Turen til Miami må nok være den beste ferien jeg har vært på. Jeg har opplevd så mye kult og ikke minst blitt kjent med så mange fete mennesker. Det er så lett å bli kjent med folk der, folk er så inkluderende. Jeg kom jo alene, men har fått meg masse gode venner som jeg kommer til å ha kontakt med. Jeg har lært utrolig mye på denne turen, på godt og vondt, men mest godt. Jeg har funnet ut hva jeg ikke ønsker i livet, og hva jeg ønsker. Materielle ting blir mindre og mindre viktig jo mer jeg reiser. Du trenger kun nok penger, og etter det skaper du din egen lykke. Jeg har funnet ut at det viktigste i livet for meg er kjærlighet, ha gode venner og familie.
Da jeg først kom til Miami, observerte jeg så mye falskhet og gold diggers på klubbene at jeg ville nesten bare dra hjem. Jeg ble trist, jeg ble ubekvem. Hvordan skal jeg forklare det? Som om en politiker som plutselig har havnet på en strippeklubb. Jeg ville like meg, men det var bare utenfor mitt element. Jeg følte jeg var for genuin og for smart til dette. Men så fant jeg ekte mennesker og lærte så mye av dem. Det var da jeg kunne slippe meg løs og begynte å kose meg.
Blant annet ble jeg kjent med Miguel, som jeg egentlig hang mest med. Jeg møtte ham første dagen vi var ute alle sammen, han er sånn club promoter som får alle inn på nattklubbene osv. Jeg likte ham umiddelbart, jeg har aldri sett noen med mer utstråling og karisma. Samtidig er han som den irriterende lillebroren jeg aldri fikk. Så utrolig høy selvtillit, og så frekk i kjeften. Jeg er også frekk i kjeften, så dere kan sikkert se for dere hvordan vi hadde det. Han stjal mobilen min, vi sloss, jeg prøvde kaste ham ut fra rommet mitt, han nektet å dra. “You so STUPID!” med den slang New York-dialekten hans har jeg vel hørt 100 ganger i løpet av turen. Fordi han vet jo alltid best, selvfølgelig. Men vi hadde det utrolig morsomt, vi satt på hotellrommet mitt og så film, spiste mat og lo oss ihjel av elendige amerikanske reklamer. Han er en av de sykeste menneskene jeg har møtt, men også den mest sjarmerende personen jeg har møtt. Han har hatt et så vanskelig liv, men er fortsatt så ekstremt positiv, og hver gang jeg var negativ minnet han meg på hvordan jeg heller burde tenke. Jeg skjønner ikke hvordan han får det til.
Det som er ekstremt random med det hele, er at han la meg til på Snapchat en måned før jeg i det hele tatt hadde bestemt meg for å dra til Miami. Jeg visste ikke hvem han var, men han drev å maste på meg om at jeg skulle komme til Miami og feste, jeg bare wtf, jeg skal ikke dit, slutt å mas. Og når jeg faktisk endte opp med å reise til Miami drev han å maste hull i hode på meg: “Skal du feste? Skal du ikke feste eller? Er du ikke klar for å feste?” igjen og igjen. Jeg skrev tilbake: “Jo, selvfølgelig er jeg klar for å feste, men ikke med deg!”
Og så drar jeg ut med de jeg egentlig skulle møte, første dagen vi er der, og vi står og venter på å dra inn på nattklubben. Det er han som er promoteren vår, og en god venn av de jeg skulle møte. Jeg visste ikke hvem han var i det hele tatt. Så plutselig sitter vi ved siden av hverandre inne på klubben, og han bare: “Jeg kjenner deg igjen. Du er hun fra Snapchat!” Og jeg skjønte ikke hva han mente. Plutselig gikk det opp for meg. “Åå, du er han irriterende fyren fra Snapchat!” sier jeg. Det der er faktisk så sykt tilfeldig. Hva er sjansene liksom?
Den siste dagen var jeg ganske emosjonell, jeg gruet meg til å dra hjem til Norge, fra ham og fra alt. Vi var på hotellrommet, jeg hadde masse å pakke og var bare stresset. Han begynner plutselig å le. Jeg spør hva det er. “You’re not throwing me out anymore!”, sa han. Jeg lo. Det var sant. Jeg hadde blitt vant til det irriterende nærværet hans. Han endte opp med å traske etter meg hele dagen, noe jeg normalt sett ikke hadde latt noen andre gjøre. Jeg er så vant til å være alene.
På slutten av dagen satt jeg i lobbyen på hotellet sammen med ham og ventet på å dra til flyplassen. Jeg ville bare at dagen skulle vare for alltid. “Don’t start crying now!” sier han. Men det gjorde jeg jo selvfølgelig og løp på toaletten. Etterpå holdt han rundt meg og prøvde å trøste meg. Han foreslår at vi tar noen shots som en avskjed, og sier at vi skal holde kontakten.
Jeg kommer endelig frem til flyplassen i London etter ti timer på fly, er dritsliten og står og venter på bagasjen min mens jeg er på telefonen. Plutselig ser jeg en video. Det er fra ham, som han sikkert la igjen mens jeg var på toaletten. Han ser inn i kameraet og sier: “Heidi, du er ikke dum. Du er fantastisk. Du er superkul, og jeg håper når du ser denne videoen at du alltid tenker det. Jeg kommer til å savne deg, og jeg er glad i deg. Bestevenn!” Først smilte jeg fra øre til øre og så ut som en weirdo der jeg stod, og så bare knakk jeg sammen. Jeg er så vant til å få høre hvor pen, deilig og vakker jeg er, men alt jeg ville høre var at noen likte meg for den jeg var. Og han er en av de få menneskene som faktisk fikk se hvem jeg egentlig er. På godt og vondt. Det var jo umulig å unngå, han ville jo aldri la meg være i fred, haha. Det er det søteste ever. <3
Håper dere liker å høre om turen min, setter pris på alle de hyggelige tilbakemeldingene fra dere! 🙂
Så moro!
Så utrolig tilfeldig at du møtte han som stalket deg på snap 😀 Han så supersøt ut da. Håper dere holder kontakten. Hvordan endte du opp med å dra alene til Miami? Og hvordan kom du deg ut på klubber før du møtte de som ble vennene dine? Må jo være vanskelig å dra på utesteder alene sånn med en gang, selv om du tydeligvis fant en god gjeng fort.
Utrolig kult å høre om turen, skriv mer! 😀
Ja veldig tilfeldig! Jeg vi har fortsatt kontakt, savner ham allerede :p Det var fordi jeg først hang med en gjeng men så dro noen av de til LA og andre til Orlando. De bodde ikke i Miami alle sammen. Den ene dagen i DJ Khaled sin bursdag skulle jeg møte en av de jeg kjente, men de ombestemte seg så jeg begynte bare å henge med noen andre der:p så dro vi videre etterpå sammen, og så bare ballet det på seg liksom. Veldig enkelt der borte, og jentene var vært supersøte <3
Herregud, så koselig! 🙂 Det å connecte med andre mennesker på den måten er noe av det fineste som fins.
Oda: Ja, helt enig! Er så sjeldent det skjer, eller at jeg tillater at det skjer haha. Men vondt å dra fra dem 🙁
Sååå søtt, det må jo være “ment to be”. Hold kontakten, gjerne en mening med møtet, og ikke snap. 😀
Så utrolig søt og gøy historie Heidi! Håper du drar tilbake, slike mennesker som han er slike en egentlig skal finne i livet og henge med, synd det er så få av dem. Gleder meg til å høre om det blir flere turer til utlandet på deg 🙂 god jul og kos deg hjemme i Haugesund.
Trude: Hyggelig at du likte lesningen 🙂 Ja, jeg føler livet blir mye bedre når en omgir seg med slike folk <3 Har veldig lyst å dra tilbake, så kanskje snart! God jul og godt Nyttår til deg også 🙂
Anonym: Awe, så hyggelig at du synes det! Jeg følte også det var meant to be, for alt skjedde så tilfeldig :p Skal holde kontakten, og forhåpentligvis reise tilbake igjen snart :))