeg ville, så jeg har også gått mye ut på egenhånd, og blitt kjent med så mange kule mennesker! Nå er han ikke engang i Miami lenger, han har reist til LA for å besøke hun dama, så da må en bare gjøre det beste ut av det da! :p
Utsikten fra hotellrommet på South Beach
Jeg dro ut alene på Liv på Fountainebleau, en av de hotteste stedene i Miami. Det var Dj Khaled sin bursdagsfeiring, så det var helt CRAZY mye mennesker som ville inn. Du kunne betale deg inn for 9000 dollar, men heldigvis kjente jeg noen som hadde bord der, så jeg kom inn. Det tok helt av! Jeg fant aldri de jeg skulle møte, så jeg endte opp med å henge med en helt annen gjeng som jeg ikke kjente. Jeg tror de var fotballspillere, designere eller noe? Lol.
Etter bursdagen til DJ Khaled ble jeg med de videre til et av de kuleste utestedene her som heter E11EVEN. Der var Skrillex DJ for kvelden.
Og så endte jeg opp i leiligheten til Flo Rida den ene dagen, men det er en helt annen historie det, hahah. Skal komme tilbake til det. Her er en selfie og to fra leiligheten hans.
Uansett, herregud for en tur. Jeg møtte han milliardæren jeg snakket om tidligere også, på samme hotell som DJ Khaled sin bursdag var på. Mye som har skjedd, så vanskelig å summere alt opp. Jeg må legge ut videoene fra Snapchat siden, for jeg har stort sett dokumentert alt der, da det har skjedd så mye. Derfor jeg ikke har rukket å blogge også.
I dag skal jeg ut å shoppe litt, så skal jeg på Mokai nattklubben senere.
Følg meg gjerne på Snap og Instastories for mer fra Miami: @heidichic
Natt til torsdag sist uke lå jeg i sengen og tekstet og surfet på nettet. Chillet, var i usedvanlig godt humør fordi jeg snakket med min flørt (mehe) og skulle akkurat til å legge meg. Plutselig blir synet på høyre øye svekket. Alt jeg ser er dobbelt. Det samme skjedde kvelden før, men gikk bort etter en stund. Så merket jeg at jeg ikke klarte å tekste lenger, jeg begynte å bli svimmel, kvalm og skjønte ikke hva som skjedde.
Plutselig blir jeg nummen i det høyre benet, samme side som øyet. Jeg blir stressa og prøver å massere det for å få blodsirkulasjonen i gang. Jeg må opp å stå, kanskje det blir bedre. I det jeg reiser meg kjenner jeg en ekstrem svimmelhet. Jeg masserer benet frenetisk da jeg begynner å bli mer og mer bekymret. Plutselig sliter jeg med å høre, og svimmelheten og nummenheten er så ille at jeg ikke klarer å gå skikkelig. Jeg ringer mamma som er i Tyskland, og sier hva som skjer, spør hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at ordene ikke ramler ut av munnen skikkelig, jeg sliter med talen. Hun sa jeg skulle ringe 113. Jeg prøver å gå igjen, og foten svikter nesten fullstendig, jeg er så svimmel at jeg klarer ikke å gå lenger. Jeg må bare legge meg ned i sengen igjen. Hele tiden tenkte jeg: “Ikke få slag, dette kan ikke være et slag.” Jeg var så redd. Jeg tenkte at jeg takler ikke hvis dette skjer med meg.
Jeg ville ikke ringe 113 men forstod at jeg bare måtte det. Jeg ligger i sengen med telefonen på brystet og høyttaler på, for jeg klarer ikke løfte telefonen skikkelig. Ringer 113, forklarer symptomene. Mobilen faller ned fra brystet, jeg prøver å få den opp igjen. Jeg skjønner at operatøren tar symptomene på alvor, men hun spør likevel mer. Hun hører meg ikke skikkelig, jeg svarer kort, fordi jeg sliter med å snakke. Jeg tenker hvorfor skjer dette nå. Jeg begynner å få korte blackouts der jeg blir helt bevisstløs i hodet og forstår at dette er alvorlig. Hun sier at hun skal sende noen over. “Dere må komme nå!” roper jeg panisk. Hun sier at de på vei og er der innen få minutter.
Jeg tenkte at de måtte komme så fort så mulig, kan de stoppe dette? Kan de gjøre noe?? Jeg bruker all energien jeg har på å kravle meg ut av sengen og bort til døren for å låse opp for ambulanseteamet. De hjelper meg ut og ned i ambulansen. Jeg ligger der og gråter, holder hendene foran ansiktet i desperasjon, klarer såvidt å holde øynene oppe. Benet er numment og samtidig begynner det å stikke noen steder. Det er nesten uutholdelig. Så får jeg tre korte blackouts etter hverandre. Ambulansen stod fortsatt i ro, så jeg ropte: “Dere må kjøre meg et sted!” De satt og vurderte legevakten eller sykehuset. Jeg sier at jeg nekter å sitte på legevakten, tenk så flaut. Hvorfor var det flaut? For ingen skulle se meg bustete på håret, gråtende, panisk og med stygge nattaklær på meg. Hvordan kunne jeg tenke dette når tilstanden er så dårlig? Til slutt finner de ut at jeg må til Ullevål sykehus.
Jeg blir tatt inn på båren på sykehuset, og var lettet over det, men samtidig kunne jeg ikke forstå hva som hadde skjedd. De tar meg med til nevrologisk avdeling, gir meg noe intravenøst. Jeg ser dårlig, men jeg ser at det står masse legestudenter eller lignende og ser på meg. 5-6 stykker, og de er på min alder. Jeg tør såvidt å se opp, tenk hvis jeg kjenner noen av dem. Jeg føler meg så avkledd, naken, flau og bekymret på en gang. Jeg forstår at jeg ligger der i det jeg la meg i, stygge klær, ingen sminke, briller på og bustete hårextensions all over the place. Jeg ser ut som et helvete. Samtidig så tenker jeg for en idiot du er. Er du så overflatisk? Hva har det å si? Hva feiler deg? Til og med i ambulansen tenkte jeg på hvor stygg jeg så ut, selv om jeg trodde jeg skulle få slag. Latterlig.
De gir meg intravenøst og vitaminer, jeg føler meg bedre etter en stund, og synet begynner å normalisere seg. Resten av tiden går til CT og MR av hodet, og blodprøver. Klokken er 2 eller 3 på natten og jeg blir trillet inn på et rom som jeg måtte dele med en annen person. Jeg følte meg så mislykka og alene.
Jeg ligger med de ekle ledningene i venstre arm, og de begynner å boble på en måte. Jeg friker ut og får tak i sykepleieren. Helt normalt sier hun. Kommer inn med mat, men jeg klarer ikke å spise skikkelig for jeg kan bare bruke en hånd. I tillegg sover pasienten ved siden av meg og jeg blir redd for å vekke henne. Legger meg ned i sengen igjen.
Så begynner venstre arm med de ekle ledningene å bli HELT nummen. Jeg kjenner ingenting i armen. Drar i snoren, sykepleieren kommer. “Det er helt normalt” sier hun. Ehm, hva?? Jeg er redd armen skal være død når jeg våkner i morgen. Dette her stoler jeg ikke på, så jeg prøver å sammenligne hudfarge på armene, og stryke meg for å kjenne om det er noe følelse der. Det ser normalt ut. Jeg får en sovepille og får heldigvis til å sove et par timer.
Neste dag. De kommer med resultatene. Alt ser fint ut. Hjernen min er frisk, kolesterolet mitt er tydeligvis fantastisk bra, og blodprøvene ser fine ut. Selvfølgelig. Hver gang det skjer noe med meg så er det aldri en forklaring på det. Eneste at stoffskiftet mitt var for høyt, som jeg tar tabletter for. Og det kan gjøre deg ganske sprø, hvis du i tillegg ikke spiser eller sover skikkelig. Så de fant aldri helt ut av hva det var. Jeg var bedre, fortsatt svimmel, men ble sjekket ut. Jeg ville bare hjem i min egen seng.
Jeg vet ikke om jeg bare var dehydrert, stresset av symptomene og underernært på en gang, i tillegg til stoffskiftet. Jeg hadde ikke spist eller sovet skikkelig på flere dager. Jeg skjønner fortsatt ikke symptomene, men håper virkelig at det ikke skjer igjen.
Det er noen ting en tar for gitt, som er så vitale. Jeg ble overrasket over meg selv som var så overflatisk i et så viktig øyeblikk. Jeg lærte noe om meg selv. Utseendet har blitt en del av meg. Misforstå meg ikke, jeg driter i hvordan andre ser ut, og jeg er ikke en blond idiot, men mitt eget utseende er så integrert i meg og min personlighet. Det er skjoldet mitt. Jeg forstod ikke hvor stor del av meg det var før jeg satt i ambulansen og tenkte på at Lakers jerseyen min var feil vei. For det er viktig, det. Not.
Jeg har helt random kontakt med en milliardær for tiden, og han var også innlagt på sykehuset rett før meg. Jeg sendte en spøkende snap sånn: “Nå er det min tur, hehe.” Jeg lå der i sykesenga og så rundt meg, så undret jeg meg: “Hadde han fått bedre behandling enn meg?” Rommene våre så iallefall like ut, han var i USA da. Greit at det er mer privatisert der, men uansett hvor mye penger du har, så er det ikke alt en kan kjøpe. Han kan for eksempel ikke kjøpe seg utav det han sliter med. Han kan sikkert få mer oppfølging og så videre, men han kan ikke kjøpe seg ut av det selv om han så og si har ubegrenset med penger. Jeg har egentlig forstått hvor lite materielle ting betyr for lenge siden, men det var kanskje i det øyeblikket det virkelig gikk inn på meg. Det er noen ting penger ikke kan kjøpe. Det er det som gjør oss til mennesker.
Jeg har alltid vært veldig frisk fysisk bortsett fra ryggplager og muskelsmerter, så når noe sånn skjer med meg, så tenker jeg bare på alt jeg kunne gjort for å forhindre det. Selvfølgelig er det ikke alt en kan forebygge, men det er så utrolig viktig å ta godt vare på de tingene som betyr noe. Helse, familie og gode venner. Ting som ikke kan kjøpes.
Det er så lett å glemme de virkelig viktige tingene i livet, særlig i dette samfunnet og den tiden vi lever i. Det høres klisjé ut, men en forstår kanskje ikke betydningen av det før det skjer noe virkelig alvorlig.
I dag var jeg hos legen, og på legerommet var det informasjon på TVene om hva du bør gjøre hvis du begynner å bli nummen i armen og diverse. Du burde ikke nøle med å ringe 113, det er sekunder som kan telle!
Jeg er utrolig takknemlig for ambulansearbeiderne og for Ullevål sykehus som tok meg alvorlig og godt vare på meg. Det er så lett å føle seg som en maur i en maurtue i storbyer, og jeg føler ofte det er mange om benet og vanskelig å få hjelp. Men det er alltid noen som sitter på 113 og tar imot samtalene og da kan du iallefall forklare symptomene dine, så tar de en vurdering utifra det. Så ikke nøl med det hvis du blir bekymret for at noe skal være galt.
