Det var et dristig innlegg jeg kom med sist, tydeligvis. Da jeg mente jeg ikke hadde ansvar for andres komplekser. Mange reaksjoner. Heldigvis mange positive, og det virket som om mange så på det som et friskt pust inn i en ganske ensidig debatt.

Noen av mine favorittkommentarer:

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Kritiske også:

Jeg har slektninger som har lidd av spiseforstyrrelser og søsteren min døde av det for noen år siden. Hun skyldte aldri på noen blogger eller supermodell, og jeg vet at hun aldri ville gjort det. For det var ikke derfor. Fantes jo ikke bloggere på den tiden, slik jeg husker så var det mer medelever hun målte seg mot, men det var også andre faktorer som spilte inn som ikke hadde noe med utseendet å gjøre. Mine slektninger sier heller ikke at modeller var grunner til at de utviklet det. Det stakk mye dypere enn det, som det som oftest gjør.

Takk, Chris, for fint svar på denne kommentaren:

Men jeg fikk også noen andre som jeg synes var litt anklagende eller nedlatende. 

Jeg kan bare se hvordan folk virkelig ser på meg som en idiot med skjønnhetskomplekser. Det er så tydelig hvordan folk forhåndsdømmer. Og så skal vi ikke bry oss om utseendet? Litt hyklersk. Alle tar vel på seg en stil fordi de vil bli oppfattet som noe. Eller så driter de i det. Jeg for eksempel vet at jeg sikkert blir sett på som en blond idiot med det lyse håret mitt og mine store lepper. Teit nok. Men jeg driter i det, fordi jeg vet at jeg ikke er dum, og de som kjenner meg vet det. Og jeg har typ vært innom hver eneste stil som finnes, alt fra gother til skater. 

Ingen har noen gang fortalt meg at jeg hadde for små lepper, det var noe jeg ville fikse på fordi jeg følte ansiktet mitt ble mer proporsjonert av det. FØR KYLIE JENNER, JA. Lenge før. Hvem fortalte meg at jeg var lav? Jævla mange, hahaha. Jeg gikk rundt og trodde jeg var normal size, og kanskje folk sa det fordi de syntes det var søtt eller fascinerende, men når jeg fikk høre det så mange ganger da jeg var ung så begynte jeg å lure på om jeg så helt overdrevent lav og rar ut. Slapp av, jeg har ikke problemer med høyden min lenger.

Du som skrev at jeg ser ganske gjennomsnittlig ut i forhold til mange andre norske, naturlige og flotte skjønnheter. Alle kan kjøpe seg til mitt utseendet, skrev du. Tingen er at jeg vil se sånn her ut. Jeg er halvt Amerikansk, og jeg har kanskje et annet skjønnhetsideal enn den typiske, norske jenta. Ikke vet jeg. Og jeg vet det slår bedre an i USA enn her hjemme. Men det er mitt valg å ha denne looken. Jeg er ikke ute etter å se naturlig ut, fordi jeg ser på skjønnhet som en kunstform og da må en male litt her og der for å gjøre ting fargerikt. Ikke det at naturlig ikke er pent. Heldige er de som ruller utav senga og ser fabulous ut. Jeg ser ut som et lykketroll.

Våkner ikke opp sånn her:

Morsomt at folk lurer på hvor jeg har fått disse “såkalte” kompleksene mine fra samtidig som de rakker ned på utseendet mitt. Bra jobba. Men selv om jeg ikke har komplekser for utseendet så har jeg komplekser for andre ting! Så trøst dere med det, hehe.

En liten koselig historie til dere som tror jeg sliter med utseendet mitt, og til dere som tror at det å være/føle seg vakker gjør deg lykkelig: 

Jeg var i et forhold der jeg ble isolert og psykisk manipulert og mishandlet i flere år. Det var et rent helvete, og jeg unner ikke min verste fiende det. Til slutt var jeg overbevist om at jeg var mindre verdt enn dritten under skoen din. Jeg hatet meg selv mer enn en skulle tro var mulig. MEN, og dette er den morsomme delen, han kritiserte aldri utseendet mitt. Aldri. Kun personligheten min, og alt annet ved meg. Det eneste positive han sa til meg var at jeg var pen. Jeg var så vakker, sa han alltid. Og at han elsket meg. Flott, tusen takk, ditt jævla rævhål.

Da jeg omsider fikk klort meg utav denne horrible situasjonen så satt jeg altså igjen med all selvtilliten inntakt på utseendet, og ingenting igjen på innsiden. Hvordan tror du det føltes? Jeg tok på meg sminke av ren og skjær automatikk og folk fortsatte å fortelle meg hvor fin jeg var men det kunne ikke betydd mindre. Jeg hatet meg selv. Jeg kunne likeså gjerne tatt på meg en søppelsekk og gått ut døra. Jeg hatet hvert fiber av hele vesenet mitt.

Det er en ganske unik og spesiell erfaring, selv om jeg kunne ønske jeg hadde vært foruten den. For han tok fra meg alt, selvrespekt, selvfølelse, selvtillit – men ikke utseendet mitt. Som regel så tar de fra deg alt. Og det lærte meg hvor lite viktig utseendet er, når du ikke har noenting annet. Når du er ribba for alt annet, så har utseendet så forbanna lite å si at jeg har ikke ord for det.

Så poenget er; det går an å sminke seg og fikse på utseendet sitt og så videre uten å være full av komplekser.

Noen gjør det fordi de har komplekser, andre ikke. Jeg har ting jeg ikke er helt fornøyd med på utseendet mitt, men det er ikke noe jeg bryr meg noe spesielt om. Jeg er fin nok. Jeg tenker alltid at jeg er fin nok. Før leppefillere, før botox, før alt tenkte jeg det. Jeg har alltid tenkt det, iallefall siden jeg var typ 14 år. Det er bare gøy å føle seg ekstra pen, hva skal jeg si. Akkurat som en bonus. Akkurat som å ta på seg en ny, fet genser. Alle liker vel å pynte seg.

Nå er det sånn at jeg konstant tar bilder av meg selv så da er det liksom ekstra gøy å strebe etter noe. Og så er det et image, en jobb. Men det er en gøy prosess, det er ikke en vond eller selvdestruktiv prosess. Jeg har et veldig lite anstrengt forhold til utseendet mitt, og iallefall til kroppen min. Men jeg har et anstrengt forhold til meg selv og personligheten min fortsatt på grunn av mishandlingen, og det er jeg trist over.

En ting jeg aldri har villet, er å bytte utseendet med noen andre. Selv om de er høyere, tynnere, større pupper, finere øyne, finere nese, større lepper, whatever. Aldri. Fordi da hadde jeg ikke vært meg. Og selv om Heidi er litt fiksa på, så er a fortsatt seg sjæl :p Så tenk det, du. Det er en grunn til at du er du. 

Forresten: Det er ikke så ofte jeg får slemme kommentarer om utseendet mitt, men jeg fikk det etter sist innlegg. Det er jo de som gjør vondt, og de kommentarene jeg fikk når jeg var liten og folk sa jeg var tjukk, lav eller hadde stygg ditten eller datten. Det er mobbingen. Det er ikke andre mennesker, modeller eller bloggere som er vakrere enn meg. Så det er ironisk at noen av de som er uenige i innlegget mitt kanskje er de som kanskje gjør mest skade på folks selvtillit. Du som sier at jeg ser gjennomsnittlig ut og ikke så fin som norske jenter vil tydeligvis at jeg ikke skal føle meg særlig pen. Men slapp av missy, jeg har så mange issues at jeg kommer aldri til å bli høy på pæra, haha.

En relevant kommentar som kom inn på slutten som jeg syntes var fin <3

Jeg er seriøst overveldet over all støtten fra leserne mine og det viser at dere kan ha et nyansert blikk på ting! Det tyder på intelligens, og et realistisk syn på verden. Takk for støtten, jeg setter veldig pris på hver og en av dere!! Jeg er ikke en bitch som ikke sympatiserer med folk som har komplekser, men vi kan ikke gi hver eneste blogger som stikker hodet ut i media skylden for det. Grav dypere.

– Heidi Lill

Følg meg gjerne på Instagram (med mindre du havner helt i kjelleren av det, knis): @heidichic

En ting jeg er jævlig lei av, og som stadig dukker opp overalt i media, er denne debatten om “altfor mye fokus på kropp og skjønnhet”. Jeg har latt det gå meg hus forbi ganske lenge fordi jeg synes det er så latterlig og basert på usikre og bitre mennesker, men jeg føler jeg har lyst til å si hva jeg mener om saken. Jeg som er så opptatt av utseendet mitt, vet du.

For det første så har jeg bare lyst til å spør de som er så “lei” av dette: Hva er problemet? Kan du ikke bare se en annen vei? Du må ikke være interessert, skjønner du, selv om andre er interesserte i det. Skal for eksempel de som ikke er så glupe starte en aksjon mot folk som tar høyere utdanning og gi samfunnet dårlig samvittighet for at de fokuserer for mye på kompetanse? For det finnes nemlig folk som sliter med lærevansker, ikke er så intellektuelle eller som rett og slett er kunstneriske sjeler som ikke passer inn på noe universitet eller høyskole. Som føler seg utenfor samfunnet og ikke gode nok. Jeg er heldig som alltid har fått toppkarakterer i det meste uten mye innsats, men å sitte på en skolebenk er ikke noe for meg. Det har jeg nesten visst hele livet, og det er noen ganger slitsomt. Er jeg irritert eller bitter på de som gledelig tar høyere utdanning og kjempe gode jobber av den grunn? Absolutt ikke.

“You cannot sedate all the things you hate”.

Du kan ikke undertrykke alt du ikke liker. Å holde på med hersketeknikker i media er noe av det verste jeg ser. Det minner meg om byråkrati og kommunisme. “Åja, skal alle tenke som deg, stakkars? Føler du deg bedre da?” Pssshh.

Det er faktisk få ting jeg mister mer respekt av enn når folk setter seg på sin høye hest og gir seg ut for å være moralens politi. Jeg synes det er helt latterlig og flaut. Ro deg ned et par hakk, du er kun et menneske på lik linje med oss andre. Oi, så flink du er som ikke tar botox. Du er virkelig et geni for at du ikke har operert deg eller har fillers i leppene. Du er et så bra menneske! Klapp, klapp, klapp… Sett deg for helvete ned.

Jeg er ikke her for å prøve å tvinge folk til å fokusere mer på skjønnhet, eller tvinge folk til å stappe ting inn i leppene deres. Jeg har en blogg basert på interessefelt, hovedsakelig mote og skjønnhet, som er ment for mennesker med samme interesser. Bloggen er ment for å gi tips og inspirasjon. For mange vil ha det, faktisk! Mange synes det er gøy! Hvis du driter i det, så er denne bloggen irrelevant for deg. Gå og les en politisk blogg eller en matblogg eller hva som enn måtte interessere deg. Men ikke kom hit og prøv å diktere hva jeg skal skrive om. Klart vi har ytringsfrihet, men folk prøver stadig vekk å kneble den med hersketeknikker. Vel, jeg skal ikke knebles.

Jeg har ikke ansvar for at folk får komplekser. Jeg har ikke ansvar for at folk blir deprimerte av å se på bilder av meg eller av å lese bloggen min. Jeg har ikke ansvar for at folk opererer seg eller tar fillere i leppene sine. Uansett alder. Samfunnet kan prøve alt de vil å legge ansvaret over på oss, men jeg godtar det ikke. Fordi vi har rett til å leve slik vi vil. Det er menneskets eget ansvar, inkludert deres foresatte, å prøve å styre barnet deres i riktig retning. Hvor enn relativ den “riktige retningen” er. Og så må vi huske på at vi er et komplekst samfunn, satt sammen av så mange faktorer som vi ikke har kontroll over. 

Vi har menneskelige instinkter, som folk desperat prøver å undertrykke. Det er faktisk unaturlig. Mennesker har alltid vært opptatt av utseendet. Det har med vår biologi å gjøre. Det er en grunn til at menn liker kvinners kurver på en viss måte for eksempel, på grunn av opplevelse av fruktbarhet, parring og så videre. Vi som en rase er faktisk litt primitive, tro det eller ei. For å overleve så må vi faktisk sette mennesker i bås basert på det vi ser, det er et overlevelsesinstinkt, ofte forvirret med ordet “diskriminering” som slenges rundt med en negativ konnotasjon i hytt og pine. Vi er nødt til å være forhåndsdømmende, faktisk. For å overleve. Det er et faktum. Du kan prøve å fortrenge det alt du vil, men det går ikke bort. Du som sitter på din høye hest innehar det like mye som oss andre. Beklager å måtte informere deg om det. Du er menneskelig.

Heldigvis er det veldig lett for meg å drite i å ta ansvar for dette tullet, fordi jeg er den fødte rebell, en loner, et utkast fra samfunnet. Det ser kanskje ikke sånn ut, men du vet ingenting om meg eller hva jeg har vært igjennom basert på bilder av meg, fordi du naturlig nok setter meg i en bås. Jeg kan love deg at det ligger ti tusen flere ting bak denne fasaden enn det du kan forestille deg. En viktig ting å huske på, uansett hvordan et menneske ser ut. 

Jeg skal innrømme at det gjorde vondt en gang da en av mine lesere skrev at hun så opp til meg, at hun ville se ut som meg og at hun ikke hadde råd til leppefillere eller noe i den duren. Jeg husker ikke helt hva det var fordi det er en stund siden, men jeg husker at det gikk inn på meg. Først så fikk jeg dårlig samvittighet, men så begynte jeg å tenke på hvor lite selvtillit som var innstilt i denne jenta fra før, at hun følte at hun måtte se ut som en annen, eller fylle på noe i leppene for å være god nok. Jeg begynte å tenke på barndommen hennes, foreldrene hennes. Hva har hun vært igjennom, har hun blitt mobbet?

Det er også folk som klager og er helt ekstremt triste og dveler over at de aldri kommer til å se ut som den eller den personen. Jeg kom over et innlegg på Instagram som er et prakteksempel på akkurat dette:

Klart er det helt trist og tragisk at denne personen rakker så ekstremt mye ned på seg selv, det er jo nesten latterlig. Men har du sett makan til klaging? Er det dette vi skal ta ansvar for? Skal vi jekke oss ned og slutte å pynte oss for at andre skal føle seg komfortable? Skal vi beklage oss for å være “vakre”? På ingen måte. Jeg levde ikke i kommunisme sist jeg sjekket. Vi lever i et samfunn der vi streber etter noe, og heldigvis for det, ellers hadde ingen orket å strekke seg etter noenting.

Jeg husker jeg gikk til psykolog en gang da jeg var femten år, og så satt jeg meg ned og sa at jeg hadde så mye komplekser over at jeg var så lav. Jeg er kun 1,55 m. Og det hun sa til meg var kanskje ikke helt riktig psykologisk sett, men hun sa: “Heidi, akkurat det der er det ingenting å gjøre med, så det er ikke vits å snakke om engang.” Først ble jeg litt paff, men så tenkte jeg at hun har jo helt rett. Det er ingen verdens ting jeg kan gjøre med det, bortsett fra å ta på meg noen høye hæler. Jeg kan kun prøve å gjøre det beste utav det. Det er andre ting jeg ikke kan gjøre noe med heller. Jeg kan aldri bli flat som en planke, fordi jeg er ikke bygd sånn. Skal jeg sitte å dvele over at jeg er lav og at jeg ikke er en strek? Det hadde vært helt meningsløst, uproduktivt og gjort meg helt miserabel. Akkurat som hun på Instagram.

Min oppfordring til alle: Gjør det beste utav det du har. Omfavn dine beste egenskaper. Godta høyden din, kurvene dine, kroppsbygningen din. Er du overvektig og misfornøyd så ikke sitt å dvel med det. Enten så går du og trener det bort, spiser bedre (med mindre du lider av noe biologisk som gjør det veldig vanskelig å gå ned i vekt), ellers så må du bare godta deg selv. Jeg er ikke imot fillere eller operasjoner (dog mer skeptisk til operasjoner på grunn av risikofaktorene), så hvis du har veldig komplekser for noe som er mulig å endre på uten fatale konsekvenser, så er det mulig å gjøre det. Men har du ikke penger til fillere, operasjoner eller ikke er gammel nok, da må du gjøre slik jeg gjorde med høyden min. Akseptere det. Du kan ikke få alt du vil ha, bare fordi du vil ha det. Og hvis alt annet feiler og du sitter og er helt miserabel over utseendet ditt, da må du oppsøke en psykolog, for sånn skal det ikke være. Da må du få hjelp til å elske og akseptere den du er. Og jeg skal love deg at selvtillit på innsiden er ti ganger viktigere enn selvtillit på utsiden.

Uansett, jeg slutter ikke med min jobb, min hobby eller mitt interessefelt på grunn av at andre ikke liker det. Jeg kan ikke la det diktere livet mitt, akkurat som du ikke burde la noen andre diktere ditt. Til deg som er kritisk, bitter eller bare motstander av denne industrien: Ikke la livet ditt bli påvirket av det. Det er ikke nødvendig. Selv om det er mye fokus på dette, så er ikke alt fokuset på dette. Ikke blås det opp, ikke gi det mer makt enn nødvendig. Bestem deg for hva som er dine kjerneverdier og hold fast ved det. Jeg misunner ofte mennesker som ruller utav sengen og går på sin ni til fire jobb og kommer hjem til sine 2,4 barn og sitt hvite stakittgjerde. Det hadde vært mye enklere om det hadde gjort meg glad. Men det gjør meg ikke glad. Det som gir meg glede er kreativitet, skjønnhet og mote blant andre ting. Men det er bare en liten side av meg. Jeg elsker psykologi og er engasjert i politikk. Jeg kan sitte oppe hele natten og se dokumentarer om WW2. Jeg leser aldri moteblader, kun nyheter, og omtrent det eneste jeg ser på tv er Nyhetskanalen. Det du ser er kun en fasade, og det er et interessefelt for mange, mange mennesker. Vi er ikke helt blåste i hodet hele gjengen, bare fordi vi liker å pynte på utseendet vårt. Det er en hel industri, og den forsvinner ikke, uansett hvor mye du skulle ønske det. Jeg vil gå så langt og si at den kommer aldri til å forsvinne. Så kan vi ikke bare prøve å godta den? I stedet for å irritere oss over den.

La oss respektere hverandre og våre forskjellige interesser. Du kan se ut som en veggblomst eller du kan se ut som Pamela Anderson. Eller en mellomting. Alt er OK i min bok! Peace and love.

– Heidi Lill

Instagram @heidichic

Da var håret rosa! Det ble litt impulsivt, jeg hadde noe farge som jeg kjøpte i Spania for et år siden som jeg aldri hadde fått brukt. Men så kom jeg på at jeg hadde lyst på rosa hår, så da passet det bra at jeg hadde det liggende. Den ble veldig lys og fin pastell, akkurat slik jeg ønsket. Knallrosa fikk jeg nok av da jeg var gother :S haha.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er så herlig med litt forandring i blant. Noe av det verste jeg vet er når jeg bare er drittlei av utseendet mitt, og ingenting har forandret seg på en stund. Da mister jeg motivasjon til å sminke og pynte meg. Men nå er jeg good to go! Iallefall for en liten stund, høhø. Jeg har fortsatt en flaske med Lavender igjen, kanskje det blir den etterpå.

Jeg brukte Crazy Color i fargen Candy Floss. Den er veldig lys rosa. Om du vil at den skal være mer knall, er det best å bruke den direkte på tørt hår og la den sitte på iallefall en halvtime. Jeg vasket håret og håndkletørket det før jeg la i fargen, og lot den sitte i cirka 30 minutter. Viktig å prøve å få det helt jevnt, men det blir alltid litt sjatteringer, noe som egentlig passer fint for denne sesongens trend. Så ikke stress for mye med det! Fargen inneholder bare pigmenter, ikke peroxid, så den er veldig lite skadelig for håret. Og så vaskes den lett ut. Hvis du vil den skal vare lenger kan du blande litt ut i sjampoen din når du vasker det.

Kunne du tenke deg pastellhår?
 

Akkurat nå sitter jeg og hører på musikken til en person jeg møtte i LA som jeg sliter greit med å glemme. Anbefales ikke hvis du prøver å komme over noen, men jeg klarer bare ikke å la være. Hjelper ikke at han er sykt talentfull. Tekstene hans hjelper meg, samtidig som jeg blir deprimert av å høre stemmen hans. Er det mulig. Jeg syntes jo han var et ekstremt nydelig og sjarmerende vesen, men jeg trodde ikke musikken var så bra. Jeg visste det var et kjent band, men jeg er så kresen på metal og fikk inntrykk av at det var sånn glad-punk, Blink 182 shit. Det var det altså ikke.

Jeg sliter med å like noen hvis jeg ikke har respekt for musikken deres, så jeg orket ikke høre på det på forhånd, fordi jeg ville ikke la det påvirke. Men han er helt ekstremt dyktig. Bra å bli fan etterpå, når jeg allerede er gal etter ham, hahah. Og så er det så gøy å se en halv million jenter sikle etter ham på Instagram. Jeg måtte bare slutte å følge ham. Seriøst, jeg orker ikke mer. Hadde dette vært min første forelskelse så hadde jeg sikkert gått på veggen. Men jeg vet hvordan denne valsen går, det kommer en ny en snart, lol. Men akkurat nå hadde jeg sagt ja om noen hadde plassert oss foran et alter, liksom. Det er sjeldent det går så dypt, ass :p Han har den perfekte personligheten og er så morsom og skjønn at jeg har lyst til å skvise livet ut av ham. Bare sleng meg tilbake i huset hans i fuckings jævla dritt overflatiske Hollywood hvor jeg tar patetiske selfier av at vi holder hender. Jeg gir ordene “håpløs romantiker” en helt ny definisjon, jeg blir kvalm av meg selv. Skulle egentlig ikke skrive om dette, men jeg måtte bare få det utav systemet. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Fishnet stockings Junkyard XX-XY here // Football t-shirt Les (Art)ists here // Shoes Steve Madden here (ad links) 

En av fordelene med å være kort er at jeg kan bruke slike T-skjorter til kjoler, høhø. Jeg har den altså i Large istedetfor XS. Det er rart, det er ofte de plaggene som jeg kjøper oversized eller på XXL avdelinger jeg ender opp med å bli mest glad i. Kanskje fordi jeg føler at de er geniale påfunn, haha.

– Heidi Lill

Foto: Astrid-Helen

Mesh topp her // Leppering her (ad links)

!function(d,s,id){var e, p = /^http:/.test(d.location) ? ‘http’ : ‘https’;if(!d.getElementById(id)) {e = d.createElement(s);e.id = id;e.src = p + ‘://’ + ‘widgets.rewardstyle.com’ + ‘/js/shopthepost.js’;d.body.appendChild(e);}if(typeof window.__stp === ‘object’) if(d.readyState === ‘complete’) {window.__stp.init();}}(document, ‘script’, ‘shopthepost-script’);

JavaScript is currently disabled in this browser. Reactivate it to view this content.

Jeg bestemte meg for å ta ut tape extensionsene mine for noen dager siden. Bare midlertidig, men det er veldig herlig og uvant å bare ha sitt eget hår til en forandring. Ikke det at det er så mye av det, hehe. Den perioden akkurat nå er litt herlig, fordi jeg har stresset så mye med utseendet så lenge på grunn av reiser og diverse. Nå vet jeg at jeg ikke skal noe super viktig på en stund. Jeg kan slappe av, la brunfarge visne bort, drite i negler, pedikyr, extensions. Til og med sminke. Jeg har gått uten sminke i 3-4 dager. Ja, det er lenge for meg!

Jeg slutter aldri å bry meg helt, og liker å pynte meg. Men akkurat nå er jeg litt sliten og lei. Det er så mye som må fikses hver gang jeg drar et sted, at jeg blir helt stresset av å få gjort alt i tide. Men det er gøy når det først er gjort, selvfølgelig. Herregud, så mye enklere livet mitt hadde vært om jeg ikke hadde brukt tid på det. Jeg kunne gått ut døra etter fem minutter, istedetfor en time. Men det hadde vært kjedelig også, jeg liker det jo. Det gjør meg glad, ellers hadde jeg aldri giddet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mange gir folk pes for å fokusere så mye på utseendet, men tenk på hvor mye tid, innsats, trening, motivasjon og ikke minst penger det tar for å opprettholde det. Det er en livsstil, akkurat som andre som velger å ha en annen livsstil. Det kan kanskje virke veldig rart og overflatisk for folk som ikke bryr seg om det, men jeg skjønner ikke helt hvorfor noen er så negative i forhold til det. Hva er problemet liksom, så lenge det ikke er selvdestruktivt? Jeg har full forståelse for folk som går au naturell. Det handler om forskjellige prioriteringer og et annet fokus. Jeg er kanskje den som dømmer folk minst mulig utifra utseendet, fordi jeg forstår at ikke alle gidder. Og så vet jeg at det bare er et skall.

Det som er digg med å drite i sminke osv en stund, er at det er så mye mer gøy når en først setter i gang igjen. Når jeg har sånne perioder som dette fokuserer jeg mer på pleie av huden, og ting som en ikke “ser”. Skrubber av brunfarge, bruker skin rollere, bruker kroppskrem med AHA-syrer, negleoljer, håndkrem, hårkur. Det slutter kanskje aldri helt, hmm. 

Bruker du mye tid på utseendet?

Følg meg gjerne på Instagram: @heidichic