Må en enten drikke seg dritings eller låse seg inne?

Denne helgen har jeg bare slappet av. Jeg har ikke drukket. Jeg drakk på torsdag, bare et par øl og litt champis, men jeg ble jævlig dårlig av en eller annen grunn. Da jeg våknet neste dag og åpnet øynene så bare hatet jeg meg selv.

Jeg liker ikke den personen jeg blir når jeg drikker. Jeg er ikke slem, det er heller motsatt. Jeg er så hyggelig at jeg blir flau. Alle de murene jeg har oppe og den kulden og likegyldigheten jeg normalt utstråler forsvinner, og jeg får en ekstrem trang til å fortelle alle hvor glad jeg er i dem. Eller vise det på en eller annen måte. Til og med til fremmede, herregud. Jeg vet ikke engang om det er ekte følelser, fordi med en gang jeg våkner så er alt forandret. Er det noe underliggende som jeg ikke vet om, eller er det bare bullshit som kommer ut på fylla? Jeg er jo ikke sånn! Alt virker som en god idé, alt som jeg har holdt tilbake fra den jeg er forelsket i skal nå ikke lenger holdes tilbake, det skal tydeligvis bli sendt skriftlig. Eller den vennen som jeg ikke engang liker, strekker jeg ut en hånd til. Jeg blir fylt av nostalgi og jeg snapper her og der, fylletekster, for denne kjærligheten og utadventheten må tydeligvis ut! Noen personer blir kanskje flaue når de har vært frekke eller kjipe, men for meg er det nesten motsatt. Jeg dør innvendig hvis jeg har vist for mye hyggelige, emosjonelle følelser. Da vil jeg heller være en drittsekk.

På fredagen så fikk jeg virkelig en oppvåkning. Bokstavelig talt, når jeg våknet opp. Driti meg ut igjen. Vært altfor emosjonell. Sendt piss jeg aldri ville sendt normalt. Jeg vil helst, gjerne, vennligst, please slippe å føle dette, så mye som mulig. Jeg orker ikke denne sirkelen lenger. Jeg vil vite hva faen jeg gjør, slutte å lure på hva jeg gjorde dagen før og være den jeg ER. Hva er vits å få dårlig selvfølelse over å være en person en egentlig ikke er engang. Jeg vil ha selvrespekten min tilbake igjen!

Så hvordan skal jeg få det til? Det å slutte å drikke er faktisk uaktuelt for meg, og med den kulturen vi har i Norge blir det enda vanskeligere. Hva gjør en på hvis ikke, liksom? Det er begrenset hvor mange kinoer en kan gå på. Så la oss være realistiske her. Det er ikke så mye annet å gjøre på, og når alle vennene dine er ute å drikker, så har du jo gjerne lyst til å være med dem.

Men, en løsning er, hvor enn oppbrukt den er – å drikke mindre. Å engang i blant gå ut med den hensikt at du kun nipper til glasset for å “være med”. Social drinking er vel det de kaller det i utlandet, men som er et ganske fjernt konsept for de fleste nordmenn. Iallefall for meg. En trenger ikke å være en party pooper av den grunn. Jeg vet mine venner som leser dette kommer til å le seg ihjæl, for jeg er ikke akkurat den som spytter i glasset, men helvete, noe må endre seg! Nå høres det ut som jeg har den sykeste moralen, men jeg har ikke det. Jeg har behov for å være selvdestruktiv en gang iblant, men helst sjeldnere enn hver jævla helg.

Det var veldig digg å våkne i dag å vite at jeg ikke har kommunisert noe piss over internett som jeg ikke kan stå for. For meg er det veldig viktig. Jeg har kontroll. Muren må være oppe!!

Alle når vel et punkt der en forstår at en burde endre seg, at det ikke har kommet før er jo helt merkelig, da jeg har vært ute på en zillion ravende fyller, men jeg savner den personen jeg var før jeg begynte å drikke. Skikkelig mye. Hvis jeg kunne gå tilbake i tid så kunne jeg ønske jeg aldri begynte å drikke. Det er hardt liv å våkne hver søndag og så må en bygge seg opp igjen hele uka og så er det søndag igjen. Det fysiske etter fylla er ok for min del, bortsett fra at kroppen blir hengete og fettete. Det ødelegger jo mye av treningen, så det hadde vært spennende å sett hvordan den fysiske formen ble hvis en kuttet ned på alkoholen.

I dag fikk jeg trent med Astrid Helen, istedetfor å være hjemme å hate meg selv. Det var verdt det, haha. Jeg føler jeg jinx’er meg selv ved å skrive dette, men jeg er i det minste edru når jeg skriver det. Touché!

 

– Heidi Lill

 

Godt nytt (og bedre) år

Hei og hå! Tenk at året snart er omme, dere. Det er jeg egentlig veldig glad for, haha. Jeg har opplevd mye gøy, spennende og surrealistisk i 2016, men samtidig har det vært en berg- og dalbane følelsesmessig. Det er det første året jeg har vært singel på omtrent 12 år, og det har til tider vært vanskelig å justere seg til. Jeg trodde det skulle være så gøy å være singel, men jeg merket fort hvor håpløs romantiker jeg er, og forelsker meg veldig lett. Samtidig så vil jeg ikke slå meg til ro før jeg finner “the one” denne gangen. Så det kan være en stund til, hehe. Akkurat nå vil jeg bare leve livet, og så får jeg se hva som skjer.

Hotellrommet i Miami

Jeg har aldri vært på ferie singel engang, så det var gøy å få oppleve det i Miami. Apropos, jeg har hatt noen syke opplevelser siden jeg kom hjem! Nesten hver natt våkner jeg og ser meg rundt i rommet og skjønner ikke hvor jeg er. Jeg tror fortsatt jeg er i Miami, men vet ikke om jeg er på hotellrommet eller et annet sted. Jeg ser rundt meg og prøver å se om det er noen i rommet, for å finne ut hvor jeg er. Uten bruk av alkohol liksom. Det er skikkelig skummelt! Det skjedde kraftig en natt da jeg var hjemme i Haugesund, jeg brukte kanskje ett minutt på å finne ut hvor jeg var. Jeg visste ikke hvor jeg var, hvem jeg var med eller hvorfor jeg var der. Jeg måtte tenke så det knaket liksom. Jeg ble så lettet da det gikk opp for meg at jeg var hjemme hos mamma og pappa. Herregud, jeg skjønner ikke hvorfor dette skjer. Ekstrem miljøforandring kanskje? Noen andre som har opplevd dette?

Hotellrommet i Miami

Det var veldig hyggelig å være tilbake i Haugesund og se den nye leiligheten til mamma og pappa. Jeg trivdes så godt der at jeg kjedet meg ikke en gang. Ville nesten ikke dra hjem til Oslo. Og så er det ikke akkurat vondt å bli oppvartet av mamma heller, var ikke mye jeg trengte å gjøre der. Herlig å få skikkelig mat servert på bordet, haha. Jeg har vært syk nesten hele tiden, så hver dag jeg våknet så ringte jeg mamma (orket ikke gå ut av sengen) og spurte om hun kunne lage frokost til meg. Hun er kokk, så alt hun lager er ekstra digg. Og rommet mitt lignet veldig på hotellrommet mitt i Miami, så jeg følte jeg bestilte roomservice igjen, haha. Snille mamma <3 Jeg er kun hjemme én gang i året men mulig det blir oftere nå, siden jeg trivdes så godt.

Anyways, nå må jeg seriøst komme meg i trening etter all denne festingen, jeg er 27 år og nå nytter det ikke å surfe på gode gener lenger. Det som er bra er at jeg har sluttet på de p-pillene (Diane) som jeg har brukt i flere år for å dempe testosteronnivået, så nå bygger jeg muskler mye raskere. Jeg fant ut at pillene hadde blitt tatt av markedet i Frankrike og en del andre land fordi det er så stor sjanse for å få blodpropp av dem, så jeg våknet opp en dag og bestemte meg for at jeg ikke ville ta dem lenger. Det var rett etter jeg sluttet med disse jeg havnet på sykehuset, så derfor var jeg ekstra redd for at det var blodpropp eller slag jeg hadde fått. Men nå har jeg vært av dem en stund og det funker veldig bra, så jeg er glad jeg sluttet med dem.

Processed with VSCO with f2 preset

Det med kropp ble jeg ekstra bevisst på etter jeg var i Miami. Det er så mange fine jenter der, herregud. Mange av dem er latinamerikanere, og nå skjønner jeg hvorfor de kaller det “Brazilian buttlift” for å si det sånn. De var så perfekte at det var nesten litt deprimerende, haha.

 Processed with VSCO with f2 preset

Ellers har jeg litt posttraumatisk stress etter møtet med Flo Rida, haha. Jeg prøvde å høre på musikken hans her om dagen, og hørte den fete låten etter den andre, og jeg tenkte bare “Neeei, har han den sangen også.” Så jeg klarer nok ikke å høre på ham på en stund fremover.

Dette ble et lite sammensuriet av et innlegg, men. 

La oss bare håpe på at 2017 blir et fett og mye bedre år enn 2016!!

Godt nyttår <3
 

Pinlig kjendistreff

Jeg nevnte tidligere at jeg var i leiligheten til rapperen Flo Rida her om dagen, og at jeg skulle komme tilbake til det. Det er en veldig morsom, men også pinlig historie. 

Jeg satt og swipet på Tinder på hotellrommet mitt den ene dagen, hvorfor ikke liksom. Så matchet jeg med en fyr som så hyggelig ut. Vi pratet litt, og han fortalte at han var designer og viste meg litt av hva han gjorde. Jeg så at han hang med en del kjendiser, blant annet The Rock og noen andre. Så plutselig spør han meg om jeg vil møte ham, sier at han skal til Flo Rida sin leilighet og klippe ham. Kult, jeg digger Flo Rida.

Jeg tenkte ok, dette er random. Og i tillegg hadde han sykt dårlig tid, så jeg måtte møte ham kjapt. Jeg hadde såvidt sminket meg, så jeg satt i gang og gjorde det i all hu og hast. Mens jeg sminket meg tenkte jeg: “Er dette lureri?” men fortsatte å gjøre meg klar. Jeg sier at jeg ikke rekker å være der i tide, men kommer så kjapt jeg kan.

Han sender meg adressen og jeg bestiller en Uber. Det er down town, 20-30 minutter unna hotellet mitt. Når jeg sitter i Uberen tenker jeg fy faen, Heidi, hva er det du driver med?? Tenk om jeg blir kidnappet, voldtatt eller drept. Det er trossalt USA og jeg skal hjem til noen jeg ikke kjenner. Jeg googler “human trafficking in Miami” og prøver å finne ut hvordan det foregår og om det er hyppig her. Jeg begynner å frike ut, sender melding til en kompis og sier den eksakte adressen, navnet på fyren, og at om jeg ikke gir beskjed om at alt er OK innen ti minutter så er jeg fucked. Ring 911!

Jeg kommer endelig frem, men jeg finner ikke inngangen. Det ser ikke posh ut utenfor, og jeg begynner å bli rimelig skeptisk. Kan dette være hans leilighet? Jeg er helt elendig til å finne frem til steder generelt, det regner som faen, jeg er utålmodig og begynner å bli forbanna. Tekster designeren, han tekster tilbake og prøver å forklare, men jeg finner ingen inngang. Jeg blir mer og mer frustrert, jeg har pyntet meg fra topp til tå og så må jeg gå rundt i regnet og lete. Jeg sender mer og mer hissige meldinger, finner fortsatt ikke frem. Til slutt skriver jeg “Fy faen, dette er fuckings bullshit” og en haug andre ting. “Hvis ikke du kommer og henter meg NÅ så stikker jeg!”

Han kommer endelig ned. Det er ham på bildene, jeg kjenner en lettelse. Han prøver å gi meg en klem men jeg dytter ham omtrent bort i det samme. Han sier: “Slapp av!” Så går vi inn i noe som ser ut som en hotellresepsjon, og deretter inn i heisen. Han forklarer meg at han var midt oppi hårklippen, og at Flo Rida har lest opp alle tekstmeldingene etterhvert som jeg har sendt dem. Og alle i rommet har hørt dem. Så nå har jeg avbrutt hårklippen hans, og i tillegg vært en sur megge. Fy faen. Dette er sekunder før vi skal inn i leiligheten hans. 

Jeg går inn døra, der sitter han med barber-kappen på seg og ser jævlig alvorlig på meg. Ikke et smil i sikte. Jeg føler bare han tenkte: “Hvem faen tror denne hissige, blonde kvinnen hun er.” Og han er ikke alene der, nevøen hans og en annen fyr er der også, og de har hørt alt de også, selvfølgelig. Et rom fullt av gangstas og jeg kommer inn der like whut, whut. Klassisk Heidi. Bokstavelig talt, jeg er veldig utålmodig og har et heftig temperament, men at de skulle få se det umiddelbart var ikke det jeg hadde planlagt. 

Jeg må hilse på alle, og jeg bare “Hi, I’m Heidi, nice to meet you”, prøver å virke ikke-forbanna og kjenne på håndtrykkene deres hvordan feelingen er. Etterpå står jeg der ved kjøkkendisken en meter unna Flo og tenker hva faen skal jeg gjøre. Det var rett før jeg fikk munndiaré og sa: “Helvete, jeg trenger en drink!”, men takk gud for at jeg ikke gjorde det. Jeg virket nok diva fra før av. Jeg lurer på hvor jeg skal gjøre av meg, men alltid pokerfjes på uansett hvor nervøs jeg er. Ser den heftige bling-bling sofaen hans og går bort og setter meg. 

Jeg ser at de andre to står og ser bort på meg med et spørsmålstegn. Prøver å ignorere det, sitter på mobilen min og prøver å virke cool. Ser rundt meg, observerer den fete leiligheten. Han har portretter av seg selv på veggene. Et rom fullt av joggesko. Kult. 

Flo snur seg plutselig i stolen og ser på meg. Lenge. Jeg kan kjenne blikket hans syre inn i meg. Han stirrer på meg. Jeg stirrer tilbake, han er blodseriøs. Jeg tror han er småirritert og fascinert på samme tid. Jeg tenker at han skal ikke få psyke meg ut, uansett hvem han er. Stirrekonkurranse. Det begynner å bli kleint. Han vant, men han fikk ikke et nervøst smil utav meg. Jeg ser ned i mobilen igjen. 

Begynner å slappe av og ta innover meg situasjonen. Hårklippen er ferdig. Han går rundt. De pakker fordi han skal til Canada, klærne ligger spredt utover sofaen jeg sitter på. Plutselig begynner han å synge R&B-style mens han går rundt, jeg kvekker til, det høres ut som noen skrudde på radioen. Sykt fin stemme. Jeg føler jeg må si noe snart, jeg skal ikke bare være veggpynt. Jeg lirer ut av meg: “Room full of sneakers, huh” og ler. Han sier ingenting, men begynner å gå sakte opp trappen til rommet med joggeskoene. Han skrur på lyset der. “Is that the thing to do?” Jeg: “What do you mean? A room full of sneakers?” Han: “Yeah?” Jeg: “Yeah, that’s the thing to do.”

BAM. That’s how I met the G. Etterpå gikk jeg hjem og hørte på Flo Rida – Welcome to My House. Just kiddin’.

Hahah. 

De viktige tingene i livet

Natt til torsdag sist uke lå jeg i sengen og tekstet og surfet på nettet. Chillet, var i usedvanlig godt humør fordi jeg snakket med min flørt (mehe) og skulle akkurat til å legge meg. Plutselig blir synet på høyre øye svekket. Alt jeg ser er dobbelt. Det samme skjedde kvelden før, men gikk bort etter en stund. Så merket jeg at jeg ikke klarte å tekste lenger, jeg begynte å bli svimmel, kvalm og skjønte ikke hva som skjedde. 

Plutselig blir jeg nummen i det høyre benet, samme side som øyet. Jeg blir stressa og prøver å massere det for å få blodsirkulasjonen i gang. Jeg må opp å stå, kanskje det blir bedre. I det jeg reiser meg kjenner jeg en ekstrem svimmelhet. Jeg masserer benet frenetisk da jeg begynner å bli mer og mer bekymret. Plutselig sliter jeg med å høre, og svimmelheten og nummenheten er så ille at jeg ikke klarer å gå skikkelig. Jeg ringer mamma som er i Tyskland, og sier hva som skjer, spør hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at ordene ikke ramler ut av munnen skikkelig, jeg sliter med talen. Hun sa jeg skulle ringe 113. Jeg prøver å gå igjen, og foten svikter nesten fullstendig, jeg er så svimmel at jeg klarer ikke å gå lenger. Jeg må bare legge meg ned i sengen igjen. Hele tiden tenkte jeg: “Ikke få slag, dette kan ikke være et slag.” Jeg var så redd. Jeg tenkte at jeg takler ikke hvis dette skjer med meg.

Jeg ville ikke ringe 113 men forstod at jeg bare måtte det. Jeg ligger i sengen med telefonen på brystet og høyttaler på, for jeg klarer ikke løfte telefonen skikkelig. Ringer 113, forklarer symptomene. Mobilen faller ned fra brystet, jeg prøver å få den opp igjen. Jeg skjønner at operatøren tar symptomene på alvor, men hun spør likevel mer. Hun hører meg ikke skikkelig, jeg svarer kort, fordi jeg sliter med å snakke. Jeg tenker hvorfor skjer dette nå. Jeg begynner å få korte blackouts der jeg blir helt bevisstløs i hodet og forstår at dette er alvorlig. Hun sier at hun skal sende noen over. “Dere må komme nå!” roper jeg panisk. Hun sier at de på vei og er der innen få minutter. 

Jeg tenkte at de måtte komme så fort så mulig, kan de stoppe dette? Kan de gjøre noe?? Jeg bruker all energien jeg har på å kravle meg ut av sengen og bort til døren for å låse opp for ambulanseteamet. De hjelper meg ut og ned i ambulansen. Jeg ligger der og gråter, holder hendene foran ansiktet i desperasjon, klarer såvidt å holde øynene oppe. Benet er numment og samtidig begynner det å stikke noen steder. Det er nesten uutholdelig. Så får jeg tre korte blackouts etter hverandre. Ambulansen stod fortsatt i ro, så jeg ropte: “Dere må kjøre meg et sted!” De satt og vurderte legevakten eller sykehuset. Jeg sier at jeg nekter å sitte på legevakten, tenk så flaut. Hvorfor var det flaut? For ingen skulle se meg bustete på håret, gråtende, panisk og med stygge nattaklær på meg. Hvordan kunne jeg tenke dette når tilstanden er så dårlig? Til slutt finner de ut at jeg må til Ullevål sykehus.

Jeg blir tatt inn på båren på sykehuset, og var lettet over det, men samtidig kunne jeg ikke forstå hva som hadde skjedd. De tar meg med til nevrologisk avdeling, gir meg noe intravenøst. Jeg ser dårlig, men jeg ser at det står masse legestudenter eller lignende og ser på meg. 5-6 stykker, og de er på min alder. Jeg tør såvidt å se opp, tenk hvis jeg kjenner noen av dem. Jeg føler meg så avkledd, naken, flau og bekymret på en gang. Jeg forstår at jeg ligger der i det jeg la meg i, stygge klær, ingen sminke, briller på og bustete hårextensions all over the place. Jeg ser ut som et helvete. Samtidig så tenker jeg for en idiot du er. Er du så overflatisk? Hva har det å si? Hva feiler deg? Til og med i ambulansen tenkte jeg på hvor stygg jeg så ut, selv om jeg trodde jeg skulle få slag. Latterlig.

De gir meg intravenøst og vitaminer, jeg føler meg bedre etter en stund, og synet begynner å normalisere seg. Resten av tiden går til CT og MR av hodet, og blodprøver. Klokken er 2 eller 3 på natten og jeg blir trillet inn på et rom som jeg måtte dele med en annen person. Jeg følte meg så mislykka og alene. 

Jeg ligger med de ekle ledningene i venstre arm, og de begynner å boble på en måte. Jeg friker ut og får tak i sykepleieren. Helt normalt sier hun. Kommer inn med mat, men jeg klarer ikke å spise skikkelig for jeg kan bare bruke en hånd. I tillegg sover pasienten ved siden av meg og jeg blir redd for å vekke henne. Legger meg ned i sengen igjen.

Så begynner venstre arm med de ekle ledningene å bli HELT nummen. Jeg kjenner ingenting i armen. Drar i snoren, sykepleieren kommer. “Det er helt normalt” sier hun. Ehm, hva?? Jeg er redd armen skal være død når jeg våkner i morgen. Dette her stoler jeg ikke på, så jeg prøver å sammenligne hudfarge på armene, og stryke meg for å kjenne om det er noe følelse der. Det ser normalt ut. Jeg får en sovepille og får heldigvis til å sove et par timer. 

Neste dag. De kommer med resultatene. Alt ser fint ut. Hjernen min er frisk, kolesterolet mitt er tydeligvis fantastisk bra, og blodprøvene ser fine ut. Selvfølgelig. Hver gang det skjer noe med meg så er det aldri en forklaring på det. Eneste at stoffskiftet mitt var for høyt, som jeg tar tabletter for. Og det kan gjøre deg ganske sprø, hvis du i tillegg ikke spiser eller sover skikkelig.  Så de fant aldri helt ut av hva det var. Jeg var bedre, fortsatt svimmel, men ble sjekket ut. Jeg ville bare hjem i min egen seng. 

Jeg vet ikke om jeg bare var dehydrert, stresset av symptomene og underernært på en gang, i tillegg til stoffskiftet. Jeg hadde ikke spist eller sovet skikkelig på flere dager. Jeg skjønner fortsatt ikke symptomene, men håper virkelig at det ikke skjer igjen. 

Det er noen ting en tar for gitt, som er så vitale. Jeg ble overrasket over meg selv som var så overflatisk i et så viktig øyeblikk. Jeg lærte noe om meg selv. Utseendet har blitt en del av meg. Misforstå meg ikke, jeg driter i hvordan andre ser ut, og jeg er ikke en blond idiot, men mitt eget utseende er så integrert i meg og min personlighet. Det er skjoldet mitt. Jeg forstod ikke hvor stor del av meg det var før jeg satt i ambulansen og tenkte på at Lakers jerseyen min var feil vei. For det er viktig, det. Not.

Jeg har helt random kontakt med en milliardær for tiden, og han var også innlagt på sykehuset rett før meg. Jeg sendte en spøkende snap sånn: “Nå er det min tur, hehe.” Jeg lå der i sykesenga og så rundt meg, så undret jeg meg: “Hadde han fått bedre behandling enn meg?” Rommene våre så iallefall like ut, han var i USA da. Greit at det er mer privatisert der, men uansett hvor mye penger du har, så er det ikke alt en kan kjøpe. Han kan for eksempel ikke kjøpe seg utav det han sliter med. Han kan sikkert få mer oppfølging og så videre, men han kan ikke kjøpe seg ut av det selv om han så og si har ubegrenset med penger. Jeg har egentlig forstått hvor lite materielle ting betyr for lenge siden, men det var kanskje i det øyeblikket det virkelig gikk inn på meg. Det er noen ting penger ikke kan kjøpe. Det er det som gjør oss til mennesker. 

Jeg har alltid vært veldig frisk fysisk bortsett fra ryggplager og muskelsmerter, så når noe sånn skjer med meg, så tenker jeg bare på alt jeg kunne gjort for å forhindre det. Selvfølgelig er det ikke alt en kan forebygge, men det er så utrolig viktig å ta godt vare på de tingene som betyr noe. Helse, familie og gode venner. Ting som ikke kan kjøpes.

Det er så lett å glemme de virkelig viktige tingene i livet, særlig i dette samfunnet og den tiden vi lever i. Det høres klisjé ut, men en forstår kanskje ikke betydningen av det før det skjer noe virkelig alvorlig.

I dag var jeg hos legen, og på legerommet var det informasjon på TVene om hva du bør gjøre hvis du begynner å bli nummen i armen og diverse. Du burde ikke nøle med å ringe 113, det er sekunder som kan telle!

Jeg er utrolig takknemlig for ambulansearbeiderne og for Ullevål sykehus som tok meg alvorlig og godt vare på meg. Det er så lett å føle seg som en maur i en maurtue i storbyer, og jeg føler ofte det er mange om benet og vanskelig å få hjelp. Men det er alltid noen som sitter på 113 og tar imot samtalene og da kan du iallefall forklare symptomene dine, så tar de en vurdering utifra det. Så ikke nøl med det hvis du blir bekymret for at noe skal være galt.

Ønsker dere alle en fin dag!

Samma det

Hei dere!

Jeg føler meg litt dum som har gjort dere nysgjerrige på det ene og det andre i det siste. Jeg liker egentlig ikke å skrive om personlige ting på bloggen, men av og til så blir en gira når det skjer spennende ting, og en får lyst til å dele det. Alle kan sikkert kjenne seg igjen i det. Jeg har prøvd å være vag med tanke på andres privatliv, men det har egentlig bare resultert i masse spørsmål fra dere, og også hat mot meg. Du vet, når en stikker frem hodet så prøver alltid noen å kappe det av. 

Jeg fikk et godt råd for litt siden av en kul dame da det skjedde mye bra for meg, og det var: “Don’t tell any bitches!” Og jeg tror hun har rett. Det finnes mye skadefryd der ute, og folk som ikke ønsker deg godt. Så kanskje det er lurt å huske på. Av og til er det best å bare fortelle ting til folk dere stoler 100% på.

Det som er så paradoksalt med hatere, er at jeg alltid lærer noe av dem. Når en siler bort det ukonstruktive, fordi de skriver nemlig oftest på en ekstremt usaklig og barnslig måte av en eller annen grunn, så har de ofte et budskap som hjelper deg. Jeg sitter nesten igjen takknemlig av og til. Det de kanskje burde vite, siden de alltid er “anonyme”, er at det finnes noe som heter IP-adresse. Dette forteller deg enkelt hvilket telefon eller bredbåndsselskap de bruker, hvilken by de er i eller har vært i nylig, longitude og latitude (altså nøyaktig hvor de befinner seg på et kart.) Men for all del, keep on hating… or should I say helping.

Helvetes stress

I dag er jeg så stressa at jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Har bare lyst til å sette meg ned å meditere meg inn i en annen verden. Jeg skal nemlig til Asia denne uken, og ALT må være perfekt før jeg reiser. Cirka da. Jeg liker ikke ordet perfekt, men dere skjønner hva jeg mener. 

Jeg skal være ærlig, jeg takler ikke stress særlig bra. Jeg er en rolig person og jeg liker når ting er chill. Jeg passer ikke til å være stressa, jeg har til og med for lav puls til å være stressa, haha. Jeg er vekt, og når jeg ikke har harmoni i livet så blir jeg helt i ubalanse. Jeg går fra zero til bitch veldig fort. Og når jeg har sånne dager som dette så føler jeg meg som et lite barn, som om alle andre takler hverdagens utfordringer bedre enn meg. Som igjen fører til mer stress. Oy vey… (mitt nye favorittuttrykk.)

Nå har jeg bare lyst å komme meg til helsike avgårde, lei av alle forberedelser. Hår, negler, ansikt, spraytan, trening, innkjøp, passbilde, visum, pakking. Det er jo egentlig bare luksusproblemer, men det må likevel bli gjort. Har bare lyst til å gjemme meg under dyna. Tenker også på hvor lite stress det hadde vært om jeg hadde tatt utseendet mitt utav formelen. Men det skjer ikke, mehehe!

Processed with VSCO with f2 preset

Genser her (ad link)

Skal oppdatere dere mer underveis. Dere kan følge ferden min gjennom blogg, Insta og Snapchat, brukernavn er heidichic 🙂 Det blir forhåpentligvis mer positivt enn dette innlegget, lol! 

Elsker forresten denne genseren fra Bik Bok. Jeg kjøper som regel alltid XS, men jeg kjøpte denne i Medium fordi jeg ville ha den oversized. Skoene er fra H&M, men kjøpte dem tidligere i år.

Online fylleangst

Herregud, av og til overrasker det meg hvor dum jeg er. Jeg bestemte meg for å ikke dra ut på byen på lørdag for jeg var så syk, tenkte det var best å bli hjemme så slapp jeg å få fylleangst eller bli dårlig. Så jeg klinket til med litt drikke og koste meg for meg selv mens jeg hørte på musikk. 

Tingen er at selv om du sitter helt mutters alene så har du tilgang til så og si alle mennesker gjennom internett. Dette har gjort at jeg har utviklet noe nytt som jeg kaller Snapchat-angst. Det er sikkert noen av dere som kjenner dere igjen. Du våkner dagen derpå, og det som virket som en fantastisk bra Snapchat å sende dagen før, kan du ikke forstå hvorfor du sendte eller la ut på MyStory. Eller så husker du ikke hva du har sendt til en person, enten det er tekst eller bilde. Og hvis ikke du har lagret det, så forsvinner det, og da har du ingen fanari om hva du har sendt til en person. 

Som jeg nevnte tidligere så har jeg drevet å snappet jevnlig, nesten hver dag, med denne hip hop fyren fra USA som er veldig kjent. Og det er som om jeg får en slags trang til å snappe ham ekstra mye hver gang jeg drikker. Og jeg har allerede vært rimelig nerd, en gang ba jeg ham dra til helvete og kalte ham ei kjerring. På VIDEO! Seriøst. Det er så LOL, for det er så typisk meg, men den personen jeg minst burde sende dette til er jo akkurat ham. Dette husket jeg selvfølgelig ikke i det hele tatt, men jeg hadde lagret det på kamerarullen. Trodde jeg skulle dø da jeg så det. Tenkte at nå vil han aldri snakke med meg igjen. Men etter dette sa han faktisk at han ville møte meg, haha. Pheeeew, der slapp jeg billig unna tenkte jeg. 

Denne helgen derimot, tok jeg kaka. Jeg ble som sagt hjemme, drakk litt og siden jeg var syk med feber så tok jeg Paracet i tillegg. Ikke en god idé tydeligvis. Jeg våknet dagen derpå og bare visste at noe var veldig galt. Når du bare vet at det har rablet for deg. Jeg visste at jeg hadde sendt en haug til han fyren, men jeg bestemte meg for å prøve å ignorere det. Men idet jeg skal til å legge ut et bilde på Instagram, så ser jeg en screenshot og hjertet mitt holdt på å stoppe. Det var bare tekst, og jeg så bare et par ord før jeg omtrent kastet mobilen i veggen. Ringte vennen min med en gang, og bare, det er krise – du må komme her å se hva jeg har sendt. Jeg klarte ikke å se på det selv. Kanskje det ikke var så gale, men jeg hadde ikke nerver til å se på det selv.

Omsider kommer vennen min, og jeg står og hopper i taket omtrent, for han står og stirrer på mobilen min så lenge at jeg holder på å svime av. Har jeg skrevet en jævla avhandling, hva er det som skjer?? Dere vet, alt er ti ganger mer ekstremt dagen derpå. Jeg ser på trynet hans at det er ille. OMG OMG OMG. Dauer. Nå har jeg fucket det opp for godt. Han må tro jeg er psycho. Jeg ville ikke engang at vennen min skulle si til meg hva det var, jeg bare visste at det var masse usammenhengende virrvarr. Jeg tenkte at jeg fikk se på det på mandagen, når jeg ikke var fyllesyk lenger. 

Mandagen kommer, men jeg klarer ikke deale med det. Jeg ser at han har skrevet til meg, men jeg klarer ikke å åpne det. Tirsdagen kommer, jeg klarer fortsatt ikke å se på det. Onsdagen kommer, og da tenker jeg herregud. Jeg tror faktisk at jeg aldri kommer til å klare å se på det. Kanskje jeg bare aldri skal snakke med ham igjen. Men vi har jo fått så god kontakt, vi er bestevenner på snap med gult hjerte og alt, haha. Ved en feil så trykker jeg på meldingen hans onsdag kveld, og det eneste som står er “wtf”. Åneeei. Hjertet mitt synker ned i magen.

Jeg har fortsatt ikke sett på screenshotene eller det jeg har lagret, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det noengang. Hvem vet hva annet jeg har sendt?! Det forsvinner jo. Etter å ha snakket med kompisen min som faktisk har sett dette, bestemmer jeg meg for å sende en melding til ham å bare si unnskyld, jeg husker ikke noe, skal slutte å snappe deg når jeg drikker. Hva har jeg å tape liksom. Jeg får svar kort tid etter. Sliter som bare juling med å åpne denne også. Får pusteproblemer. Tenk hvis jeg har vært dritfrekk eller noe. Etter en time, uvillig trykker jeg på knappen. Han ler seg ihjel og skriver at det er null stress, og at det var veldig underholdende. JAAAAAAA. Visste det måtte en ekte gangster til for å takle meg. Har skremt bort de fleste dette året, lol. Men NÅ må jeg gi meg. Enten må jeg slette ham eller sette mobilen i flymodus. Trenger seriøst alkolås på mobilen. Kan noen bare få opp farten på den ideen? På forhånd takk.

Mvh 

Idiot

 

Online fylleangst

Herregud, av og til overrasker det meg hvor dum jeg er. Jeg bestemte meg for å ikke dra ut på byen på lørdag for jeg var så syk, tenkte det var best å bli hjemme så slapp jeg å få fylleangst eller bli dårlig. Så jeg klinket til med litt drikke og koste meg for meg selv mens jeg hørte på musikk. 

Tingen er at selv om du sitter helt mutters alene så har du tilgang til så og si alle mennesker gjennom internett. Dette har gjort at jeg har utviklet noe nytt som jeg kaller Snapchat-angst. Det er sikkert noen av dere som kjenner dere igjen. Du våkner dagen derpå, og det som virket som en fantastisk bra Snapchat å sende dagen før, kan du ikke forstå hvorfor du sendte eller la ut på MyStory. Eller så husker du ikke hva du har sendt til en person, enten det er tekst eller bilde. Og hvis ikke du har lagret det, så forsvinner det, og da har du ingen fanari om hva du har sendt til en person. 

Som jeg nevnte tidligere så har jeg drevet å snappet jevnlig, nesten hver dag, med denne hip hop fyren fra USA som er veldig kjent. Og det er som om jeg får en slags trang til å snappe ham ekstra mye hver gang jeg drikker. Og jeg har allerede vært rimelig nerd, en gang ba jeg ham dra til helvete og kalte ham ei kjerring. På VIDEO! Seriøst. Det er så LOL, for det er så typisk meg, men den personen jeg minst burde sende dette til er jo akkurat ham. Dette husket jeg selvfølgelig ikke i det hele tatt, men jeg hadde lagret det på kamerarullen. Trodde jeg skulle dø da jeg så det. Tenkte at nå vil han aldri snakke med meg igjen. Men etter dette sa han faktisk at han ville møte meg, haha. Pheeeew, der slapp jeg billig unna tenkte jeg. 

Denne helgen derimot, tok jeg kaka. Jeg ble som sagt hjemme, drakk litt og siden jeg var syk med feber så tok jeg Paracet i tillegg. Ikke en god idé tydeligvis. Jeg våknet dagen derpå og bare visste at noe var veldig galt. Når du bare vet at det har rablet for deg. Jeg visste at jeg hadde sendt en haug til han fyren, men jeg bestemte meg for å prøve å ignorere det. Men idet jeg skal til å legge ut et bilde på Instagram, så ser jeg en screenshot og hjertet mitt holdt på å stoppe. Det var bare tekst, og jeg så bare et par ord før jeg omtrent kastet mobilen i veggen. Ringte vennen min med en gang, og bare, det er krise – du må komme her å se hva jeg har sendt. Jeg klarte ikke å se på det selv. Kanskje det ikke var så gale, men jeg hadde ikke nerver til å se på det selv.

Omsider kommer vennen min, og jeg står og hopper i taket omtrent, for han står og stirrer på mobilen min så lenge at jeg holder på å svime av. Har jeg skrevet en jævla avhandling, hva er det som skjer?? Dere vet, alt er ti ganger mer ekstremt dagen derpå. Jeg ser på trynet hans at det er ille. OMG OMG OMG. Dauer. Nå har jeg fucket det opp for godt. Han må tro jeg er psycho. Jeg ville ikke engang at vennen min skulle si til meg hva det var, jeg bare visste at det var masse usammenhengende virrvarr. Jeg tenkte at jeg fikk se på det på mandagen, når jeg ikke var fyllesyk lenger. 

Mandagen kommer, men jeg klarer ikke deale med det. Jeg ser at han har skrevet til meg, men jeg klarer ikke å åpne det. Tirsdagen kommer, jeg klarer fortsatt ikke å se på det. Onsdagen kommer, og da tenker jeg herregud. Jeg tror faktisk at jeg aldri kommer til å klare å se på det. Kanskje jeg bare aldri skal snakke med ham igjen. Men vi har jo fått så god kontakt, vi er bestevenner på snap med gult hjerte og alt, haha. Ved en feil så trykker jeg på meldingen hans onsdag kveld, og det eneste som står er “wtf”. Åneeei. Hjertet mitt synker ned i magen.

Jeg har fortsatt ikke sett på screenshotene eller det jeg har lagret, og jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det noengang. Hvem vet hva annet jeg har sendt?! Det forsvinner jo. Etter å ha snakket med kompisen min som faktisk har sett dette, bestemmer jeg meg for å sende en melding til ham å bare si unnskyld, jeg husker ikke noe, skal slutte å snappe deg når jeg drikker. Hva har jeg å tape liksom. Jeg får svar kort tid etter. Sliter som bare juling med å åpne denne også. Får pusteproblemer. Tenk hvis jeg har vært dritfrekk eller noe. Etter en time, uvillig trykker jeg på knappen. Han ler seg ihjel og skriver at det er null stress, og at det var veldig underholdende. JAAAAAAA. Visste det måtte en ekte gangster til for å takle meg. Har skremt bort de fleste dette året, lol. Men NÅ må jeg gi meg. Enten må jeg slette ham eller sette mobilen i flymodus. Trenger seriøst alkolås på mobilen. Kan noen bare få opp farten på den ideen? På forhånd takk.

Mvh 

Idiot

 

Helg!

Endelig helg igjen! I dag skal jeg på Findings-festivalen hvor blant annet Labyrint, David Guetta og Kygo spiller i dag. Jeg går egentlig mest på rock/metal og hip hop-konserter, som er mer min kopp te, men jeg kan absolutt feste til electronica. Det ser jo rimelig fett ut der! Det er helt utsolgt, tror det kommer rundt 36 000 mennesker totalt i dag og i morgen. Heldigvis har jeg premiumbillett, da får jeg stå på et område som er litt mer romslig.

Det store problemet når jeg skal på konsert er at jeg er så lav. Jeg ser jo ingenting med mindre jeg står helt fremme eller har på meg måneboots liksom. Jeg kan risikere å brekke noen ribben ved å stå helt fremme på Korn ellerno liksom, men ikke Kygo, no offence. Jeg har noen syke flatforms som er helt geniale, men de passer mer til Marilyn Manson enn det her, haha. Får finne en eller annen løsning.

Har forresten så lyst å oppdatere dere på mysteriesuperstjernemannen, spesielt etter sist helg, ler meg ihjææl. Heerregud så håpløs jeg er. Men jeg kan bare ikke. Får se på et senere tidspunkt :p

Håper dere får en fin helg alle sammen! 🙂