Jeg kjente det var litt godt å få luftet på tankene mine i går om det vanskelige forholdet jeg har hatt, og som jeg bestemte meg for å avslutte. Som om jeg ikke var så alene om det plutselig. Jeg er alltid litt usikker på om jeg skal skrive om sånne ting, om det bare gjør vondt verre, eller om det hjelper.
Jeg merker det er vanskelig, spesielt på kveldene. Da blir det så ensomt og jeg vet ikke hva jeg skal ta meg til. Jeg kan ikke ringe ham slik jeg pleide. Har jo blokkert ham fra alt som er, slik at jeg skal unngå det. Før kunne vi prate i tre timer på telefonen i strekk, til og med ha hverandre på tråden til vi sovnet. Jeg ble beroliget bare av å høre ham puste liksom. Han laget den diggeste maten ever til meg mens vi så på film, og endelig hadde jeg noen som holdt rundt meg mens jeg sov.
Alt var så bra og så romantisk, og plutselig så bare endret alt seg. Fra hans side. Han bare shutta helt ned. Kommuniserte ikke lenger. Ble hissig for ingenting. Jeg prøvde å få han til å forklare hva som var galt, spurte om han hadde møtt noen andre eller om han bare ikke likte meg lenger, på grunn av oppførselen hans. Men han sier han elsker meg og vil at jeg skal komme til USA og bo der med ham, og at vi skal gifte oss på Hawaii liksom! At det er ingen andre han vil dele livet med. Og jeg vet han mener det, det er det som er det verste. Men han behandler meg jo ikke slik! Han tror jeg har gått fra forstanden og vil komme tilbake til ham når jeg har “roet meg ned”. Hjelpes. Men da er det enklere å dra iallefall, når jeg vet at han fortsatt vil ha meg, haha.
Jeg kjenner at jeg savner ham og tenker på ham hele tiden. Men jeg savner jo den personen jeg trodde han var. Ikke den han er. Den personen vet jeg ikke hvem er engang. For et opplegg. Kjærlighet er det sterkeste dopet ever. Og akkurat nå har jeg heftige abstinenser. Når skal det her gå over a’?!
Skal bare ligge å stirre i taket i fem timer til jeg sovner.
Jeg digger denne nye joggedressen fra Bik Bok. Så fresh! Og sennepsfarge er et tegn på høst i mine øyne. Det er så godt å se årstidene forandre seg, da føler jeg liksom at en ny, spennende periode er foran oss. Jeg har en følelse av at disse siste månedene av året kommer til å gå veldig fort. Jeg gleder meg nesten litt til jul allerede, hehe. Jeg føler egentlig dette året har vart veldig lenge. Tenk at det kun er ett år siden jeg var i Hong Kong, og bare ni måneder siden jeg var i Miami. Det føles så mye lenger siden.
Det er merkelig å komme igang med bloggingen igjen etter at jeg har tatt en pause i sommer, men jeg føler meg mer inspirert enn på lenge. Det er mye mer gøy å blogge fordi en vil, og ikke fordi en føler en må. Men det går jo alltid litt opp og ned. Det er litt godt å vite at jeg ikke skal noe sted på et par måneder. Jeg har kommet igang med treningen igjen, og fått møtt vennene mine og det føles veldig godt.
Samtidig har jeg avsluttet et forhold som jeg følte tynget meg mye. Det begynte veldig bra, nesten uvirkelig, men etterhvert forandret personen seg så mye at jeg ikke kjente ham igjen lenger. Han gikk fra å være den mest kjærlige personen jeg noensinne har møtt, til å bli frekk, avvisende og rett og slett slem. Jeg begynte å mistenke at han var halvveis sosiopat, for det var noe empati som klart manglet der. Men jeg ville ikke tro det, for han hadde jo vært så snill og god tidligere. Veldig ekkel og vond følelse. Så jeg har litt hjertesorg men jeg vet at jeg gjør det riktige, og føler meg lettet på grunn av det.
“Heldigvis” har jeg vært i et usunt forhold før, så jeg finner meg ikke i det stort lenge før jeg velger å dra, selv om jeg er glad i personen og savner ham. Jeg hadde nesten glemt ut hvor vondt og vanskelig det er. Det er skummelt å tenke på at jeg kunne blitt lenge i en sånn situasjon om jeg ikke hadde visst bedre fra tidligere erfaringer. Det er veldig merkelig og føles veldig ulogisk å måtte mekanisk fjerne seg fra en situasjon, selv om følelsene fortsatt er sterke. En tenker alltid på de gode minnene og håper at det kan bli sånn igjen, men å prøve å forandre en person er en håpløs oppgave. Den eneste du kan forandre er deg selv. Nå prøver jeg kun å fokusere på meg selv, jobb og venner.
Takk for at dere fortsatt følger meg! Jeg har tenkt mye på å lage noen små sminkevideoer i det siste, men objektivet til videokameraet mitt er ødelagt. Så jeg må enten kjøpe nytt eller reparere det før jeg kan komme i gang. Da kan jeg kanskje begynne å youtube litt også, hvem vet.
I helgen var jeg på kunstutstilling på Vikaterassen i Oslo. Det var kunstduoen Broslo sitt samarbeid med den legendariske fotografen Chi Modu, som er kjent for å ta de famøse fotografiene av Tupac Shakur og Biggie Smalls, for å nevne noen. Det var så mye kule bilder og effekter, alt fra 3D til hologram/tegneserie og neon-effekter av de originale bildene som Chi Modu har tatt av ulike rappere.
Da har jeg gjort min samfunnsplikt og stemt ved stortingsvalget 2017. Jeg kan ikke tro at det er fire år siden det ble regjeringsskifte, jeg føler det er maks to år siden sist valg. Jeg merker at jeg har prøvd å unngå å tenke på valget mest mulig denne gangen, fordi jeg er ekstra redd for utfallet. Jeg føler det er mye som står på spill denne gangen, og jeg kommer oppriktig til å bli litt knust om det ikke går den veien jeg ønsker.
Det er også mye irritasjon inni bildet denne gangen, fordi vi mer enn noen gang spiller på sosiale media, og teknologi generelt. Jeg er redd for at folk baserer stemmen sin på et innlegg de så på Facebook, en artikkel de leste på en blogg, “fake news” eller andre løse meninger som finnes der ute. Eller kanskje en SMS som denne:
Det er skummelt å tenke på at folk kan være så lett påvirkelige. For å kunne ta et veloverveid og informert valg så må en sette seg inn i politikken til de ulike partiene – ikke tenke på hvem som er frontmannen eller kvinnen, eller om du liker fargen rød eller blå, eller om favorittbloggeren din stemmer på et visst parti. Du må tenke over dine kjernesaker, hva du mener er best og viktigst for Norge, og ta et valg deretter. Og så er det viktig å huske på at det er vanskelig å få alt i en pakke, så du bør velge et parti som dekker “dine” behov mest mulig.
Det som gjør meg mest irritert og trist er når jeg ser hvordan folk harselerer med folk som velger et visst parti overfor et annet. Bare fordi de ikke er enige. Det er selvfølgelig de som har den mest “aksepterte meningen” som kan sitte på sin høye hest og bruke hersketeknikker og slenge ut skjellsord for å få deg til å føle deg som et dårlig menneske eller en idiot for at du har den meningen du har. Det synes jeg er skikkelig ekkelt. Jeg tror vi alle vil det beste for landet, men vi har forskjellige fremgangsmåter. Selvfølgelig kan jeg sitte å tenke om noen jeg ikke er enig med i det hele tatt at: “Herregud for en idiot”, men jeg sier jo ikke det høyt. Eller får dem til å føle seg som idioter. Pluss at jeg tenker at det er en grunn for at de har den meningen de har.
Det som dessverre kjennetegner Norge er at vi er veldig strenge overfor folk som har en mening som er “utenfor normen”, eller en mening som ikke høres politisk korrekt nok ut. Det gjør at mange ikke orker å ytre seg i offentlig debatt, i frykt for å bli latterliggjort. Det dummeste en kan gjøre når en synes noen har en feil mening, er å få dem til å tie stille ved hjelp av hersketeknikker eller uthenging. Det skaper ikke endring, det skaper raseri og hat. Men det virker omtrent ikke som vi er i stand til å ha en saklig debatt med forskjellige meninger uten å ty til dette her i Norge.
Jeg fikk helt hakeslepp da jeg var i USA og så på nyhetene og debattene de hadde der borte. Jeg ser nyheter hver dag, og jeg elsker spesielt å se nyheter og god morgen show i USA. Den ene dagen drev jeg og brettet klær på hotellrommet mitt og hadde på The View eller noe lignende i bakgrunnen. De snakket om et vanskelig tema, innvandring tror jeg, muligens også muren mellom Mexico og USA. Plutselig hørte jeg hun ene si noe og så tenkte jeg: “Fy faen, nå kommer hun til å bli gravlagt i skjellsord og personangrep, eller de kommer til å få henne til å skamme seg for at hun sa noe sånn”. Det var ikke noe spesielt kontroversielt hun sa, men jeg er bare vant til at det skjer i Norge hvis du ikke sier det “riktige”. Gang på gang skjer det. Men de gikk rolig videre til nestemann som hadde en annen løsning på problemet, og deretter nestemann og deretter nestemann. De hadde en SAKLIG debatt. Og jeg merket at jeg lyttet godt til alle sammen, for det var ikke den unødvendige støyen av personangrep og så videre. Jeg mistet ikke respekt for noen, og jeg følte ingen av dem var idioter selv om alle hadde vidt forskjellige meninger. Jeg hørte alle argumentene og følte at jeg var klokere, og kunne ta et rasjonelt standpunkt deretter.
Da de var ferdige med å prate og det var null hissigheter og de sa seg enige om å være uenige, stod jeg bokstavelig talt å gapte mens jeg så bort på TVen. Jeg ble faktisk litt rørt, og stolt over USA – uansett om Donald Trump er president. Det innslaget, og mange andre debatter jeg så, beviste at der kan du mye tryggere si meningen din uten at du må skamme deg eller at folk kaller deg for en rasist, kommunist, fascist, dårlig person eller hva det måtte være. De bare diskuterte. Ommøblerte tanker. Noe så fint.
Det som er aller verst i norsk politikk er måten en blir kneblet på. Det skaper absolutt ingen løsninger. Et eksempel: Jeg er feminist og jeg hater mannssjåvinisme. Men om noen skulle demonstrert i gatene med slike kvinnefiendtlige meninger, så er det siste jeg ville gjort å få dem til å tie stille imot deres egen vilje. Det skaper jo stille “bomber”. Jeg ville heller hørt hva de hadde å si, hvorfor de mener det de mener, og utfordre meningene deres. Ekkokamre er virkelige, og det kan være ganske skummelt. Derfor er det viktig at vi får til å ha et mer åpensindig samfunn med større bredde og toleranse for forskjellige meninger. Vi kan ikke bare late som om alle er enige, eller at alle mener at én løsning er best. Det er ikke realistisk. Jeg synes vi har blitt litt bedre på det de siste årene, og jeg håper det fortsetter i den retningen. Men jeg synes vi har en lang vei å gå enda.
Jeg har en plattform, nemlig bloggen min, som jeg kunne brukt til å spre mitt politiske budskap på mest mulig partisk måte, men det kommer jeg ikke til å gjøre. Jeg vil at folk skal ta et velinformert valg, ikke ett basert på sosiale medier eller aviser, men på politikken selv. Du kan gå inn på hjemmesidene til hvert enkelt parti, eller få en oversikt (bare passe på at den ikke er partisk) om du søker på google.
Det er siste dag å stemme i morgen. Finn et valglokale, gå dit og så forteller de deg framgangsmåten om du er usikker på hvordan det praktiske skal gjøres. Det er veldig enkelt, trenger ikke valgkort, bare husk legitimasjon.
Det er utrolig uvant å kle seg etter denne kulden, eller bare å være ute i kulden i Oslo. I LA var det plagsomt varmt, nå i det siste har det vært rundt 50 grader på grunn av hetebølgen, så jeg er meget glad for at jeg ikke er der nå. Jeg er ikke glad i hete, synes det er veldig plagsomt. Sminken renner av, en må kle seg i omtrent ingenting og så er det bare ubehagelig. Så det var veldig godt å komme hjem til høst. Elsker høst og vinter <3 Alt blir liksom litt koseligere.
Jeg har kvittet meg med masse jakker og kåper dette året fordi jeg ville bytte ut litt av garderoben, så det var på tide med litt påfyll av høstklær. Her om dagen fant jeg denne lysgrå fuskepelsen på Junkyard og jeg elsker den! Min nye go-to kåpe. Passformen er så kul! Jeg hadde veldig lyst på den i rosa og leopard også, men jeg måtte nesten velge én. Jeg har en regel som jeg pleier å følge, og det er å aldri kjøpe ett plagg i flere farger. Da mister liksom plagget litt verdi og så blir jeg fort lei. Men det finnes selvfølgelig unntak hvis du absolutt digger noe! Jeg har super lyst på den i leopard men jeg har nesten en helt lik leopardkåpe fra før, så :p
På onsdag var jeg tilbake hos min faste frisør Mia og fikk fikset håret mitt. Frisørsalongen har forresten skiftet navn fra Giardini Hårdesign til Comino Frisør! Akkurat samme salong, ligger fortsatt på St. Hanshaugen-senteret i Oslo.
Jeg har vært så mye ute å reist og Mia har hatt ferie i tillegg så det var godt å få komme tilbake og ta etterveksten og alt. I tillegg endret vi frisyren min litt, klippet det mye kortere og også i flere lengder. Jeg er så fornøyd. Nå er det mye enklere å style og gjøre noe med. Selv om jeg selvfølgelig liker å ha det kjempelangt også, det har bare vært litt lite variasjon den siste tiden så jeg hadde lyst på noe nytt.
Jeg bruker fortsatt tape extensions fra Luxushair i fargen 90, de finner duher. Jeg bruker også fortsatt kun Sebastian produkter, for da vet jeg at jeg gir den beste pleien til både mitt eget hår og extensionsene. Med unntak av sølvsjampoen fra SP som er helt genial for å holde det rent og hvitt i fargen. Men jeg trenger ikke å bruke den så ofte, da Mia fikser fargen så fin og hvit, pluss at extensionsene fra Luxus Hair i 90 er veldig hvite og kalde. Anbefales hvis du vil ha den lyseste og kaldeste blondfargen.
Akkurat nå holder vi en konkurranse på Instagram’en min hvor du kan vinne en valgfri behandling til verdi av 2500 kronerhos frisøren min Mia! Klikk her og følg instruksjonene under bildet for å delta!
Om du vil bestille time hos Mia Soleim kan du bestille online her eller ringe 22 11 18 60
Akkurat nå sitter jeg i huset mitt, vel rettere sagt huset til venninna mi, i LA og venter på å gjøre klart og pakke. Jeg kan i teorien bli så lenge jeg vil (innenfor USAs lovgivninger selvfølgelig) fordi hun har sagt at jeg er mer enn velkommen til det. Noe av det mest verdifulle jeg har fått fra denne turen er å se familieverdiene i de forskjellige kulturene. Venninna mi er meksikansk, og hjemmet hvor foreldrene hennes bor er en tro refleksjon av det. Umiddelbart da jeg kom inn ble jeg tatt i mot med et kyss på kinnet og en klem av moren. Det er utrolig fint å se hvor viktig familie er her. Det er jo det i Norge også, vi tar det kanskje bare mer for gitt av og til?
Venninnen min Ruth dro til Mexico bare tre dager etter jeg kom hit, fordi hun har businessen sin der nede, men jeg har vært velkommen til å spise middag hos moren og være der så lenge jeg ville. Familien sa til og med at jeg kunne få det ekstra soverommet de hadde med egen utgang om jeg ville bo i USA, haha! Gjestfriheten og godheten de har vist meg har virkelig vært rørende. Jeg spurte Ruth om dette var hvordan de var mot alle hun tok med hjem? Hun bare nei, de har bare god intuisjon når det gjelder mennesker. Så midt i middagen spurte moren om hun kunne adoptere meg, og jeg tenkte bare: “jaaa” haha.
Senere gikk vi i nabolaget til Ruth hvor hun vokste opp og plutselig så pekte hun på et lite skur og sa at det var der hun vokste opp med hele familien. Jeg bare “what?!” Faren hadde tre jobber på et tidspunkt og de har måttet jobbe beinhardt for å komme hvor de er i dag. Nå er de heldigvis komfortable økonomisk og jeg bor som sagt i en av de tre husene hun har her, utenom foreldrene sitt. Bare snillheten og godheten av å stole på meg gjør meg så rørt. Jeg mener, vi møttes på et forsinket fly fra LA til Oslo hvor vi tilfeldigvis satt vedsiden av hverandre. Og hun er typ en av mine bestevenninner nå. Hun vil at jeg skal bli lenger men det har skjedd mye rart her borte emosjonelt og jeg føler jeg må dra hjem.
I går tilbringte jeg dagen i nok et nytt hjem i Chatsworth, hos faren og onklene til Tyler. Og bestemoren. Alle bare bor sammen i et gigantisk hus, det er ikke veldig typisk norsk lol. Superkoselig der. Og mannfolka lager all maten, me likey. I går lagde de chili chimichunga ellerno mens vi så film. Yum.
Flyet mitt går altså om bare noen timer nå. Selvfølgelig kunne jeg valgt å utsette det, og tanken på å ta de helsikes lange flyene hjem nå er helt jævlige, men jeg føler bare jeg må. En del av meg elsker alt med USA, en annen del av meg har lyst å spy hvis jeg ser et annet skilt til with “The 99 cent store” eller en ny Target. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler meg så ambivalent, jeg tror jeg bare må finne tilbake til mine verdier og finne ut av om det virkelig er her jeg vil bli? Norge er trossalt det beste landet i verden, så hva er det jeg rømmer fra? Dunno.
Mye emosjonelt som sagt. Kommer til å savne min Clyde to my Bonnie, selv om vi mest sannsynlig ikke er bra for hverandre. Sammensurium av følelser. Bare noen tanker før jeg drar.
I går var jeg på Red Robin, en burger restaurant i LA og spiste middag for meg selv og hadde meg en øl. Siden vennene mine suger og ditchet meg! Just kidding.. Eller nei. Anyways. Da jeg er i ferd med å betale regningen får jeg øye på – wait for it – cash me ousside how bow dat-dama. Hun som ble kjent fra Dr. Phil showet for å være en gal tenåring med null respekt for sin mor eller autoriteter. Og nå har 11 millioner følgere på Instagram! Jeg er, som mange av mine beste venner vet, en Dr. Phil nerd, så jeg hadde sett denne episoden for lenge siden.
Men plutselig catchet resten av verden opp til denne respektløse tenåringen, og hun gikk viralt med sine memes om hvordan publikum kunne møte henne utenfor studio for å jule dem opp – aka “cash me ousside, how bow dat?” På vanlig engelsk, catch me outside, how about that? Og hun fortalte også at publikum var “a bunch of hoes”. Disse memes’a varierte veldig og kunne egentlig appliseres til hva som helst, og jeg var den som ble tagget mest i dem tror jeg, sikkert fordi mitt forhold til Dr. Phil. Jeg har trossalt vært i publikum og alt. haha.
Rett før dette skjedde, så møtte jeg sønnen til Dr. Phil på Tinder, vi endte opp med å ha en liten romanse i Beverly Hills, men det gikk til helvete da jeg fortalte hvor fan jeg var av farens show. Burde ikke ha noe å si egentlig, for jeg likte ham for den han var! Anyways,, skjønner at det friket ham litt ut. Jeg klarer alltid å ødelegge absolutt alt når det kommer til mitt kjærlighetsliv. Det er kanskje derfor jeg har vært singel i 3 år snart. Applaus, applaus.
Men nå fikk jeg akkurat melding fra en venn om at hun er dømt til fem års betinget fengsel??! That can’t be! Omg..
Anyways, super lættis å møte henne og mora, mora var superhyggelig. Jeg la på litt ekstra og sa jeg var superfan osv for jeg følte det var det riktige å gjøre, lol. Men det er alltid trist når tenåringer går til helvete, jeg vet alt om å være en tenåringsrebell og det kommer som regel fra et mye dypere sted.
Well that’s the story for now! More to come from LA. Sorry at det er mye engelsk nå, jeg snakker kun amerikansk her så jeg tenker bokstavelig talt amerikansk oppi hodet, lol.
I går var jeg i Chino Hills og besøkte familien til en venn av meg, Tyler. Det var så hyggelig. Jeg tror jeg aldri har vært i et mer “amerikansk” miljø. Dere som følger meg på Snapchat kunne sikkert se det. Så koselig å være i en så stor familie, og alle tok så godt imot meg. Jeg fikk også møtt bestemoren hans fra Jugoslavia, Mima som de kaller henne, supersøt. De lagde derfor en jugoslavisk middagsrett som var helt insaaaane digg. Jeg husker ikke hva den het, men den gikk ned på høykant, for å si det sånn.
Etterpå spilte vi spill og drakk og koste oss. Alle onklene hans er dritlættis, så det var supergøy. De tar det ikke akkurat rolig i den familien!
Jeg måtte ta noen bilder i nabolaget for det er så fint her, jeg elsker slike nabolag, akkurat som på film. Selvfølgelig. Alt i USA er akkurat som på film.
I’m wearing:
Bag Michael Kors // Heels Jessica Simpson // Dress H&M // Sunglasses Marc by Marc Jacobs
I går var jeg klar for avgang til LA, så en kompis kom og hentet meg for å kjøre meg til Gardermoen. Jeg skulle fra Oslo til San Francisco til LA, så jeg gruet meg allerede ganske mye til den lange turen. Rundt 20 timer totalt. Men veldig glad for at jeg ble kjørt til flyplassen i det minste.
Etter å ha stått i kø i 45 minutter for å sjekke inn bagasjen, kommer jeg endelig frem til skranken. Prøver å reservere meg et vindussete fra London til San Fran, slik at jeg får mulighet til å sove noe på de elleve timene. Hun driver og sjekker, og finner ikke ut av det. Så spør hun sjefen sin: “Hvorfor er ikke flighten kommet opp?” Og hun bare: “Du skal reise 2. august.” Jeg bare: “Ja, det er i dag?” Hun: “Nei, det er i morgen.” FY. Faen.
Så der står jeg stasha opp og klar som et egg til å komme meg avgårde på denne begredelig lange turen, og så må jeg ta flytoget pluss en Uber hjem til Oslo igjen. Fyyyyy. Jeg er ikke en som tar lett på sånne irriterende feil, jeg juler meg selv omtrent opp mentalt. Så det var ingen hyggelig dag for denne jenta, gitt.
Anyways, neste dag, nitrist som faen. Blir ikke kjørt til flyplassen denne gangen selvfølgelig, så nå er det Uber til Oslo S, og flytog som er helt sykt forsinket. Anyways, finner endelig frem til Flytogets nye hemmelige inngangsport etter å ha følgt ørten piler, og kommer meg på det veldig forsinkede toget, som i tillegg, tilfeldigvis i dag, tar dobbelt så lang kjøretid som vanlig.
Går av toget etter 40 minutter istedetfor de vanlige 20, løper med den tunge bagasjen min til skranken hvor British Airways er. Lang kø, igjen. Jaja, waiting game. Kommer frem til skranken, får vindussete hele veien frem til LA. Yay!! Lettelsen brer seg over meg. Så bærer det igjennom sikkerhetskontrollen og til gaten til London.
Kom meg raskt på selve flyet til London, men det gikk ingen sted, og jeg hadde kun 1-2 timer å bytte fly for å komme meg til San Francisco.
Vi kom oss avgårde 30 minutter etter tiden, men jeg tenkte at det gikk ok. Når vi lander derimot er jeg rimelig stressa, for jeg har veldig dårlig tid til å komme meg ombord på flyet til USA. Jeg har cirka 30 minutter før de stenger gaten.
MEN, jeg må igjennom sikkerhetskontroll igjen, noe som går helt sinnsykt treigt. Jeg måtte hente manageren og be henne hente frem mine ting før de andre sine, fordi jeg hadde et fly jeg måtte rekke. Når jeg endelig har fått tingene mine igjennom så må jeg ta heis ned til en annen heis, og så et jævla TOG til gaten. Ja, dere vet, Heathrow Airport – fy søren. Da var det 10 minutter til gaten stengte. Jeg løp mot toget og dørene var seriøst igjen utenom en liten glippe, og jeg tok de små armene mine og dro opp hele åpningen for å komme meg inn, akkurat som på film, haha. Fikk noen rare blikk men jeg var så svett, stressa og letta at jeg brydde meg ikke engang. Går av toget etter to stopp, og løper opp rulletrappene og videre.
Kommer frem til gaten i tide, heldigvis. Viser boarding-passet mitt. De ser på det veldig mystifistisk, ber meg komme å sette meg ved siden av skranken. Jeg bare wtf, hva skjer. Så sier de at det er noe galt med billetten min. Ehm?? Hva?
Det viste seg at ting fungerer slik at de regnte ikke med at jeg kom i tide, så billetten min var automatisk gitt bort til noen andre. Noe som virker ganske merkelig og urettferdig i mine øyne. Men det er visst sånn det fungerer. Så husk på det, hvis det skjer med deg i fremtiden at du vet du er sen så kan det være lurt å ringe å bare si “Hoi, hoi jeg kommer”. Kanskje det hjelper, ikke vet jeg. Jeg har aldri hatt dette skjedd med meg før, så hele resting bitch-ansiktet mitt gikk i oppløsningen og jeg fikk en sånn surmulende, liten unge som har kommet bort fra moren sin-ansiktsuttrykk i trynet. Jeg var helt svett fra å ha løpt og stresset, hadde ikke sovet natten før, kom hit i tide, og nå slipper de meg ikke ombord. Jeg holdt på å begynne å grine.
De ber meg ringe reiseselskapet jeg bestilte billettene igjennom, men det var jo til ingen hensikt, var jo ikke deres feil. Så de gir meg beskjed om at jeg dessverre ikke kommer på flyet og at jeg må dra til customer service og få dem til å booke meg et nytt fly eller hotell i London. De fortalte meg hvor jeg skulle dra, men jeg var sånn i oppløsning mentalt at jeg glemte ut hvor jeg skulle gå.
Så jeg gikk tilfeldigvis forbi en skranke med to britiske herremenn og spurte hva i helsike jeg skulle gjøre, med et utrolig oppgitt og trist ansiktssuttrykk. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og sa at det var rett før jeg begynte å gråte, og de bare: “Nei nei, ikke gråt! Da vet vi iallefall ikke hva vi skal gjøre!”. Haha. Så de stod på og lette i systemene sine for å gjøre alt de kunne for å fikse meg en direktebillett til LA istedet. Jeg stod omtrent og ba til gud, jeg taklet ikke tanken på å være i London et døgn til når jeg allerede trodde jeg skulle være i USA igår.
Til slutt sa de at de hadde fikset meg en standby billett, men den var ikke endelig bekreftet før det var bekreftet at det var noen passasjerer som ikke nådde flyet. Så jeg satt meg rett utenfor gaten på Starbucks og ventet til det kom noen i skranken. Brukte kupongen på ti pund på en øl og en baguette som jeg fortærte mens jeg satt og gråt og forventet det verste.
Det kom endelig noen i skranken og jeg gikk frem og forklarte situasjonen. De ba meg komme tilbake igjen å sjekke om ti-femten minutter, noe jeg gjorde. Da jeg kom tilbake begynte damen å printe ut boardingpasset mitt, og jeg hadde bare lyst å gråte av glede, lol. Herregud så letta.
Downtown LA
Så jeg endte opp med å komme meg til LA på direktefly istedetfor omveien gjennom San Francisco, i tillegg så fikk jeg vindusplass og ledig sete vedsiden av meg. Fikk meg også en ny kompis fra Orange County som satt like ved meg. Det var fri bar så vi endte opp med å bli rimelig fulle begge to lol. Men det synes jeg var velfortjent etter de helvetes nervene jeg hadde gått igjennom.
Når jeg kom frem til LAX så kom venninnen min Ruth, som jeg ble kjent med på det forsinkede flyet fra USA til Oslo i juni, og hentet meg. Perf! Hun er den snilleste og godeste. Happy, happy for å være tilbake i LA! Dritvarmt og klamt her, men. :p Kan ikke klage 🙂 Target og Taco Bell – here I come! Knis.
