Jeg har stort sett kun festet og sosialisert meg i Miami, men det ble littegrann shopping også! Jeg shoppet i en liten gate rett ved der jeg bodde, Collins Avenue tror jeg den het. Shoppingen er ganske spredt her, for Miami er så utrolig stort og det er så lange distanser mellom ting. Men dette er en av de mest koselige gatene synes jeg. Her er noen av innkjøpene mine fra ZARA. Herregud, ZARA’en her borte er den beste jeg har vært på noensinne, så bra styling og så sykt mye fint. Hadde lyst å ta med meg hele butikken.
Jeg trengte en ny veske til hverdags, og denne er helt perfekt! I tillegg er den i ekte skinn, som gjør den mer slitesterk.
Moten i Miami er litt.. tja, tacky? Folk bruker generelt lite klær her. Så det er litt vanskelig å kle seg fashionabelt i klubbene uten å bli helt borte i mengden. Men denne paljettgenseren er såå fin på. Den har et veldig classy fall bak, som gjør den litt mer spesiell, og den er ikke kjedelig.
Jeg trengte også en veske som var mindre som jeg kunne bruke da jeg var ute og festet, for det var stort sett dansing det gikk i. Så jeg trengte å passe godt på mobilen og ikke ha så mye å drasse på. Elsker designet og fargekombinasjonen på paljettene.
Og seff måtte jeg ha denne vesken i fuskepels! Så skjønn. Perfekt detalj for å gjøre et antrekk litt mer søtt eller edgy.
Noen av dere har sikkert har fått med dere at jeg er Miami. Vært her en uke nå faktisk 😮 Og ble alt som planlagt? Absolutt ikke! Haha. Selvfølgelig.
Jeg reiste hit for å møte en fyr, men dagen før jeg ankom ble han helt betatt av en annen jente, så da var jeg her alene da. Det er jenta over, hun er en Playmate og skikkelig søt, så vi kom veldig godt overens. Han var ikke min type uansett, så det var egentlig for det beste. Han fikk så dårlig samvittighet og sa han kunne betale hotellrommet mitt så lenge jeg ønsket. Uff, stakkar :p sånt skjer, skikkelig snill fyr da. Jeg bare bestemte meg for at vi kunne henge sammen alle som venner. Noe som funket veldig bra. Vi har vært en hel gjeng, og det har vært noen syke fester! Da jeg kom var Art Basel kunstfestivalen i gang, så det har tatt helt av i Miami. Første klubben vi skulle inn på kostet det femten tusen dollar for et bord. Mokai het den klubben. Og joda, det ble bord.
Ellers hadde vi pool party hos han fyren jeg skulle møte originalt, noe som var veldig gøy. Men jeg har jo egentlig kunnet gjort hva jeg ville, så jeg har også gått mye ut på egenhånd, og blitt kjent med så mange kule mennesker! Nå er han ikke engang i Miami lenger, han har reist til LA for å besøke hun dama, så da må en bare gjøre det beste ut av det da! :p
Utsikten fra hotellrommet på South Beach
Jeg dro ut alene på Liv på Fountainebleau, en av de hotteste stedene i Miami. Det var Dj Khaled sin bursdagsfeiring, så det var helt CRAZY mye mennesker som ville inn. Du kunne betale deg inn for 9000 dollar, men heldigvis kjente jeg noen som hadde bord der, så jeg kom inn. Det tok helt av! Jeg fant aldri de jeg skulle møte, så jeg endte opp med å henge med en helt annen gjeng som jeg ikke kjente. Jeg tror de var fotballspillere, designere eller noe? Lol.
Etter bursdagen til DJ Khaled ble jeg med de videre til et av de kuleste utestedene her som heter E11EVEN. Der var Skrillex DJ for kvelden.
Og så endte jeg opp i leiligheten til Flo Rida den ene dagen, men det er en helt annen historie det, hahah. Skal komme tilbake til det. Her er en selfie og to fra leiligheten hans.
Uansett, herregud for en tur. Jeg møtte han milliardæren jeg snakket om tidligere også, på samme hotell som DJ Khaled sin bursdag var på. Mye som har skjedd, så vanskelig å summere alt opp. Jeg må legge ut videoene fra Snapchat siden, for jeg har stort sett dokumentert alt der, da det har skjedd så mye. Derfor jeg ikke har rukket å blogge også.
I dag skal jeg ut å shoppe litt, så skal jeg på Mokai nattklubben senere.
Følg meg gjerne på Snap og Instastories for mer fra Miami: @heidichic
Natt til torsdag sist uke lå jeg i sengen og tekstet og surfet på nettet. Chillet, var i usedvanlig godt humør fordi jeg snakket med min flørt (mehe) og skulle akkurat til å legge meg. Plutselig blir synet på høyre øye svekket. Alt jeg ser er dobbelt. Det samme skjedde kvelden før, men gikk bort etter en stund. Så merket jeg at jeg ikke klarte å tekste lenger, jeg begynte å bli svimmel, kvalm og skjønte ikke hva som skjedde.
Plutselig blir jeg nummen i det høyre benet, samme side som øyet. Jeg blir stressa og prøver å massere det for å få blodsirkulasjonen i gang. Jeg må opp å stå, kanskje det blir bedre. I det jeg reiser meg kjenner jeg en ekstrem svimmelhet. Jeg masserer benet frenetisk da jeg begynner å bli mer og mer bekymret. Plutselig sliter jeg med å høre, og svimmelheten og nummenheten er så ille at jeg ikke klarer å gå skikkelig. Jeg ringer mamma som er i Tyskland, og sier hva som skjer, spør hva jeg skal gjøre. Jeg kjenner at ordene ikke ramler ut av munnen skikkelig, jeg sliter med talen. Hun sa jeg skulle ringe 113. Jeg prøver å gå igjen, og foten svikter nesten fullstendig, jeg er så svimmel at jeg klarer ikke å gå lenger. Jeg må bare legge meg ned i sengen igjen. Hele tiden tenkte jeg: “Ikke få slag, dette kan ikke være et slag.” Jeg var så redd. Jeg tenkte at jeg takler ikke hvis dette skjer med meg.
Jeg ville ikke ringe 113 men forstod at jeg bare måtte det. Jeg ligger i sengen med telefonen på brystet og høyttaler på, for jeg klarer ikke løfte telefonen skikkelig. Ringer 113, forklarer symptomene. Mobilen faller ned fra brystet, jeg prøver å få den opp igjen. Jeg skjønner at operatøren tar symptomene på alvor, men hun spør likevel mer. Hun hører meg ikke skikkelig, jeg svarer kort, fordi jeg sliter med å snakke. Jeg tenker hvorfor skjer dette nå. Jeg begynner å få korte blackouts der jeg blir helt bevisstløs i hodet og forstår at dette er alvorlig. Hun sier at hun skal sende noen over. “Dere må komme nå!” roper jeg panisk. Hun sier at de på vei og er der innen få minutter.
Jeg tenkte at de måtte komme så fort så mulig, kan de stoppe dette? Kan de gjøre noe?? Jeg bruker all energien jeg har på å kravle meg ut av sengen og bort til døren for å låse opp for ambulanseteamet. De hjelper meg ut og ned i ambulansen. Jeg ligger der og gråter, holder hendene foran ansiktet i desperasjon, klarer såvidt å holde øynene oppe. Benet er numment og samtidig begynner det å stikke noen steder. Det er nesten uutholdelig. Så får jeg tre korte blackouts etter hverandre. Ambulansen stod fortsatt i ro, så jeg ropte: “Dere må kjøre meg et sted!” De satt og vurderte legevakten eller sykehuset. Jeg sier at jeg nekter å sitte på legevakten, tenk så flaut. Hvorfor var det flaut? For ingen skulle se meg bustete på håret, gråtende, panisk og med stygge nattaklær på meg. Hvordan kunne jeg tenke dette når tilstanden er så dårlig? Til slutt finner de ut at jeg må til Ullevål sykehus.
Jeg blir tatt inn på båren på sykehuset, og var lettet over det, men samtidig kunne jeg ikke forstå hva som hadde skjedd. De tar meg med til nevrologisk avdeling, gir meg noe intravenøst. Jeg ser dårlig, men jeg ser at det står masse legestudenter eller lignende og ser på meg. 5-6 stykker, og de er på min alder. Jeg tør såvidt å se opp, tenk hvis jeg kjenner noen av dem. Jeg føler meg så avkledd, naken, flau og bekymret på en gang. Jeg forstår at jeg ligger der i det jeg la meg i, stygge klær, ingen sminke, briller på og bustete hårextensions all over the place. Jeg ser ut som et helvete. Samtidig så tenker jeg for en idiot du er. Er du så overflatisk? Hva har det å si? Hva feiler deg? Til og med i ambulansen tenkte jeg på hvor stygg jeg så ut, selv om jeg trodde jeg skulle få slag. Latterlig.
De gir meg intravenøst og vitaminer, jeg føler meg bedre etter en stund, og synet begynner å normalisere seg. Resten av tiden går til CT og MR av hodet, og blodprøver. Klokken er 2 eller 3 på natten og jeg blir trillet inn på et rom som jeg måtte dele med en annen person. Jeg følte meg så mislykka og alene.
Jeg ligger med de ekle ledningene i venstre arm, og de begynner å boble på en måte. Jeg friker ut og får tak i sykepleieren. Helt normalt sier hun. Kommer inn med mat, men jeg klarer ikke å spise skikkelig for jeg kan bare bruke en hånd. I tillegg sover pasienten ved siden av meg og jeg blir redd for å vekke henne. Legger meg ned i sengen igjen.
Så begynner venstre arm med de ekle ledningene å bli HELT nummen. Jeg kjenner ingenting i armen. Drar i snoren, sykepleieren kommer. “Det er helt normalt” sier hun. Ehm, hva?? Jeg er redd armen skal være død når jeg våkner i morgen. Dette her stoler jeg ikke på, så jeg prøver å sammenligne hudfarge på armene, og stryke meg for å kjenne om det er noe følelse der. Det ser normalt ut. Jeg får en sovepille og får heldigvis til å sove et par timer.
Neste dag. De kommer med resultatene. Alt ser fint ut. Hjernen min er frisk, kolesterolet mitt er tydeligvis fantastisk bra, og blodprøvene ser fine ut. Selvfølgelig. Hver gang det skjer noe med meg så er det aldri en forklaring på det. Eneste at stoffskiftet mitt var for høyt, som jeg tar tabletter for. Og det kan gjøre deg ganske sprø, hvis du i tillegg ikke spiser eller sover skikkelig. Så de fant aldri helt ut av hva det var. Jeg var bedre, fortsatt svimmel, men ble sjekket ut. Jeg ville bare hjem i min egen seng.
Jeg vet ikke om jeg bare var dehydrert, stresset av symptomene og underernært på en gang, i tillegg til stoffskiftet. Jeg hadde ikke spist eller sovet skikkelig på flere dager. Jeg skjønner fortsatt ikke symptomene, men håper virkelig at det ikke skjer igjen.
Det er noen ting en tar for gitt, som er så vitale. Jeg ble overrasket over meg selv som var så overflatisk i et så viktig øyeblikk. Jeg lærte noe om meg selv. Utseendet har blitt en del av meg. Misforstå meg ikke, jeg driter i hvordan andre ser ut, og jeg er ikke en blond idiot, men mitt eget utseende er så integrert i meg og min personlighet. Det er skjoldet mitt. Jeg forstod ikke hvor stor del av meg det var før jeg satt i ambulansen og tenkte på at Lakers jerseyen min var feil vei. For det er viktig, det. Not.
Jeg har helt random kontakt med en milliardær for tiden, og han var også innlagt på sykehuset rett før meg. Jeg sendte en spøkende snap sånn: “Nå er det min tur, hehe.” Jeg lå der i sykesenga og så rundt meg, så undret jeg meg: “Hadde han fått bedre behandling enn meg?” Rommene våre så iallefall like ut, han var i USA da. Greit at det er mer privatisert der, men uansett hvor mye penger du har, så er det ikke alt en kan kjøpe. Han kan for eksempel ikke kjøpe seg utav det han sliter med. Han kan sikkert få mer oppfølging og så videre, men han kan ikke kjøpe seg ut av det selv om han så og si har ubegrenset med penger. Jeg har egentlig forstått hvor lite materielle ting betyr for lenge siden, men det var kanskje i det øyeblikket det virkelig gikk inn på meg. Det er noen ting penger ikke kan kjøpe. Det er det som gjør oss til mennesker.
Jeg har alltid vært veldig frisk fysisk bortsett fra ryggplager og muskelsmerter, så når noe sånn skjer med meg, så tenker jeg bare på alt jeg kunne gjort for å forhindre det. Selvfølgelig er det ikke alt en kan forebygge, men det er så utrolig viktig å ta godt vare på de tingene som betyr noe. Helse, familie og gode venner. Ting som ikke kan kjøpes.
Det er så lett å glemme de virkelig viktige tingene i livet, særlig i dette samfunnet og den tiden vi lever i. Det høres klisjé ut, men en forstår kanskje ikke betydningen av det før det skjer noe virkelig alvorlig.
I dag var jeg hos legen, og på legerommet var det informasjon på TVene om hva du bør gjøre hvis du begynner å bli nummen i armen og diverse. Du burde ikke nøle med å ringe 113, det er sekunder som kan telle!
Jeg er utrolig takknemlig for ambulansearbeiderne og for Ullevål sykehus som tok meg alvorlig og godt vare på meg. Det er så lett å føle seg som en maur i en maurtue i storbyer, og jeg føler ofte det er mange om benet og vanskelig å få hjelp. Men det er alltid noen som sitter på 113 og tar imot samtalene og da kan du iallefall forklare symptomene dine, så tar de en vurdering utifra det. Så ikke nøl med det hvis du blir bekymret for at noe skal være galt.
I august prøvde jeg ut noe som heter Redensity 1 fra Teosyal.Det er en behandling som inneholder hyaluronsyre, vitaminer, aminosyrer og antioksidanter. Du får en generell hudforbedring på høyt medisinsk nivå. En behandling spesielt laget for å gjenvinne hudens glød, volum, fuktighet og farge, samtidig som den over tid har effekt på fine linjer og rynker. Tesosyal Redensity var vinner av “Best Injectable Skin Revitalizer” på Anti-aging Medicine European Congress (AMEC) i Paris i 2013.
Behandlingen innebærer et stort antall småstikk i overhuden. Jeg fikk bedøvelseskrem, men tror ikke det hadde vært uutholdelig uten. Det velger du selv, du må bare gi beskjed til behandleren på forhånd. Næringsstoffene som injiseres i huden virker foryngende på cellenivå ved at den bidrar til økt produksjon av collagen og elastin. Under kan du se min “utvikling” og hudforbedring.
Alle bildene er uredigert, jeg har verken redigert lys eller brukt photoshop:
Dag 1 og dag 2
Først får du en del klumper som hovner opp, men det gikk bort etter cirka 2 timer. De var der fortsatt, men i mye mindre grad. Bilde til høyre er fra dagen derpå, og da var det blitt mye bedre. Jeg kunne sminke meg, og da så bare ut som jeg hadde noen kviser på den ene siden av ansiktet. Ikke krise. Etter 1-2 dager etter det var klumpene borte.
Før og etter:
Jeg har måttet slette alt på mobilen og pcen for litt siden, og i tillegg ble mobilen min stjålet i Hong Kong, så jeg har ikke så mange gode før bilder. Under er bilder med sminke, men linjene er mye mer synlige med sminke enn uten, fordi det legger seg i linjene, så det er egentlig bedre å demonstrere med sminke på. Jeg går uansett med sminke hele tiden:
Up close:
Min konklusjon:
Jeg er så glad for at jeg prøvde dette, for jeg var så stresset over de nasolabiale rynkene og de rynkene som ser ut som du har sur munn. Jeg ville fjerne dem, men også sørge for at de holder seg borte. Det hjelper å holde de borte ved hjelp av denne cocktailen, som stimulerer kollagen og elastin i huden.
Jeg “lever” på en måte av utseendet mitt, og føler meg mye yngre enn 27 år, så jeg blir rett og slett stresset av å se aldringstegn. Grunnen til at jeg skriver om slike behandlinger er ikke å for å påtvinge dere dette. Jeg vil at dere skal vite mer om det fra et medisinsk nivå. Det er jo ikke noe alle vil gå for, men det kan fint brukes i slutten av 20-årene, eller når du merker aldringstegn.
Jeg kommer uten tvil til å fortsette med dette, og er veldig glad for at det finnes en så god behandling uten at en slipper å gå til drastiske metoder, som for eksempel ansiktsløft eller andre operasjoner.
Det jeg har merket forskjell på:
Jeg har alltid hatt veldig tynn hud i pannen, og den har blitt SÅ mye bedre nå. Jeg kan fysisk kjenne at den er fuktigere og fyldigere! Veldig merkbart. Kunne ønske dere kunne kjenne på pannen min, haha.
De nasolabiale rynkene (ved nesen og ned til munnen) er så og si borte. Til og med når jeg smiler, og det tar fortsatt ikke bort mimikken i ansiktet.
Den “sure munnen” har blitt mye mindre synlig
Generelt har jeg mye mer fuktighet i hele ansiktet, og huden er mer “plumpet”, men du blir ikke tjukk i ansiktet av denne behandlingen.
Jeg er veldig imponert av min behandler Stine som fikk dette til så perfekt, hun brukte cirka 3 ml på hele ansiktet mitt. Det koster cirka 3990,-. Du kan se hele prislisten her.
Stine Storaunet holder til på følgende steder:
Klinikk Oslo i Hegdehaugsveien
Aurora senteret i Tønsberg
Cutshim i Svelvik.
Hvis du vil bestille time eller har noen spørsmål ring:90 55 55 27
Akkurat nå gir jeg bort et helt nytt, gullfarget Lumee-deksel til iPhone 6 Plus! (den store) Jeg klarer meg seriøst ikke uten dette, etter at mobilen min ble stjålet i Hong Kong så har jeg savnet det så sårt!
Det eneste du må gjøre for å bli med i trekningen er å legge igjen en kommentar med navn og e-post adresse (denne kan holdes anonymt), og så trekker jeg en vinner neste uke (mandag 28. november)! Lykke til!
Akkurat nå har min faste behandler Stine tilbud på leppefiller! Det er et veldig bra tilbud, normalt koster det rundt 2800,-. Teosyal inneholder hyaluronsyre akkurat som Restylane, Juvederm osv, det er bare et annet merke. Det er den samme filleren som jeg har i mine egne lepper og den varer mye lenger enn annet jeg har prøvd. Den gir også mye volum, ergo navnet Kiss.
Noen bilder av mine lepper etter behandling:
Stine gjør behandlinger på følgende steder:
Klinikk Oslo i Hegdehaugsveien
Aurora senteret i Tønsberg
Cutshim i Svelvik.
Hvis du vil bestille time eller har noen spørsmål ring: 90 55 55 27
Sist uke var jeg på Oslo City på Urban Decay sitt Special Edition graffiti event. Gatekunstner Maiken Styrmo Westgaard sprayet vårt eget valgte Naked-palette med et spesielt grafitti design. Hun signerte også navnet vårt på innsiden av paletten. Dette er limited edition, og det finnes kun 60 stykker av disse i Norge! Jeg valgte dette rosa glitterdesignet:
Søtt?? Hihi. Jeg har allerede Naked1 og Naked2, så da var valget selvfølgelig Naked3. Sistnevnte er mer rosa, nude farger. Jeg likte det veldig godt! Testet ut en look med den her om dagen, slik ble den:
Da brukte jeg Limit som baseskygge, Nooner og Blackheart i øyekroken og ytterkanten av øyet, og ti slutt shimmerfargene Dust,Trick og Buzz på midten av lokket for å skape dimensjon. Glitterskygger bruker jeg som regel med vann eller fix spray, for da får en mer av glitteret med, og de blir mer pigmenterte. Jeg bruker som regel alle de samme fargene under øyet i tillegg. Ved brynsbenet brukte jeg Strange.
Det er selvfølgelig viktig å blende øyenskyggene godt etterhvert som en tar dem på, og jeg bruker alltid 217 børsten fra MAC til dette. Men de børstene som kommer med Naked-palettene er supergode til å påføre øyenskygge med! Det er omtrent kun de jeg bruker, i tillegg til blendingbørsten.
Jeg bruker omtrent kun Naked-palettene fra Urban Decay hver dag, for de har liksom alt, og så synes jeg det er digg å ha så mange farger på et sted. I tillegg er øyenskyggene generelt av veldig god kvalitet.
Jeg føler meg litt dum som har gjort dere nysgjerrige på det ene og det andre i det siste. Jeg liker egentlig ikke å skrive om personlige ting på bloggen, men av og til så blir en gira når det skjer spennende ting, og en får lyst til å dele det. Alle kan sikkert kjenne seg igjen i det. Jeg har prøvd å være vag med tanke på andres privatliv, men det har egentlig bare resultert i masse spørsmål fra dere, og også hat mot meg. Du vet, når en stikker frem hodet så prøver alltid noen å kappe det av.
Jeg fikk et godt råd for litt siden av en kul dame da det skjedde mye bra for meg, og det var: “Don’t tell any bitches!” Og jeg tror hun har rett. Det finnes mye skadefryd der ute, og folk som ikke ønsker deg godt. Så kanskje det er lurt å huske på. Av og til er det best å bare fortelle ting til folk dere stoler 100% på.
Det som er så paradoksalt med hatere, er at jeg alltid lærer noe av dem. Når en siler bort det ukonstruktive, fordi de skriver nemlig oftest på en ekstremt usaklig og barnslig måte av en eller annen grunn, så har de ofte et budskap som hjelper deg. Jeg sitter nesten igjen takknemlig av og til. Det de kanskje burde vite, siden de alltid er “anonyme”, er at det finnes noe som heter IP-adresse. Dette forteller deg enkelt hvilket telefon eller bredbåndsselskap de bruker, hvilken by de er i eller har vært i nylig, longitude og latitude (altså nøyaktig hvor de befinner seg på et kart.) Men for all del, keep on hating… or should I say helping.
Hvit netting topp her // BH-topp her // Balance leggings her(affiliate links)
Jeg elsker en komfortabel og sporty stil, samtidig som den er litt sexy, så Balance-kolleksjonen til Bik Bok er midt i blinken for meg. Spesielt til hverdags. Jeg har egentlig lyst på alt der :S
Håper dere har hatt en fin helg! Jeg var ute på Latter i går med noen venner, og nå sitter jeg og spiser den største kokosbollen med god samvittighet, nam. Tilbake til gymmen i morgen 🙂
