Jeg begynner seriøst å lure. Jeg har omtrent ikke møtt et normalt menneske siden jeg ble singel. Enten er de overfølsomme, intense, desperate og merkelige, eller så er de overlegne, usikre, arrogante, utro jævler.
Her om dagen innså jeg at jeg kanskje har satt standarden for høyt. Jeg må gå back to my roots, være litt nedpå. Og så begynner jeg å snakke med en fyr som virker superhyggelig, som jeg tenker at her kan det ikke være noe fishy. Så graver jeg litt, så finner jeg ut at han har nettopp vært eller er i forhold med en pornostjerne. Altså.
En annen en, musiker, hyggelig. Føler jeg har senket standarden og at det ikke kan være noe galt her. Graver litt til, finner ut han er forlovet.
En annen jeg snakket lenge med, FaceTimet med og skulle møte i LA. Jeg var veldig interessert i ham, og det virket gjensidig. Han var ivrig etter å møte meg og vi skulle på date, og så finner jeg ut av han er kjæreste med en god venn av Kylie Jenner. Hva skjer. Hva faen skjer.
Jeg er sånn som ikke liker å grave for mye faktisk, fordi jeg vil ikke se ekser, eller dømme utifra hva jeg ser på nettet. Jeg vil ha et friskt perspektiv. Men ofte vil jeg se flere bilder av den jeg skal møte, så det har hendt at jeg har sett hva de er tagget i på Instagram.
Nå har jeg erfart at det faktisk er lurt å gjøre det. Det gir deg muligheten til å finne ut hva du går til, og hva du ikke er villig til å gå med på. Jeg blir så trist av å se hvordan folk har blitt. Er kjærligheten død? Er ingen lojale lenger? Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men noen prinsipper har jeg. Skulle jeg liksom vært i et forhold eller vært FORLOVET og prøvd å innlede noe med noen andre?
I dag er det skikkelig drittvær her i Spania, men det synes jeg egentlig er greit. Da har jeg god samvittighet for å sitte inne, hehe. Jobbe litt med bloggen. Skal ut en tur med mamma på kjøpesenter etterpå å titte litt. Har litt lyst på ny sminke, tok med meg så lite. Og så er jeg drittlei av å sminke meg akkurat nå, så jeg føler bare jeg må kjøpe et eller annet for å få tilbake motivasjonen. Kiko er rett borte på senteret og de har jo veldig mye fint og billig! Dere har sikkert sett den butikken i utlandet?
I dag våknet jeg til et Facebook-innlegg som var delt av Lene Orvik, som traff meg veldig. Det handlet om netthatere, og det var fylt av screenshots med stygge kommentarer om henne fra forumer, som var så smålige at det var helt trist å se på.
Det er rart, fordi jeg tenkte akkurat i går på at de er heldige de bloggerne som kun blogger om mote, de “eldste” bloggerne som allerede er etablerte og ikke trenger å provosere eller ha sterke meninger for å komme seg opp og frem. Hun var en av dem jeg tenkte på som sikkert ikke får så mye hat, eller iallefall ikke blir “gått løs på”.
Men så ser jeg dette. Og det som gjør meg mest trist og oppgitt er denne janteloven. Ja, jeg vet det er en klisjé, men den er så sterk i Norge at det går ikke an å ignorere den. Janteloven har absolutt ikke forsvunnet. Så snart noen stikker hodet ut så er de “narsissistiske”, “selvopptatte” og forferdelige mennesker. De sier det ikke er sjalusi, men det er uansett det til en viss grad. Rart hvordan ingen tråkker på de som allerede er nede i søla, da. Men så snart de er suksessfulle så skal de dra deg ned. Det må ikke en rakettforsker til for å forstå hva dette dreier seg om. Hvorfor i det hele tatt prøve å dra ned noen som du ikke kjenner, og som ikke har noe med livet ditt å gjøre? Haterne bør seriøst stille seg selv det spørsmålet.
Det er yrket hennes, det skulle bare mangle at hun pynter seg, drar på reiser og tar flotte bilder av seg selv. Det er en underholdningsbransje vi er i, hallo! Og alle vil vel ha noe å være stolt over. Hun har all rett til det, hun har oppnådd veldig mye.
Jeg har vært heldig å sluppet unna med masse av denne dritten fordi jeg ikke har stukket hodet ut så mye eller vært så kjent, så jeg har levd i en trygg liten boble. En feig liten boble. Men jeg har ikke vært klar for å motta kritikken, fordi selv om jeg er en sterk person så har jeg har vært veldig skjør i mange år på grunn av masse jeg har gått gjennom i privatlivet. Det som ingen vet om. Det som jeg er redd skal bli brukt mot meg, om jeg sier det til noen.
Uansett, poenget er at det er noe galt med Norge når vi er så smålige. Jeg merker det spesielt godt når jeg har vært i USA, og kun har hengt med jenter et par ganger, og de er ekstremt hyggelige mot meg. Jeg blir nesten sjokkert. De savner meg, og jeg savner dem. De gjør alt de kan for å fremme meg, hjelpe meg, skaffe meg jobber og få meg tilbake til USA. Selv om jeg aldri noensinne har bedt om det eller gitt uttrykk for at jeg trenger hjelp til noen ting som helst.
Hun ene skaffet meg nylig en rolle i en realityserie (ikke noe jeg har takket ja til, men uansett), ei annen har skaffet meg flere store modelljobber (Playboy riktignok, haha, ikke noe for meg) og de prøver å spleise meg med gutter som de tror passer til meg. De har spurt om jeg vil bli med på cruise og musikkfestivaler, sier at jeg kan sove på samme rom som dem og at alt er betalt for så jeg trenger ikke tenke på det. Jeg blir nesten litt rørt, for jeg har aldri bedt om noen ting av det. Jeg lurer nesten på hvorfor de liker meg så godt, for jeg har aldri vært særlig populær blant jenter her hjemme. Jeg har som regel blitt fryst ut.
Altså, hva er det som skjer med Norge? Jeg merker at jeg blomstrer når jeg er i USA, og så kommer jeg hjem til kalde Norge, hvor miljøet rett og slett er kjølig. Utrolig nok, og heldigvis har jeg en gruppe mennesker rundt meg i samme bransje som er fantastiske, jordnære og suksessfulle, og vi ønsker hverandre godt. Mennesker som jeg er glad i. Hadde det ikke vært for dem så hadde jeg mistet helt troen på at det i det hele tatt finnes slike folk.
Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å endre seg dette med janteloven. Jeg kan også bli sjalu, fordi det er et konkurrende miljø, men jeg kan ikke sitte å sutre over det eller skrive slemme kommentarer. De har jobbet hardt for det og fortjener den suksessen de får. Og uansett hvor mye du drar noen ned, så blir du ikke større av det selv. Det er helt meningsløst, om en tenker over det.
Lene Orvik er en bekjent av meg, og hun er en av de mest jordnære og snille menneskene jeg har møtt. Hun er alltid blid og hyggelig og prøver å få folk til å føle seg komfortable, selv om hun er veldig kjent og har mange folk rundt seg å “please” og hilse på. Hun er den personen som jeg vet jeg ikke kommer til å få en vond følelse av å møte på et event. Hun er ikke overlegen eller selvopptatt. Hun er rett og slett jævlig ålreit.
Og så må jeg bare gi en shoutout til Sophie Elise, som sikkert blir gått mest løs på i Norge, både av unge og voksne. Fy faen den jenta der må være sterk. Å høre så mye piss om seg selv konstant, det krever en heftig mur og en styrke uten like for å kunne leve oppi det og fortsette å være i bransjen. Av og til når jeg får dritt så får jeg lyst til å bare ta kontakt å spør hvordan i helvete hun får det til. En får en slik medfølelse når en blir utsatt for det selv. Det er som å bli mobbet i voksen alder, og det hører med yrket, uansett hvordan en vrir og vrenger på det. Det er trist, men det er ikke til å unngå.
Jeg har villet jobbe i “show biz” så lenge jeg kan huske, helt siden jeg var et lite barn. Det er bare en lidenskap som er innebygd i meg. Riktignok USA og ikke Oslo, men prinsippet er det samme. Og når jeg stikker hodet ut og får en brøkdel av kritikk så får jeg bare lyst til å gå inni mitt eget skall. Være super anonym. For det er det jeg alltid har vært. Jeg ble aldri “sett” da jeg var yngre, og det er nok mye av grunnen til at jeg blir stresset når det blir rettet masse fokus mot meg. Jeg skjønner ikke hvorfor folk plutselig bryr seg om meg eller hva jeg har å si. Og så hater jeg å bli misforstått, det er kanskje det som er aller verst. For ingen vet hva jeg har vært igjennom, de dømmer meg kun utifra hvordan jeg ser ut og det som er offentlig. Det gjør meg både forbanna og frustrert, men det hører med.
Jeg vet ikke om jeg er lagd for dette, men det er dette jeg vil, så jeg kan ikke være så pinglete å gi opp på grunn av potensielt frekke kommentarer. Det som svir mest er det faktum at folk vil meg vondt. Og jeg kjenner dem ikke engang. Eller kanskje jeg gjør det, de er jo alltid anonyme.
Masse cred til dere snille, empatiske lesere som alltid støtter, skriver så mye positivt til oss at vi blir helt rørte og unner oss gode ting. Det er noe å være stolt over. Seriøst. En meget god egenskap, og mye vanskeligere å inneha enn å være en hater. Vit at vi setter stor pris på dere, og at vi også blir glad i dere. Dere må ha det mye bedre med dere selv og mye bedre samvittighet enn folk som sprer negativitet.
Herregud så mye kul band merch de hadde på H&M før jeg dro, holdt på å dra med meg hele avdelingen. Kid in a candy store! Syntes denne fra Iron Maiden var veldig kul siden den er så modernisert med mesh-stoffet og de gjentatte logoene. Jeg hører på alle bandene jeg går med, btw. Utenom den ene Justin Bieber tingen jeg kjøpte, haha. Det er vel mer tvangslytting.
Bag Love Moschine here // Shoes Steve Madden here // Fishnet socks here (ad links) // Sunglasses Marc by Marc Jacobs // Iron Maiden dress H&M
Nå skal jeg ut å gå tur med mamma, jeg må bli mye flinkere på det. Er mye diggere å gå tur her enn i Oslo, der er det så mye folk overalt, og så er det liksom midt i byen. Veldig eksotisk, not. Men får komme meg tilbake på treningssenteret når jeg kommer hjem. Sommerkroppen 2017, hahah. Jeg blir så oppgitt når jeg hører det begrepet der. Fuck dat shit.
Har fått tingen for korsettbelter. De er fine å bruke til baggy gensere og T-skjorter hvis du vil ha en litt mer feminin eller annerledes look. Og så fremhever den midjen på en fin måte selvfølgelig. Frisker opp en gammel hoodie eller tee!
I’m wearing: Hoodie and bag Bershka // Corset belt Pull and Bear // Sunglasses Marc by Marc Jacobs
Måtte bare ha dette settet da jeg så det. Jeg trodde det var en bikini men det viste seg å være undertøy. Men den kan like godt brukes som en bikini. En litt freidig en, hehe. Solbrillene kjøpte jeg da jeg var på Topshop i LA. Synd at de ikke har det i Norge, det er jo så mye fint der.
Rett før jeg kjøpte dem så traff jeg forresten på makeup artisten og venninnen til Kardashian/Jenner, Joyce Bonelli. Dere har sikkert sett henne på Keeping Up with the Kardashians. Jeg skulle ut fra Nordstrom og så at det kom ei dame på vei inn i det jeg var på vei ut, så hadde jeg mye å bære på å tenkte faen jeg orker ikke åpne den andre døren. Så jeg prøvde å smette ut der hun kom inn, og så snublet hun rett foran meg stakkar, haha. Det var da jeg så at det var henne. Begge bare: “Sorry, sorry!” Jeg er en sånn person at når jeg gjør noe galt så sier jeg sorry sånn 10 ganger. Sikkert fordi jeg hater klomsing og ikke tolererer det fra meg selv.
Jeg har ikke fortalt dere så mye av det som skjedde i LA, egentlig, når jeg tenker meg om. Igjen så er jeg litt privat av meg, som igjen gjør at jeg vil beskytte privatlivet til andre. Kjendiser er paranoide nok som det er sikkert, og det er sikkert få de kan stole på. Og når en blir kjent med dem så blir det liksom helt feil å utlevere dem, selv om det ikke er inkriminerende informasjon. Men jeg må bli flinkere til å blogge når jeg er i USA, det er jo der all actionen skjer, haha.
Wrap panty/bra here (ad link) // sunglasses Topshop (similar here)
Nå er det siste dag i påsken, gitt. Jeg har heldigvis ikke merket så mye til det, siden det meste er åpent her i Spania. Påsken er noe av det kjedeligste jeg vet om, hele høytiden bare gjør meg deprimert og jeg er ikke typen som drar på fjellet heller. Så enten pleier jeg å gjøre ingenting eller feste hele uka, haha. Så jeg kan ikke helt skjønne hva jeg nølte med da mamma og pappa inviterte meg ned hit.
Dette er første gang vi er her sammen, jeg har kun reist med eksen min her tre ganger før, så det er koselig. Jeg er lille drittungen i huset. Du vet når voksenlivet bare blir for mye så du har bare lyst å sitte på barnerommet og chatte på MSN mens gamlingene ser på tv. It’s kinda like that. Jeg slipper å løfte en finger, og det er helt nydelig. Nesten patetisk, men fortsatt nydelig. Pluss at mamma er bestisen min da. Snart skal vi ut og prøve åikke kjøpe mer ting, haha. Prøve å sette oss på en kafé og ta en is istedetfor, kanskje. Vi er en shopping force uten like sammen, det er nesten litt skummelt.
Jeg merker at jeg heldigvis har fått en ny motivasjon til bloggen igjen, spesielt etter tilbakemeldingene fra dere. Jeg har alltid vært så redd for å åpne meg opp personlig her, for det første fordi jeg ikke trodde noen var interessert i hva jeg hadde å si. Og for det andre så er det skummelt å blottlegge seg på nettet. Eller ubehagelig. Jeg er så privat av meg, så det dere normalt sett ser her er bare overflatisk. Men det føles mye mer meningsfylt når jeg kan bruke denne plattformen til noe annet enn kun mote og skjønnhet. Jeg har jo mye på hjertet som dere sikkert har fått med dere nå.
Jeg er glad for at dere kan bli bedre kjent med meg, og jeg merker at jo mer jeg åpner meg jo mer komfortabel blir jeg med det. Så tusen takk til alle for tilbakemeldingene deres og oppmuntringen til å skrive mer. Jeg setter kjempestor pris på det. Uten dere hadde jeg ikke giddet å blogge :p
Jeg er i Spania og besøker foreldrene mine nå, men rakk ikke å legge ut disse bildene før jeg dro. Veldig godt å komme seg bort i påsken – det snødde da jeg dro fra Oslo liksom. Her er det cirka 25 grader og sol hver dag så jeg klager ikke. Men jeg utnytter ikke akkurat solen veldig godt; jeg bader nesten aldri og blir drit rastløs av å sole meg. Og så liker jeg variasjon i vær, så jeg har ikke så mye imot klimaet i Norge. Det er mest digg å komme til et annet miljø, og ikke minst å shoppe. Herregud jeg har shoppet så mye, hjelp. Alt er åpent her i påsken! Noe som er superdigg. Jeg tok antrekksbilder med noen av mine nyeste innkjøp i går, som jeg skal legge ut senere i dag.
Nå har akkurat mamma og pappa dratt ut fordi jeg bruker hundre år på å gjøre meg klar og er daff om morgenen, så de giddet ikke vente lenger på meg. Men jeg trengte litt tid for meg selv uansett, og så ville jeg gjøre ferdig dette blogginnlegget. Helluuu, kan ikke henge med gamlingene hele tiden. Nå skal jeg ut og prøve å sole meg bittelitt og høre på det nye albumet til Kendrick Lamar. Det er jo over hele topplisten på Spotify. Good for him! 🙂
Watch Michael Kors // Boots H&M // Bag Marc by Marc Jacobs // Tee ZARA
Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på flyet mitt. Ikke i humør til å reise i det hele tatt, men veldig glad for at jeg skal bort. Gleder meg til å sove på flyet. Har absolutt ingenting på hjertet akkurat nå, føler jeg har pøst så mye ut i det siste. Så det er godt å bare legge ut noe overflatiske greier.
Shoes Steve Madden here // Sunglasses Marc by Marc Jacobs // T-shirt and bag ZARA // Suspender stockings House of Holland
Jeg kan ikke si jeg er overrasket over en del dømmende responser som er ute og går etter innlegget mitt, selv om det meste er positivt. Jeg synes det er kjempe fint å se at det er forskjellige meninger og at så mange føler sterkt på det fra begge sider og tør å ytre seg om det. Det er jo naturlig at ikke alle er enige. Det kjipe er at mange er så fulle av hersketeknikker at jeg mister nesten troen på at vi kan ha en saklig debatt. Akkurat som å dra opp rasistkortet hver gang det er snakk om innvandring. Hvis den ene parten prøver å ha en saklig debatt mens den andre er en bedreviter full av raseri som går til personangrep, da faller debatten sammen. Fordi lyttingen uteblir. Du blir stengt ned, fordi du har “feil”. Og dette er mye av grunnen til at jeg ga opp drømmen om å bli politiker i Norge.
Pappa vokste opp i USA og han sa så fint at politikk i Norge skal være så ekstremt politisk korrekt. Folk nekter å bli enige av personlige prinsipper og det å ikke tape ansikt, så det blir ingen reelle endringer. Bare masse svada frem og tilbake og tomme løfter som ikke fører til noen løsninger. I USA kan man si ganske mye uten å bli hetset eller fryst ut av samfunnet, fordi det er mer akseptert å ha forskjellige meninger. Jeg er så stolt av USA for det, uavhengig av om Donald Trump er president.
Jeg leste et sted for en stund siden at Norge er det landet på toppen i verden der man får mest pes og sosial utestengning for å ha en mening som er utenfor normen. Noe som gjør at folk med en mening utenom det vanlige naturligvis nøler med å snakke høyt om den. I stedet sier vi det kanskje kun til dem vi er trygge på og som vi vet mener det samme. Og akkurat det misliker jeg ved Norge. Jeg kunne ønske vi var et tøffere land enn det, og at vi kunne ta opp saker på en annen måte. Selv om det er et godt land så er vi pinglete og firkantede på mange måter.
Om du sier en ting som får den andre personen til å virke horribel, så er det ikke så mye den andre personen kan gjøre egentlig. Fordi du har kneblet dem. Du har definert dem som en rasist, en idiot, en plastikkdukke eller hva det måtte være, avhengig av hvilken debatt er en oppi. Jeg blir forbløffet når folk dømmer meg utifra at jeg tar fillere i leppene mine eller hvordan jeg ser ut, til den grad at de tror at de vet om jeg er et godt eller dårlig menneske. Hva vet de om hvordan jeg er? Er det ikke det inni som har noe å si, som de sier? Jeg har vært gjennom et helvete i livet mitt og står fortsatt på to ben – er ikke det å være et godt forbilde? Er ikke det mye viktigere enn hva jeg velger å gjøre med utseendet mitt? Hvorfor er det så viktig for deg hvordan jeg ser ut? Forresten så ser jeg sjelden at folk som velger å gjøre seg “styggere” (det begrepet bruker jeg veldig løst, ettersom det er et ufint begrep og kommer veldig an på øyet som ser) ved kosmetiske inngrep, blir kritisert. Eller folk som tatoverer seg fra topp til tå og i ansiktet og hele pakken. Rart det der. Siden det er så forferdelig å være unaturlig. Kanskje fordi folk ikke blir så sjalu av det. Hmm.
Har dere noen gang tenkt over hvor mye ansvar menn slipper unna med når det gjelder skjønnhets- og kroppspress? Er det fordi menn ikke trenger å være så snille og føye seg så mye, kanskje? De trenger ikke ta så mye ansvar og slipper unna med mer. Det er veldig mange mannfolk som både sminker seg, pynter seg, kjøper dyre klær og trener til de ser ut som noen hulker. Ofte ved hjelp av anabole steorider. De spiller på sex og det bugner over av dem på Instagram. Menn er også de som kritiserer denne bransjen minst. Og godt er det, applaus til dere for det! Jeg er feminist, men jeg blir så glad når jeg får støtte fra menn. Mens vi kvinner banker hverandre opp mentalt i media for så trivielle, uviktige ting, når det finnes så mye annet å bekymre seg for.
Kvinner er så slemme mot hverandre av og til, og vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å gjøre det. Vi styrker på ingen måte oss selv på den måten, vi svekker oss, og folk får det med seg. Hvis kvinner tråkker på hverandre så åpenlyst, og spesielt på grunn av utseendet, så kan vel alle andre gjøre det også? Vi burde vise at vi respekterer hverandre uansett om vi er uenige i hva vi gjør med kroppen eller utseendet vårt. Og ha en saklig debatt uten personangrep og aggresjon. Vi burde signalisere at det ikke er greit å rakke ned på hvordan noen ser ut, uansett om de har valgt å endre på utseendet sitt. Jeg går aldri rundt og sier at noen ser fæle ut, eller poengterer at de har for små lepper eller for store pupper. Jeg tenker det omtrent ikke engang. fordi det angår ikke meg, og det er urettferdig og ufint. Og det er en sensitiv og personlig sak for mange. I tillegg så er det bare et ytre. Det har ingenting med hvordan de er på innsiden. Det er ingen annen sin business enn den som innehar utseendet.
Jeg forstår veldig godt at dere som er kritiske vil gi meg og andre bloggere ansvaret for dette. Jeg er ikke dum. Jeg skjønner poenget deres. Det jeg mener er at vi kan ikke banne alt som kan føre til det ene eller det andre. Det er så mange ting i verden en blir påvirket av. Hvis jeg slutter å blogge, så kan de fortsatt se noe på tv, internett eller Instagram som de får vondt av. Eller på gata. Og også andre ting som ikke omhandler utseendet. Karriere for eksempel? Skal folk skjule hvor gode karrierer de har fordi vi blir deprimerte fordi ikke kan måle oss med dem? Om vi innskrenker verdenen mer og mer på denne måten så kan det bli ganske ensformig og farlig.
Vet du hvorfor jeg så bastant sier at jeg ikke godtar ansvaret for dette? Fordi jeg ikke er ute etter å være en flink pike som pleaser alle, bare fordi dere føler dere mer komfortable hvis jeg gjør det. Jeg aksepterer ikke at dere prøver å mobbe meg til å ta ansvar for noe. Når mange i denne “qodhetsmafiaen” selv mobber mennesker som ikke er “naturlige”. Er det greit å mobbe folk fordi de tar andre valg enn deg, ser annerledes ut enn deg eller har et annet skjønnhetsideal? Vi har alle ansvar for oss selv, til syvende og sist. Folk snakker om ansvarsfraskrivelse, mens de tar alt ansvar bort fra seg selv og legger det over på noen andre.
Når jeg våkner opp om morgenen og tenker over alle problemene jeg har, og sliter med å i det hele tatt komme meg utav sengen, så er utseendet mitt det siste jeg tenker på. Det er helt andre ting. Ting som er vesentlige. Ting som jeg har vært igjennom i livet. Utseendet er det siste jeg tenker på når jeg har det vondt. Utseendet er den gode, teite overflatiske tingen som jeg kan drømme meg bort i når alt annet i livet går til helvete og jeg bare har lyst til å gi opp. Jeg kan late som jeg er en “prinsesse” en liten stund uten bekymringer. På mange måter kunne jeg ønske det betydde mer, fordi det hadde vært så enkelt, men det løser dessverre ingen av mine problemer. Det er ikke nødvendig å legge mer makt og vekt på det enn nødvendig. Det er det som ødelegger mye også. Når folk setter et vakkert utseende på en pidestall og tror det løser alt. Det gjør ikke det. Det er også en ting som jeg trodde var ganske åpenlyst.
Det er ikke greit å mobbe folk fordi de er feite, tynne, ikke bruker sminke, bruker sminke, er “naturlige”, “unaturlige”, fyller på leppene sine, ikke fyller på leppene sine, opererer seg eller ikke opererer seg.
Kritisering av andres utseende er aldri greit, uansett. Det burde være helt unødvendig å si, og om du synes det er greit å gjøre, ja, da er du ikke et særlig godt menneske i min bok. Si gjerne at du er imot kosmetiske inngrep, men ikke heng ut enkeltpersoner som har gjort noe med utseendet sitt og pek ut hva du mener er “feil” med dem! Ofte med en kommentar om: “Å herregud, hun må ha dårlig selvtillit.” Dette har blitt en akseptert, moderne heksejakt i dagens samfunn, og jeg synes den er ganske fæl.
Vil legge til denne kommentaren jeg fikk, som jeg syntes var kjempefin og reflektert. Jeg er SÅ glad for at noen tenker sånn.
Det er det jeg har å si om denne “debatten”. Nå er jeg sliten, nå skal jeg tilbake til overflaten – ta noen selfier og late som alt er fint. Jeg har akkurat fått nytt selfie-lys til mobilen i posten som jeg for øyeblikket er helt i ekstase over og ikke kan vente med å pakke opp, haha. Dere ser hvor teit det er, ikke sant? Det gjorde denne grå dagen bittelitt lysere, selv om jeg vet at det kun er på overflaten og varer en liten stund.
Jeg trenger kontraster. Av og til blir ting så overflatisk at jeg føler meg helt tom, og av og til blir ting så dype at jeg blir deprimert. Da prøver jeg å jevne det ut. Jeg trenger litt av begge deler for å ikke bli sprø i hodet. Heldigvis har andre som føler det samme som meg nå tørt og bruke stemmen sin og si hva de mener, og det er jeg veldig stolt og glad over. Mange av disse er reflekterte mennesker som verken har operert seg, brukt fillere eller bruker særlig sminke. Sånn i tilfelle det skulle bety noe, lol. Kall meg gjerne en drittsekk eller et dårlig menneske hvis det får deg til å føle deg bedre, men vit at vi gjerne har mye mer til felles enn det du skulle tro, og at vi kanskje har vært igjennom mye av det samme vonde i livet begge to. Ikke døm kun utifra det du ser. Det er kun en fasade. Uavhengig om du er au naturell eller Kim Kardashian så har du en fasade, altså utseendet ditt, og jeg antar at du ikke hadde likt om folk dømte hele deg og din personlighet utifra det.
