De viktige tingene i livet

Natt til torsdag sist uke lå jeg i sengen og tekstet og surfet på nettet. Chillet, var i usedvanlig godt humør fordi jeg snakket med min flørt (mehe) og skulle akkurat til å legge meg. Plutselig blir synet på høyre øye svekket. Alt jeg ser er dobbelt. Det samme skjedde kvelden før, men gikk bort etter en stund. Så merket jeg at jeg ikke klarte å tekste lenger, jeg begynte å bli svimmel, kvalm og skjønte ikke hva som skjedde. 

Plutselig blir jeg nummen i det høyre benet, samme side som øyet. Jeg blir stressa og prøver å massere det for å få blodsirkulasjonen i gang. Jeg må opp å stå, kanskje det blir bedre. I det jeg reiser meg kjenner jeg en ekstrem svimmelhet. Jeg masserer benet frenetisk da jeg begynner å bli mer og mer bekymret. Plutselig sliter jeg med å høre, og svimmelheten og nummenheten er så ille at jeg ikke klarer å gå skikkelig. Jeg ringer mamma som er i Tyskland, og sier hva som skjer, spør hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at ordene ikke ramler ut av munnen skikkelig, jeg sliter med talen. Hun sa jeg skulle ringe 113. Jeg prøver å gå igjen, og foten svikter nesten fullstendig, jeg er så svimmel at jeg klarer ikke å gå lenger. Jeg må bare legge meg ned i sengen igjen. Hele tiden tenkte jeg: “Ikke få slag, dette kan ikke være et slag.” Jeg var så redd. Jeg tenkte at jeg takler ikke hvis dette skjer med meg.

Jeg ville ikke ringe 113 men forstod at jeg bare måtte det. Jeg ligger i sengen med telefonen på brystet og høyttaler på, for jeg klarer ikke løfte telefonen skikkelig. Ringer 113, forklarer symptomene. Mobilen faller ned fra brystet, jeg prøver å få den opp igjen. Jeg skjønner at operatøren tar symptomene på alvor, men hun spør likevel mer. Hun hører meg ikke skikkelig, jeg svarer kort, fordi jeg sliter med å snakke. Jeg tenker hvorfor skjer dette nå. Jeg begynner å få korte blackouts der jeg blir helt bevisstløs i hodet og forstår at dette er alvorlig. Hun sier at hun skal sende noen over. “Dere må komme nå!” roper jeg panisk. Hun sier at de på vei og er der innen få minutter. 

Jeg tenkte at de måtte komme så fort så mulig, kan de stoppe dette? Kan de gjøre noe?? Jeg bruker all energien jeg har på å kravle meg ut av sengen og bort til døren for å låse opp for ambulanseteamet. De hjelper meg ut og ned i ambulansen. Jeg ligger der og gråter, holder hendene foran ansiktet i desperasjon, klarer såvidt å holde øynene oppe. Benet er numment og samtidig begynner det å stikke noen steder. Det er nesten uutholdelig. Så får jeg tre korte blackouts etter hverandre. Ambulansen stod fortsatt i ro, så jeg ropte: “Dere må kjøre meg et sted!” De satt og vurderte legevakten eller sykehuset. Jeg sier at jeg nekter å sitte på legevakten, tenk så flaut. Hvorfor var det flaut? For ingen skulle se meg bustete på håret, gråtende, panisk og med stygge nattaklær på meg. Hvordan kunne jeg tenke dette når tilstanden er så dårlig? Til slutt finner de ut at jeg må til Ullevål sykehus.

Jeg blir tatt inn på båren på sykehuset, og var lettet over det, men samtidig kunne jeg ikke forstå hva som hadde skjedd. De tar meg med til nevrologisk avdeling, gir meg noe intravenøst. Jeg ser dårlig, men jeg ser at det står masse legestudenter eller lignende og ser på meg. 5-6 stykker, og de er på min alder. Jeg tør såvidt å se opp, tenk hvis jeg kjenner noen av dem. Jeg føler meg så avkledd, naken, flau og bekymret på en gang. Jeg forstår at jeg ligger der i det jeg la meg i, stygge klær, ingen sminke, briller på og bustete hårextensions all over the place. Jeg ser ut som et helvete. Samtidig så tenker jeg for en idiot du er. Er du så overflatisk? Hva har det å si? Hva feiler deg? Til og med i ambulansen tenkte jeg på hvor stygg jeg så ut, selv om jeg trodde jeg skulle få slag. Latterlig.

De gir meg intravenøst og vitaminer, jeg føler meg bedre etter en stund, og synet begynner å normalisere seg. Resten av tiden går til CT og MR av hodet, og blodprøver. Klokken er 2 eller 3 på natten og jeg blir trillet inn på et rom som jeg måtte dele med en annen person. Jeg følte meg så mislykka og alene. 

Jeg ligger med de ekle ledningene i venstre arm, og de begynner å boble på en måte. Jeg friker ut og får tak i sykepleieren. Helt normalt sier hun. Kommer inn med mat, men jeg klarer ikke å spise skikkelig for jeg kan bare bruke en hånd. I tillegg sover pasienten ved siden av meg og jeg blir redd for å vekke henne. Legger meg ned i sengen igjen.

Så begynner venstre arm med de ekle ledningene å bli HELT nummen. Jeg kjenner ingenting i armen. Drar i snoren, sykepleieren kommer. “Det er helt normalt” sier hun. Ehm, hva?? Jeg er redd armen skal være død når jeg våkner i morgen. Dette her stoler jeg ikke på, så jeg prøver å sammenligne hudfarge på armene, og stryke meg for å kjenne om det er noe følelse der. Det ser normalt ut. Jeg får en sovepille og får heldigvis til å sove et par timer. 

Neste dag. De kommer med resultatene. Alt ser fint ut. Hjernen min er frisk, kolesterolet mitt er tydeligvis fantastisk bra, og blodprøvene ser fine ut. Selvfølgelig. Hver gang det skjer noe med meg så er det aldri en forklaring på det. Eneste at stoffskiftet mitt var for høyt, som jeg tar tabletter for. Og det kan gjøre deg ganske sprø, hvis du i tillegg ikke spiser eller sover skikkelig.  Så de fant aldri helt ut av hva det var. Jeg var bedre, fortsatt svimmel, men ble sjekket ut. Jeg ville bare hjem i min egen seng. 

Jeg vet ikke om jeg bare var dehydrert, stresset av symptomene og underernært på en gang, i tillegg til stoffskiftet. Jeg hadde ikke spist eller sovet skikkelig på flere dager. Jeg skjønner fortsatt ikke symptomene, men håper virkelig at det ikke skjer igjen. 

Det er noen ting en tar for gitt, som er så vitale. Jeg ble overrasket over meg selv som var så overflatisk i et så viktig øyeblikk. Jeg lærte noe om meg selv. Utseendet har blitt en del av meg. Misforstå meg ikke, jeg driter i hvordan andre ser ut, og jeg er ikke en blond idiot, men mitt eget utseende er så integrert i meg og min personlighet. Det er skjoldet mitt. Jeg forstod ikke hvor stor del av meg det var før jeg satt i ambulansen og tenkte på at Lakers jerseyen min var feil vei. For det er viktig, det. Not.

Jeg har helt random kontakt med en milliardær for tiden, og han var også innlagt på sykehuset rett før meg. Jeg sendte en spøkende snap sånn: “Nå er det min tur, hehe.” Jeg lå der i sykesenga og så rundt meg, så undret jeg meg: “Hadde han fått bedre behandling enn meg?” Rommene våre så iallefall like ut, han var i USA da. Greit at det er mer privatisert der, men uansett hvor mye penger du har, så er det ikke alt en kan kjøpe. Han kan for eksempel ikke kjøpe seg utav det han sliter med. Han kan sikkert få mer oppfølging og så videre, men han kan ikke kjøpe seg ut av det selv om han så og si har ubegrenset med penger. Jeg har egentlig forstått hvor lite materielle ting betyr for lenge siden, men det var kanskje i det øyeblikket det virkelig gikk inn på meg. Det er noen ting penger ikke kan kjøpe. Det er det som gjør oss til mennesker. 

Jeg har alltid vært veldig frisk fysisk bortsett fra ryggplager og muskelsmerter, så når noe sånn skjer med meg, så tenker jeg bare på alt jeg kunne gjort for å forhindre det. Selvfølgelig er det ikke alt en kan forebygge, men det er så utrolig viktig å ta godt vare på de tingene som betyr noe. Helse, familie og gode venner. Ting som ikke kan kjøpes.

Det er så lett å glemme de virkelig viktige tingene i livet, særlig i dette samfunnet og den tiden vi lever i. Det høres klisjé ut, men en forstår kanskje ikke betydningen av det før det skjer noe virkelig alvorlig.

I dag var jeg hos legen, og på legerommet var det informasjon på TVene om hva du bør gjøre hvis du begynner å bli nummen i armen og diverse. Du burde ikke nøle med å ringe 113, det er sekunder som kan telle!

Jeg er utrolig takknemlig for ambulansearbeiderne og for Ullevål sykehus som tok meg alvorlig og godt vare på meg. Det er så lett å føle seg som en maur i en maurtue i storbyer, og jeg føler ofte det er mange om benet og vanskelig å få hjelp. Men det er alltid noen som sitter på 113 og tar imot samtalene og da kan du iallefall forklare symptomene dine, så tar de en vurdering utifra det. Så ikke nøl med det hvis du blir bekymret for at noe skal være galt.

Ønsker dere alle en fin dag!

8 kommentarer
    1. Uff, godt å høre at du er i fin form og at det ikke var noe alvorlig! Men skummelt likevel å miste sånn kontroll over kroppen sin, jeg skjønner godt at du ble redd!
      Ta vare på deg selv <3
      Klem

    2. Høres ut som et panikkanfall. Jeg ble innlagt på akkurat samme måte som deg, med de samme symtomene, spørsmålet om man skulle til legevakt eller sykehus? Endte opp på sykehuset, nevrologisk avdeling, og fikk etterhvert tilbake synet og følelsen i armene akkurat som du. Hjertet slo veldig merkelig, og det var vel hovedgrunnen for at jeg tenkte på slag, den gang. Men alt viste seg å være bra i etterkant. Har man alkohol i blodet i en sånn situasjon, gjør det panikkanfallet verre, så jeg ville sjekket det ut nærmere hos en psykolog om jeg var deg.

    3. :): Hmm, hjertet mitt slo normalt. Flere som påstår det er panikkanfall, noe som er litt irriterende :p jeg var utrolig avslappet og ikke stresset i det hele tatt, jeg var i veldig godt humør der jeg satt og snakket med min flørt :p Skulle akkurat til å legge meg. Så hvorfor skulle jeg få panikk? Makes no sense. Det med øyet skjedde dagen før også, men da gikk det over fort. Tviler sterkt på panikkanfall, men stresset av symptomene kan nok ha gjort at jeg fikk det verre.

    4. Jeg fikk akkurat samme for ca to år siden og fant ut at jeg hadde migreneanfall. Da blir man munnen i armen, benet, ansiktet, munnen etc, man kan miste synet i noen minutter/synet blir uklart. Dette er ofte etterfulgt av en hodepine, men behøver ikke være det. Kan godt hende det var migreneanfall.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg