Åh, dette er en ting jeg har hatt på hjertet lenge. Nå kaster jeg meg ut i den politiske debatten, koste hva det koste vil.

Med tiden så har kommunikasjon bare blitt større og større, og verden blir mindre og mindre. Hver dag blir vi fôret med meninger og informasjon, enten vi vil eller ikke, via Facebook, kommentarfelt, aviser, leserinnlegg og så videre. Jeg synes det meste er så ekstremt ensformig, at jeg holder på å bli sprø. Jeg tenker dette flere ganger til dagen, og rister både figurativt og bokstavelig talt på hodet.

Politisk korrekthet til det uendelige. Idealisme uten like. Knebling av det frie ord.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det er så mye som ser fint ut på papiret, men som ikke lar seg gjøre i praksis. Eller rent realistisk sett, utifra samfunnet vi lever i. Alle kan forme en mening som virker rimelig, rettferdig, riktig og fornuftig, som en kunne ønske alle føyde seg etter. Altså en idealistisk mening. I en perfekt verden. Men vi lever langt i fra i en perfekt verden.

Hver dag leser jeg hvordan jeg burde føle, hva jeg burde mene, hva jeg gjør galt og hva jeg burde ha dårlig samvittighet for. Jeg sitter av og til og føler meg som en direkte slem person, fordi jeg ikke gjør eller tenker slik jeg tydeligvis burde gjøre. Men så rister jeg det av meg heldigvis, for det er så ekstremt gjennomskuelig, naivt og innsnevret syn enkelte mennesker har i forhold til noen ting, at jeg rett og slett velger å ta avstand fra det.

Spesielt i Norge har vi en godhets-mafia som egentlig ingen kan si noe imot, for de har jo “rett”, uansett hvor relativt begrep det er. Vi er vel de fleste enige om at fred på jord er det beste, at vi skal være snille mot hverandre, at vi ikke skal diskriminere, at vi skal ta vare på planeten og alt det der. Det sier seg vel selv. Men likevel er vi så langt derifra, det er omtrent en utopi, let’s be real. Det betyr ikke at vi skal gi opp, men kom an!

Det som er så farlig, og også kleint å se på, er når folk blir så skinnhellige at de tror de vet alt. Tingen er at alt kan dissekeres ned til den minste detalj, og til slutt sitter du som regel igjen som en eneste stor hykler. Kanskje ikke folk sier det til deg, men de tenker det. Og det er ikke noe jeg vil begi meg ut på. Bare tenk på det. For eksempel pelsbruk. Si du er imot pels men du spiser kjøtt. Og om du ikke spiser kjøtt så drikker du melk og spiser fisk, eller bruker skinnet fra kua til støvlettene dine og veska di. Du boikotter ikke kjendiser som bruker pels til det kvalmende, og du bruker sminke som er dyretestet. Ja, da er du et rævhål. Guilty! Bruker selv ikke pels, men er skyldig i mye annet. Jeg gjør mitt beste, men er også egoistisk.

Folk er irritert over overforbruk mens de samtidig bidrar til overforbruket. Kanskje de har lite innsikt, ikke vet jeg. Det er ikke bare klær som er overforbruk, det er interiør, mat og mange andre ting. De er imot barnearbeid men de har så jævla lyst på det billige plagget som de har siklet på, så de kjører på. Helst i all hemmelighet.

Og veldedighet. Oh, lord. Jay-Z og Beyonce har en milliard dollar i net worth til sammen, og skal hylles fordi de bruker en brøkdel av dette på veldedige saker. Ja, det er fint og det gjør en stor forskjell for mennesker i nød og andre organisasjoner. Men de beholder fortsatt EN MILLIARD dollar til seg selv! Hvorfor? Penger gir luksus, og ikke minst status og makt i Hollywood. Så ikke kom her med at de er så forferdelig gode mennesker på grunn av det. De gjør det sikkert delvis fordi de vil gjøre en god gjerning, og delvis fordi de føler seg som gode mennesker som gjør den gode gjerningen. Det er omtrent obligatorisk når en har den slags rikdom. Men jeg ville sikkert gjort det samme selv. Igjen, er ikke et prakteksempel av et menneske.

For meg er det å være genuin, både på godt og vondt, ekstremt viktig. Fordi det er så åpenlyst at denne menneskeheten ikke er perfekt, at det ville vært arrogant av meg å tro annet om meg selv. Jeg synes det er flaut å komme med et utsagn, for så å bli tatt på det i ettertid. Samme med løgn. Flaut. Derfor prøver jeg å gjøre minst mulig av det, men det hender jo selvfølgelig. Jeg er som sagt, unødvendig å si, ikke en engel.

Uansett, poenget mitt er hva jeg, og sikkert mange andre mennesker som føler seg kneblet i offentlig debatt, er lei av. Folk som sitter på sine høye hester og dømmer oss som har et annet, og kanskje politisk ukorrekt syn på ting. Men kanskje vi bare har, etter vår mening, et mer realistisk syn på verden. At vi kanskje ikke har troen på at alt kan bli rosenrødt. Det er så mange ting i verden jeg ikke skjønner meg på, for eksempel hvordan noen kan ta en kniv å skjære av hodet på et annet menneske. En del av meg dør inni meg når jeg tenker på at det er en realitet. Vold, drap og tortur er helt forferdelig, men det skjer på daglig basis. Det nytter ikke å si fine ting om hvordan vi kunne ønske det var. Vi bør heller prøve å forstå hvorfor. Kanskje vi da kan finne en årsak som fører til en slags…forbedring?

Jeg har et urokkelig syn på at inget menneske i denne verdenen er mer verdt enn et annet. Noe som gjør at jeg ikke ser ned på noen, men kanskje irriterer meg over noen. Til og med blir forbanna av og til. Men, jeg har tro på at alle har en grunn for at de er som de er, og tenker som de tenker. Ellers ville de vel ikke gjort og sagt som de gjorde, eller hva?

Jeg reflekterer ofte over dette, og tenker over de verste handlingene enkelte mennesker har utført, og som gjør meg kvalm, gir meg angst og som nesten er uutholdelig å tenke på. Det utfordrer mitt syn, men jeg prøver likevel å holde fast ved det og forstå. Noe av det ekleste jeg kan tenke på er Ariel Castro som i ti år holdt tre jenter fanget i huset sitt og seksuelt misbrukte og torturerte dem. Josef Fritzl. IS og deres ekstreme tortur. Jeg sliter med å forstå, og har så mye empati med ofrene at det gjør vondt langt inni hjerteroten. Og klart er mye av det ren ondskap. Men vi er alle mennesker. Vi er alle samme rase. Vi blir ikke født onde. Det må være en grunn.

Jeg kan fortsette i all evighet om det, men poenget er denne utopien som folk prøver å tvinge frem, som etter min mening er vanvittig. Det kommer alltid til å finnes onde, jævlige mennesker på denne planeten. Det er sult og elendighet som en såvidt klarer å tenke på. Det er innvandringsproblematikk som er et ekstremt vidt og vanskelig tema, som en omtrent ikke vet hva en skal gjøre med. Det er urettferdighet og rettferdighet, og ingen blir enige om det, fordi rettferdighet er så ekstremt relativt. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg synes om dødsdom, for eksempel. Men kanskje vi ikke trenger å ha en mening om alt, kanskje vi er i gråsonen!

Og så skal vi pynte så jævlig på alt. Som om at du skriver noe idealistisk, fint fjas på Facebook gjør en forandring. Av og til lurer jeg på om folk bare vil virke forferdelig snille og gode, og rakke ned på andre som kanskje tenker et hakk mer realistisk på ting, eller som bare har en annen, mindre populær mening.

En oppfordring, om enn så liten, er å godta at folk har forskjellige meninger. Vennligst prøv å ikke kneble folk bare fordi de ikke tenker det samme som deg. Prøv å la være å bruke hersketeknikker for å få folk til å tie stille, eller slette det Facebook-innlegget som de kviet seg for å poste i utgangspunktet. Det skaper ingen forandring i deres meninger. Det fører bare til at folk holder kjeft fordi de ikke tør å si mer, men innvendig så holder de på å eksplodere. Kanskje holdningene bare blir mer ekstreme. Du gjør ikke deg selv eller andre en tjeneste ved å gjøre dette. Og nå er jeg selv utopisk til en viss grad, for denne skinnhelligheten i enkelte mennesker er så godt plantet i dem at… hjælp.

Jeg har selv vært skyldig i dette. Da jeg var liten hadde jeg lyst til å bli politiker, jeg var engasjert i samfunnet og hadde mine kjernesaker som jeg brant for. Og også angående moral. Jeg sa så mange fine ting og trodde jeg hadde svaret på alt, og skjønte aldri hvorfor storesøsteren min så på meg med et irritert og håpløst blikk mens hun ristet på hodet. Nå skjønner jeg det. Jeg var den irriterende idealisten, som ikke så problematikken og realiteten i ting, men i stedet malte alt rosenrødt fordi det hørtes så fint ut, og jeg skjønte meg ikke på hvordan hun kunne være uenig i mine meninger.

Et tema som jeg holder på å bli totalt gal av er klimadebatten. Ordet miljø har jeg fått helt oppi halsen. Om det finnes bedrevitere og folk på sine høye hester, så er det absolutt her. Fy faen. Jeg har bare lyst å skrike ut at jeg driter i hele miljøet. Av og til så sliter jeg med å forstå lidenskapen ved å holde denne planeten i live. Jeg sliter med å bry meg, sorry. Jeg melder meg bare ut av denne debatten, jeg er rett og slett for negativ og inhabil. Det må være lov å si at en gir faen. På samme måte som det må være lov å si at du brenner for noe. For å si det sånn, jeg kommer ikke til å kjøpe den jævla sparepæra. Sorry, not sorry. Spør du meg hvorfor så har jeg iallefall ikke et korrekt svar. Bryr meg ikke, synes planeten er dritt? Er uansvarlig? Noe i den duren.

En annen ting ved å debattere som om en “vet alt” er at det som regel er umulig å ha alle fakta på bordet. Jeg kan sitte å lese et kommentarfelt, uansett om det er noe jeg er rimelig overbevist om, så kommer det opp fakta som jeg ikke visste om (helst med kilder selvfølgelig), og så kan jeg revurdere hele meningen min. Er ikke det mest rimelig, egentlig? Jeg kan jo ikke tviholde på en mening, når jeg får andre opplysninger som ikke støtter det jeg trodde eller mente originalt. Det ville for meg vært veldig trangsynt.

Jeg sier ikke jeg vet alt, for jeg gjør ikke det. Jeg driter i miljøet men får vondt inni meg av å se isbjørnene som klamrer seg til et lite flak av is. Jeg er hard når det gjelder innvandringspolitikk men får ekstremt vondt i hjertet av å se flyktninger som ikke blir behandlet humant. Jeg er feminist men ikke “den kjipe typen” (oi, hjelp). Jeg blir provosert av mannfolk med helt syke kvinnesyn, men jeg prøver ofte å forstå hvorfor de har formet disse synene, istedetfor å dømme. Jeg vet ikke svaret på alt, og jeg er ikke mer verdt enn folk som tror de gjør det. Jeg er for eksempel en uansvarlig person som driter i planeten vår. Andre får ta seg av det, lissom.

Det jeg kunne ønske mer av er velment, konstruktiv debatt uten personangrep. Det er litt av et ønske, men. Av og til må jeg bare ta en pause og tenke at verden går som den går, den utvikler seg, trendene forandrer seg og folk forandrer seg når den tid kommer. Når jeg blir tvangsfôret med alle slags meninger om verdenen så får jeg ofte opp i hodet teksten til en sang av mitt store idol, og etter min mening et geni av en mann, Marilyn Manson – “Nothing’s gonna change the world.” Ja, det veldig negativt og satt på spissen, men jeg har bare troen på at ting går sin gang og at verden forandrer seg når den forandrer seg. Det vil sikkert ha veldig lite å si for samfunnet at jeg skriver denne teksten, men jeg følte for å kaste mitt bidrag av WHATEVER ut i verden. Vi trenger mangfold av meninger – jeg begynner å kjede meg. Live and let live.